Ros er viktig!

HAR du noen gang hørt en arbeidstaker beklage seg over at sjefen hans aldri har et rosende ord å si? Kanskje du har klaget over dette selv? Eller hvis du er ung, har du da sagt det samme om foreldrene dine eller lærerne dine?

Noen av disse hjertesukkene er sikkert berettiget. Men ifølge en tysk motivasjonsveileder er det egentlig ikke mangel på ros som får arbeiderne til å klage, men heller det at arbeidsgiveren ikke viser dem tilstrekkelig personlig interesse. Uansett er det tydeligvis noe som mangler. Både ros og personlig interesse er viktig hvis vi skal ha et godt forhold til andre.

Dette er også viktig i den kristne menighet. Menigheten bør være et sted hvor man føler at det blir gitt ros, og hvor man blir møtt med varme og vist personlig interesse. De som tilhører menigheten, sørger for at det er en slik god atmosfære der, ved at de følger Bibelens retningslinjer. Men selv om de legger kjærlighet for dagen, er det alltid rom for forbedringer. La oss med det i tankene se nærmere på tre gode eksempler når det gjelder å gi ros: Elihu, som tjente Gud i førkristen tid, apostelen Paulus og Jesus Kristus.

Vennlig og respektfull veiledning

Elihu, som øyensynlig var en fjern slektning av Abraham, hjalp Job til å få et likevektig syn på sitt forhold til Gud. Elihu var høflig og respektfull. Han ventet tålmodig til det var hans tur til å snakke. Og mens Jobs såkalte venner bare fant feil, var Elihu, som også gav veiledning, snar til å rose Job for hans rettskaffenhet. Som venn talte han med varme og viste Job tydelig personlig interesse ved å bruke navnet hans, noe de andre ikke gjorde. Han bad høflig: «Hør nå, Job, mine ord, det ber jeg deg om, og lytt til all min tale.» På en respektfull måte satte Elihu seg i Jobs sted og erkjente: «Se, for den sanne Gud er jeg akkurat som deg; også jeg ble formet av leire.» Deretter sa han rosende: «Hvis det er noen ord å si, så svar meg; tal, for jeg har funnet behag i din rettferdighet.» — Job 33: 1, 6, 32.

Når vi behandler andre høflig og respektfullt, kan det sammenlignes med å rose dem, for da sier vi egentlig: «Du er verdig min oppmerksomhet, og du fortjener å bli behandlet på en god måte.» Derved overbringer vi varme følelser og viser vedkommende personlig interesse.

Det å være høflig og vennlig innebærer mer enn bare å følge formelle regler for skikk og bruk. Hvis vi skal nå andres hjerte, må vår høflighet og vennlighet være oppriktig og komme fra hjertet. Det må være et uttrykk for ekte interesse og kjærlighet.

 Å gi ros — en måte å være taktfull på

Apostelen Paulus viste at det å gi ros er en måte å være taktfull på. Da han for eksempel forkynte i Aten, under sin andre misjonsreise, forsvarte han kristendommen overfor noen greske filosofer. Legg merke til hvordan han taktfullt håndterte den vanskelige oppgaven. «Noen blant både de epikureiske og de stoiske filosofene innlot seg i ordskifte med ham, og noen sa: ’Hva er det denne pratmakeren vil ha sagt?’ Andre: ’Han synes å være en som forkynner fremmede guddommer.’» (Apostlenes gjerninger 17: 18) Til tross for disse kommentarene bevarte Paulus fatningen og sa: «Atenske menn, jeg ser at dere i alle ting synes å være mer hengitt til frykten for guddommene enn andre er.» I stedet for å fordømme atenerne for at de drev med avgudsdyrkelse, roste Paulus dem for at de var gudfryktige. — Apostlenes gjerninger 17: 22.

Sa Paulus noe han egentlig ikke mente? På ingen måte. Han visste at det ikke var hans oppgave å dømme sine tilhørere; han var fullt klar over at han selv en gang også hadde vært uvitende om sannheten. Hans oppgave gikk ut på å kunngjøre et budskap fra Gud, ikke å dømme andre. Han visste av egen erfaring det som mange Jehovas vitner i dag også har erfart: Noen av dem som oppriktig har forsvart falsk religion, er etter hvert blitt noen av de ivrigste forsvarerne av sann religion.

Den taktfulle måten Paulus gikk fram på, gav gode resultater. «Noen menn sluttet seg til ham og ble troende; blant disse var også Dionysios, en dommer ved Areopagos-domstolen, og en kvinne som het Damaris, og noen andre med dem.» (Apostlenes gjerninger 17: 34) Så klokt det var av Paulus å rose atenerne for deres oppriktige tro — selv om det de trodde, var galt — i stedet for å fordømme dem for at de manglet nøyaktig kunnskap! Folk som er villedet fordi de mangler nøyaktig kunnskap, kan ofte ha et godt hjerte.

Paulus gikk også fram på en taktfull måte da han forsvarte seg overfor Herodes Agrippa II. Herodes var kjent for å ha et incestuøst forhold til sin søster, Berenike, noe Guds Ord klart fordømmer. Likevel kom ikke Paulus med et eneste fordømmende ord. Han fant i stedet en god grunn til å rose Herodes. «Når det gjelder alt det som jeg er anklaget for av jøder, kong Agrippa, priser jeg meg lykkelig over at det er framfor deg jeg skal forsvare meg i dag, især fordi du er vel kjent med alle skikkene så vel som stridsspørsmålene blant jøder.» — Apostlenes gjerninger 26: 1—3.

Hvor klokt vil det ikke være å gå fram på en slik taktfull måte når vi har med andre å gjøre! Det at vi gir ros til en nabo, en medelev eller en kollega, kan skape fredelige forhold og være med på å fremme god oppførsel. Hvis vi klarer å nå folks hjerte ved å gi dem velfortjent ros, kan det være at vi får motivert dem som er oppriktige, til å erstatte sine falske resonnementer og gale handlinger med noe som er mer i tråd med nøyaktig kunnskap.

Jesu fullkomne eksempel med hensyn til å gi ros

Jesus gav ros. Etter at han var blitt oppreist fra de døde og hadde steget opp til himmelen, overleverte han for eksempel på Guds befaling budskaper gjennom apostelen Johannes til de sju menighetene i Lilleasia. Han gav alltid ros til dem som fortjente det. Til menighetene i Efesos, Pergamon og Tyatira sa han blant annet: «Jeg vet om dine gjerninger og ditt strev og din utholdenhet, og jeg vet at du ikke kan tåle onde mennesker», «du [fortsetter] å holde fast ved mitt navn, og du fornektet ikke din tro på meg», og «jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og tro og tjeneste og utholdenhet, og jeg vet at dine  senere gjerninger er flere enn de tidligere». Til og med i Sardes, hvor menigheten trengte streng veiledning, la Jesus merke til enkeltpersoner som fortjente ros, for han sa: «Men du har noen få navn i Sardes som ikke har besmittet sine ytterkledninger, og de skal vandre sammen med meg i hvite klær, fordi de er verdige.» (Åpenbaringen 2: 2, 13, 19; 3: 4) For et godt eksempel Jesus er!

Vi bør etterligne Jesus ved at vi aldri irettesetter en hel gruppe på grunn av feil noen få i gruppen har begått, og vi bør heller ikke gi nødvendig veiledning uten at vi også gir passende ros. Men vi bør ha i tankene at hvis vi gir ros bare i forbindelse med veiledning, vil folk kanskje vende det døve øret til våre rosende bemerkninger. Vær raus med å gi ros hver gang du får mulighet til det! Hvis det senere skulle være behov for å gi veiledning, vil den bli bedre mottatt.

De eldstes eksempel

Cornelia, en kristen kvinne som nå tjener ved et av Jehovas vitners avdelingskontorer i Europa, kan huske at det tidlig på 1970-tallet var en reisende tilsynsmann som spurte hvordan det gikk med hennes personlige studium, og om hun fikk lest bladene. «Jeg ble litt flau,» sier hun, for hun måtte innrømme at hun ikke klarte å lese alle artiklene i bladene. Hun forteller videre: «I stedet for å kritisere meg for det roste han meg for at jeg leste så mye som jeg gjorde. Jeg følte meg så oppmuntret av de rosende ordene at jeg siden den gang har vært bestemt på å lese hver eneste artikkel i bladene.»

 Ray, som også tjener ved et avdelingskontor i Europa, husker sin første dag i pionertjenesten. Den presiderende tilsynsmannen i menigheten hadde en krevende jobb, familieforpliktelser og mange ansvarsoppgaver i menigheten, men da han kom inn i Rikets sal den kvelden, gikk han likevel rett bort til Ray og spurte: «Hvordan har det gått den første dagen i pionertjenesten?» Nå, nesten 60 år senere, husker Ray fremdeles den omtanken som denne tilsynsmannen viste.

Disse to eksemplene viser at når man på en kjærlig måte gir uttrykk for at man verdsetter det andre har gjort — og ikke bare kommer med tankeløse ord eller meningsløs smiger — kan det gjøre underverker. I den kristne menighet har vi virkelig mange grunner til å rose våre trosfeller. Bare tenk på deres ønske om å tjene Jehova, de godt forberedte kommentarene deres og de framskrittene de har gjort for å overvinne sceneskrekk, slik at de kan framføre taler og andre oppdrag. Tenk også på deres nidkjærhet i forkynnelses- og undervisningsarbeidet og deres anstrengelser for å prioritere Rikets interesser og åndelige mål. Når vi gir ros til andre, blir vi rikt belønnet selv også. Det gjør oss glade, og det gir oss en positiv sinnsinnstilling. — Apostlenes gjerninger 20: 35.

Menighetens eldste gjør vel i å rose menigheten for dens gode gjerninger. Og når det er nødvendig å gi veiledning, gir de det på en kjærlig måte. På den annen side er de ikke så opptatt av at alt skal gjøres riktig, at de betrakter det som ikke er helt perfekt, som en alvorlig svakhet.

Kristne eldste som etterligner den respekt og vennlighet Elihu viste, den taktfulle måten Paulus gikk fram på, og den kjærlige omtanken Jesus la for dagen, vil virkelig være til oppmuntring for brødrene og søstrene. Ros får fram det beste i andre, og det skaper lykkelige og harmoniske forhold. Tenk så glad Jesus må ha blitt da han etter sin dåp hørte sin himmelske Far rose ham med ordene: «Du er min Sønn, den elskede; jeg har godkjent deg»! (Markus 1: 11) Måtte vi glede våre brødres og søstres hjerte ved å gi dem oppriktig og meningsfylt ros!

[Bilder på side 15]

Vi kan i likhet med Paulus oppnå gode resultater når vi går fram på en taktfull måte

[Bilde på side 16]

Varm og oppriktig ros kan gjøre underverker