Viktige punkter fra Joels bok og Amos’ bok
Jehovas Ord er levende
Viktige punkter fra Joels bok og Amos’ bok
ALT han forteller om seg selv, er at han er «Joel, Petuels sønn». (Joel 1: 1) I den boken som bærer hans navn, sier Joel så lite om andre ting enn sitt budskap at selv tidspunktet for hans profeti bare kan anslås — omkring 820 fvt., ni år etter at Ussia ble konge over Juda. Hvorfor er Joel så tilbakeholden med å gi opplysninger om seg selv? Den sannsynlige grunnen er at han ønsker å framheve budskapet, ikke budbringeren.
I Ussias dager får også Amos fra Juda, en «gjeter og en som snittet fikener på morbærfikentrær», i oppdrag å være profet. (Amos 7: 14) I motsetning til Joel, som profeterer i Juda, blir Amos sendt nordover til tistammeriket Israel. Amos’ bok, som blir fullført omkring 804 fvt., etter at Amos har vendt tilbake til Juda, er skrevet i et enkelt, men billedrikt språk.
«AKK, FOR EN DAG» — HVORFOR?
I et syn ser Joel en invasjon av åmer, gresshopper og kakerlakker. De invaderende insektene blir omtalt som «et tallrikt og mektig folk» og som «veldige menn». (Joel 1: 4; 2: 2—7) «Akk, for en dag,» sukker Joel, «for Jehovas dag er nær, og som herjing fra Den Allmektige skal den komme!» (Joel 1: 15) Jehova formaner Sions innbyggere: «Vend om til meg av hele deres hjerte.» Hvis de gjør det, skal Jehova «vise medynk med sitt folk», og «ham som kommer fra nord» — insektsvermen — skal han føre langt bort. Men før Jehovas store dag kommer, skal han «utøse [sin] ånd over all slags kjød» og «gi varsler i himlene og på jorden». — Joel 2: 12, 18—20, 28—31.
Nasjonene får denne utfordringen: «Smi deres plogskjær om til sverd og deres beskjæringskniver til lanser» og gjør dere klare til krig. De får beskjed om å «dra opp til Jehosjafats lavslette», der de skal bli dømt og tilintetgjort. «Men Juda skal være bebodd til uavgrenset tid.» — Joel 3: 10, 12, 20.
Svar på bibelske spørsmål:
1: 15; 2: 1, 11, 31; 3: 14 — Hva er «Jehovas dag»? Jehovas dag er den tid da Jehova fullbyrder sin dom over sine fiender, noe som betyr ødeleggelse for dem, men frelse for sanne tilbedere. Det kom for eksempel en slik dag over det gamle Babylon i 539 fvt., da dette riket ble erobret av mederne og perserne. (Jesaja 13: 1, 6) En annen «Jehovas dag» er nær, da Jehova skal fullbyrde sin dom over «Babylon den store» — den falske religions verdensrike. — Åpenbaringen 18: 1—4, 21.
2: 1—10, 28 — Hvordan er profetien om insektinvasjonen blitt oppfylt? Bibelen sier ikke noe om at Kanaans land ble rammet av en insektinvasjon av det omfanget som er beskrevet i Joels bok. Det ser derfor ut til at det angrepet Joel beskriver, er billedlig. Profetien begynte tydeligvis å gå i oppfyllelse i år 33, da Jehova utøste sin ånd over Kristi første etterfølgere og de begynte å forkynne det budskapet som pinte falske religiøse ledere. (Apostlenes gjerninger 2: 1, 14—21; 5: 27—33) Vi har det privilegium å utføre et lignende arbeid i dag.
2: 32 — Hva vil det si å ’påkalle Jehovas navn’? Å påkalle Guds navn vil si å kjenne dette navnet, å ha dyp respekt for det og å stole på og sette sin lit til ham som bærer det. — Romerne 10: 13, 14.
3: 14 — Hva er «avgjørelsens lavslette»? Det er et symbolsk sted der Jehova fullbyrder sin dom. I regjeringstiden til Juda-kongen Jehosjafat, hvis navn betyr «Jehova er dommer», frelste Gud Juda fra et angrep fra omkringliggende nasjoner ved å skape forvirring blant deres militære styrker. Stedet blir derfor også kalt «Jehosjafats lavslette». (Joel 3: 2, 12) I vår tid står det for et symbolsk sted der nasjonene skal bli knust som druer i en vinpresse. — Åpenbaringen 19: 15.
Hva vi kan lære:
1: 13, 14. Det er nødvendig å vise ekte anger og anerkjenne Jehova som den sanne Gud for å bli frelst.
2: 12, 13. Ekte anger kommer fra hjertet. Den kommer til uttrykk ved en innvendig ’sønderriving av hjertet’, ikke en utvendig ’sønderriving av klær’.
2: 28—32. Det er bare den «som påkaller Jehovas navn, [som] skal unnslippe» på «Jehovas store og fryktinngytende dag». Så takknemlige vi kan være for at Jehova utøser sin ånd over all slags kjød og lar unge og gamle, menn og kvinner, delta i profeteringsarbeidet, det vil si kunngjøre «Guds storslåtte gjerninger»! (Apostlenes gjerninger 2: 11) Nå som Jehovas dag nærmer seg, bør vi ikke da være rike på «gjerninger som hører en hellig livsførsel og gudhengivenhet til»? — 2. Peter 3: 10—12.
3: 4—8, 19. Joel profeterte at de nasjonene som omgav Juda, skulle bli krevd til regnskap fordi de hadde mishandlet Guds utvalgte folk. Som en oppfyllelse av disse profetiske ordene ble fastlandsdelen av byen Tyrus lagt i ruiner av babylonerkongen Nebukadnesar. Senere, da øybyen falt for Aleksander den store, ble tusener av byens soldater og framstående personer drept og 30 000 av dens innbyggere solgt som slaver. Filisterne fikk en lignende behandling av Aleksander og hans etterfølgere. På 300-tallet fvt. lå Edom øde. (Malaki 1: 3) Disse oppfylte profetiene styrker vår tro på at Jehova er den som oppfyller sine løfter. De viser også hva Jehova skal gjøre med de nasjonene som forfølger hans tilbedere i dag.
3: 16—21. «Himmel og jord skal i sannhet riste», og nasjonene skal bli rammet av Jehovas ugunstige dommer. «Men Jehova skal være en tilflukt for sitt folk» og la dem få leve under paradisiske forhold. Bør vi ikke være fast bestemt på å holde oss nær til ham nå som dagen for hans fullbyrdelse av dommen over de onde nærmer seg?
«GJØR DEG REDE TIL Å MØTE DIN GUD»
Amos har et budskap til de fiendtlige nasjonene som omgir Israel, og til Juda og Israel. Ødeleggelsen nærmer seg for Syria, Filistea, Tyrus, Edom og Moab fordi de har behandlet Guds folk på en grusom måte, og ødeleggelsen nærmer seg for Judas innbyggere ’fordi de har forkastet Jehovas lov’. (Amos 2: 4) Hva med tistammeriket Israel? Dette rikets synder består i begjærlig undertrykkelse av de fattige, umoral og respektløs behandling av Guds profeter. Amos advarer om at Jehova skal «kreve Betels altere til regnskap» og «slå ned både vinterhuset og sommerhuset». — Amos 3: 14, 15.
Trass i at de avgudsdyrkende israelittene allerede har fått forskjellige straffer, fortsetter de å være gjenstridige. Amos sier til dem: «Gjør deg rede til å møte din Gud.» (Amos 4: 12) For israelittene vil Jehovas dag innebære at de må «gå i landflyktighet bortenfor Damaskus», det vil si til Assyria. (Amos 5: 27) Amos møter motstand fra en prest i Betel, men lar seg ikke avskrekke. «Enden er kommet for mitt folk Israel,» sier Jehova til Amos. «Jeg skal ikke lenger bære over med dem.» (Amos 8: 2) Verken Sjeol eller høye fjell kan skjerme dem mot Guds dommer. (Amos 9: 2, 3) Det blir imidlertid gitt et løfte om gjenopprettelse. «Jeg vil føre de fangne av mitt folk Israel tilbake,» sier Jehova, «og de skal virkelig bygge opp de ødelagte byene og bo i dem og plante vingårder og drikke vinen fra dem og anlegge hager og spise frukten fra dem.» — Amos 9: 14.
Svar på bibelske spørsmål:
4: 1 — Hvem blir framstilt ved «Basjan-kuer»? Basjan-høysletten, et område øst for Galilea-sjøen, var kjent for sine fine husdyrbestander, deriblant kuer. De gode beitemarkene i området bidrog til dette. Amos sammenlignet Samarias luksuselskende kvinner med Basjan-kuer. Disse kvinnene presset utvilsomt «sine herrer», eller ektemenn, til å snyte og bedra de ringe, slik at de kunne få tilfredsstilt sitt begjær etter rikdom.
4: 6 — Hva menes med uttrykket «rene tenner»? Dette uttrykket blir brukt parallelt med «mangel på brød» og gjelder muligens en tid med hungersnød da tennene holder seg rene på grunn av mangelen på mat.
5: 5 — I hvilken forstand skulle Israel ’ikke søke til Betel’? Jeroboam hadde fått i stand kalvedyrkelse i Betel. Siden da var denne byen blitt et senter for falsk tilbedelse. Gilgal og Be’er-Sjeba må også ha vært steder for frafallen tilbedelse. For å unnslippe den forutsagte ulykken måtte israelittene slutte å foreta pilegrimsreiser til disse stedene og begynne å søke Jehova.
7: 1 — Hva beskriver ordet «kongeslåtten»? Det beskriver trolig den skatten som kongen hadde skrevet ut til underhold av sine hestfolk og husdyr. Denne skatten skulle betales «da det sensådde begynte å komme opp». Etterpå kunne folket høste sine avlinger. Men før de rakk å gjøre det, dannet det seg en gresshoppesverm som fortærte avlingene og annen vegetasjon.
8: 1, 2 — Hva var «en kurv med sommerfrukt» et tegn på? Den var et tegn på at Jehovas dag var nær. Sommerfrukt plukkes mot slutten av innhøstningstiden, det vil si mot slutten av jordbruksåret. Da Jehova lot Amos se «en kurv med sommerfrukt», betydde det at enden var nær for Israel. Gud sa derfor til Amos: «Enden er kommet for mitt folk Israel. Jeg skal ikke lenger bære over med dem.»
Hva vi kan lære:
1: 3, 6, 9, 11, 13; 2: 1, 4, 6. Det var med tanke på sin vrede mot Israel, Juda og de seks omkringliggende nasjonene at Jehova sa: ’Jeg skal ikke ta det tilbake.’ Det er ikke mulig å unnslippe Jehovas dommer. — Amos 9: 2—5.
2: 12. Vi bør ikke ta motet fra arbeidsomme pionerer, reisende tilsynsmenn, misjonærer eller medlemmer av Betel-familien ved å oppfordre dem til å oppgi heltidstjenesten til fordel for et såkalt normalt liv. Vi bør tvert imot oppmuntre dem til å fortsette sitt gode arbeid.
3: 8. Akkurat som man ikke kan unngå å bli redd når man hører en løve brøle, følte Amos at han var nødt til å forkynne da han hørte Jehova si: «Gå, profetér for mitt folk.» (Amos 7: 15) Gudsfrykt bør få oss til å være nidkjære forkynnere av Rikets budskap.
3: 13—15; 5: 11. Med Jehovas hjelp klarte den ringe gjeteren Amos å ’avlegge vitnesbyrd’ for personer som var velstående og derfor selvtilfredse. Jehova kan på samme måte sette oss i stand til å kunngjøre Rikets budskap uansett hvor utfordrende et distrikt måtte være.
4: 6—11; 5: 4, 6, 14. Trass i at israelittene gjentatte ganger hadde unnlatt å ’vende om’ til Jehova, fikk de oppfordringen: «Søk Jehova, og forbli i live.» Så lenge Jehova tålmodig lar denne onde tingenes ordning få fortsette å eksistere, bør vi oppfordre dem som er en del av den, til å vende seg til ham.
5: 18, 19. Det er tåpelig å ’lengte etter Jehovas dag’ uten egentlig å være rede for den. Situasjonen for en mann som gjør dette, er som situasjonen for en som flykter for en løve bare for å støte på en bjørn og så springer vekk fra bjørnen bare for å bli bitt av en slange. Vi gjør klokt i å holde oss åndelig våkne og være rede hele tiden. — Lukas 21: 36.
7: 12—17. Vi bør være fryktløse og frimodige når vi kunngjør Guds budskap.
9: 7—10. De troløse israelittene var etterkommere av trofaste patriarker og av dem som ble utfridd av Egypt som Guds utvalgte folk, men det forhindret ikke at de stod i et like dårlig forhold til Gud som kusjittene gjorde. For å komme i et godkjent forhold til den upartiske Gud kan man ikke støtte seg til en bestemt avstamning; man må ’frykte ham og øve rettferdighet’. — Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.
Hva vi bør gjøre
Den dag da Gud skal fullbyrde sin dom over Satans verden, er nær. Han har utøst sin ånd over sine tilbedere og satt dem i stand til å advare menneskene om hans dags komme. Bør vi ikke gjøre vårt beste for å hjelpe andre til å lære Jehova å kjenne og ’påkalle hans navn’? — Joel 2: 31, 32.
«Hat det onde og elsk det gode og gi retten en plass i porten,» formaner Amos. (Amos 5: 15) Nå som Jehovas dag nærmer seg, er det klokt å nærme seg Gud og holde seg atskilt fra den onde verden og fordervelig omgang i den. I den forbindelse får vi virkelig betimelig veiledning i de bibelske bøkene Joel og Amos. — Hebreerne 4: 12.
[Bilde på side 12]
Joel profeterte at ’Jehovas dag var nær!’
[Bilder på side 15]
I likhet med Amos bør vi fryktløst og frimodig forkynne Guds budskap