Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Gud har vært barmhjertig mot meg

Gud har vært barmhjertig mot meg

Gud har vært barmhjertig mot meg

Fortalt av Bolfenk Moc̆nik

«Nå må du være sterk!» Disse alvorlige ordene sa mor til meg idet hun gav meg en klem. Militssoldater skilte oss, og rettssaken gikk sin gang. Til slutt ble følgende dom avsagt: fem års fengsel. De fleste ville kanskje ha følt seg helt knust. Men jeg følte faktisk en dyp, indre fred. La meg forklare hvorfor.

DET ovenstående fant sted i 1952 i Slovenia. * Men min historie begynner egentlig over 20 år tidligere, i 1930. Det var da bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen, for første gang arrangerte dåp i Jugoslavia for en større gruppe. Foreldrene mine, Berta og Franz Moc̆nik, var blant dem som ble døpt. Da var jeg seks år gammel, og søsteren min, Majda, var fire. Hjemmet vårt i byen Maribor var et senter for den kristne virksomhet.

Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933 og begynte å forfølge Jehovas vitner. Mange tyske Jehovas vitner flyttet til Jugoslavia for å hjelpe til med forkynnelsesarbeidet der. Foreldrene mine var glad for å kunne ha slike trofaste mennesker som sine gjester. En gjest jeg husker godt, var Martin Pötzinger, som senere satt ni år i nazistiske konsentrasjonsleirer. Mange år senere, fra 1977 til han døde i 1988, tjente han som medlem av Jehovas vitners styrende råd.

Når Martin besøkte oss, sov han alltid i min seng, mens søsteren min og jeg sov på soverommet til foreldrene våre. Han hadde et fargerikt lite lommeleksikon som stimulerte min fantasi, og som jeg elsket å bla igjennom.

En tid med store prøvelser

I 1936, da Hitler hadde fått mer makt, overvar foreldrene mine det internasjonale stevnet i Luzern i Sveits. Ettersom far hadde en behagelig barytonstemme, ble han ved denne anledningen utvalgt til å gjøre innspillinger av bibelske prekener som senere ble spilt for folk overalt i Slovenia. Kort tid etter dette uforglemmelige stevnet ble Jehovas vitner i Europa utsatt for voldsom forfølgelse. Mange gjennomgikk store lidelser og døde i nazistiske konsentrasjonsleirer.

I september 1939 brøt den annen verdenskrig ut, og i april 1941 hadde tyske soldater okkupert deler av Jugoslavia. Slovenske skoler ble stengt. Vi fikk ikke lov til å bruke språket vårt offentlig. Jehovas vitner inntar en nøytral holdning til alle politiske konflikter, og de nektet derfor å støtte krigsinnsatsen. * Som følge av det ble mange arrestert, og noen ble henrettet — deriblant en ung mann som het Franc Drozg, som jeg kjente godt. De nazistiske eksekusjonspelotongene utførte jobben sin omkring 100 meter unna huset vårt. Jeg kan fremdeles se for meg mor dekke ørene til med et klede for å slippe å høre lyden av skuddsalvene. De siste ordene i Francs avskjedsbrev til en nær venn lød: «Vi ses i Guds rike.»

En kurs jeg angrer dypt

Jeg var da 19 år, og jeg beundret Franc for hans faste standpunkt, men jeg var redd. Ville jeg også komme til å dø? Jeg var svak i troen og hadde bare et overfladisk forhold til Jehova Gud. Så ble jeg innkalt til militærtjeneste. Frykten var sterkere enn troen, så jeg gikk inn i det militære.

Jeg ble sendt til den russiske fronten. Snart så jeg kamerater dø rundt meg. Krigen var grufull. Samvittigheten min plaget meg mer og mer. Jeg tryglet Jehova om tilgivelse og bad om styrke til å gå på den rette vei. Da kompaniet vårt ble utsatt for et hardt angrep, så jeg mitt snitt til å flykte.

Jeg visste at jeg ville bli henrettet hvis jeg ble tatt. I løpet av de neste sju månedene levde jeg i skjul på forskjellige steder. Jeg fikk imidlertid sendt et postkort til Majda med disse ordene: «Jeg har forlatt min arbeidsgiver og tjener nå en annen.» Det jeg mente, var at jeg hadde til hensikt å tjene Gud da, men det gikk en stund før jeg virkelig gjorde det.

I august 1945, tre måneder etter at tyskerne hadde overgitt seg til de allierte, klarte jeg å komme meg tilbake til Maribor. Utrolig nok hadde vi alle — far, mor, søsteren min og jeg — overlevd den fryktelige krigen. Men nå var det kommunistene som hadde overtatt makten, og også de forfulgte Jehovas vitner. Forkynnelsesarbeidet ble offisielt forbudt, men Jehovas vitner gikk under jorden og fortsatte å forkynne.

I februar 1947 ble tre trofaste Jehovas vitner — Rudolf Kalle, Dus̆an Mikić og Edmund Stropnik — dømt til døden. Senere ble dødsdommene imidlertid forandret til fengselsstraffer på 20 år. Ettersom nyhetsmediene dekket alt dette utførlig, var det mange som fikk høre om den urettferdige måten Jehovas vitner ble behandlet på. Det skar meg i hjertet å lese disse avisartiklene. Jeg visste hva jeg måtte gjøre.

Jeg får åndelig styrke

Jeg var smertelig klar over at jeg måtte ta standpunkt for Bibelens sannhet, så jeg gjorde meg ekstra anstrengelser for å kunne bli brukt i forkynnelsesarbeidet under jorden. Fordi jeg gikk inn for å studere Bibelen, fikk jeg den åndelige styrke jeg trengte for å slutte med en slik uren vane som det å røyke.

I 1951 ble jeg døpt som symbol på min innvielse til Gud, og jeg tok igjen fatt på den kurs i livet som jeg omkring ti år tidligere hadde veket av fra. Til slutt begynte jeg å se på Jehova som en virkelig Far — trofast, lojal og usvikelig i sin kjærlighet. Jeg hadde riktignok truffet ukloke avgjørelser i ungdommen, men Bibelens forsikring om at Gud er villig til å tilgi, gjorde sterkt inntrykk på meg. Som en kjærlig Far fortsatte Gud å dra meg «med kjærlighetens snorer». — Hosea 11: 4.

I denne vanskelige tiden holdt vi møtene i all hemmelighet hjemme hos forskjellige familier av Jehovas vitner, og vi fortsatte å forkynne uformelt. Mindre enn et år etter at jeg var blitt døpt, ble jeg arrestert. Mor fikk hilse på meg i all korthet før rettssaken. Som nevnt innledningsvis gav hun meg en god klem og sa innstendig: «Nå må du være sterk!» Da dommen på fem års fengsel ble avsagt, var jeg rolig og behersket.

Jeg ble satt i en liten celle sammen med tre andre fanger, så jeg fikk anledning til å forkynne for noen som ellers ikke ville ha fått høre om Bibelens sannhet. Jeg hadde verken bibel eller bibelsk litteratur, men forbausende nok klarte jeg å huske skriftsteder og forklaringen på dem fordi jeg hadde brukt mye tid til personlig studium. Jeg sa stadig til andre innsatte at hvis jeg måtte sitte i fengsel i fem år, ville Jehova gi meg styrke til å klare det. Men han kunne åpne en dør for meg tidligere. Hvis han gjorde det, tenkte jeg, hvem kunne da lukke den?

Tjeneste med en viss frihet

I november 1953 gav myndighetene amnesti. Det førte til at alle Jehovas vitner som satt i fengsel, ble løslatt. Da fikk jeg høre at forbudet mot forkynnelsesarbeidet vårt var blitt opphevet to måneder tidligere. Vi begynte straks å reorganisere menighetene og forkynnelsesarbeidet. Vi fikk tak i et møtelokale i kjelleren i en bygning i sentrum av Maribor og satte opp et skilt på veggen hvor det stod «Jehovas vitner — Maribor menighet». Gleden over å kunne tjene Jehova i frihet fylte oss med dyp verdsettelse.

I begynnelsen av 1961 begynte jeg i heltidsforkynnelsen som pioner. Omkring seks måneder senere ble jeg innbudt til å arbeide ved Jehovas vitners avdelingskontor i Jugoslavia. Det lå i Zagreb i Kroatia. Avdelingskontoret bestod den gang av ett lite rom, og det var tre som arbeidet der. Kristne brødre som bodde i nærheten, kom i løpet av dagen for å hjelpe til med produksjonen av bladet Vakttårnet på de lokale språkene.

Kristne søstre som bodde i nærheten, hjalp også til med arbeidet. De heftet blant annet sammen sidene i bladene. Jeg hadde forskjellige oppgaver — jeg leste korrektur, oversatte, utførte kurértjeneste og førte opptegnelser.

En ny oppgave

I 1964 ble jeg utnevnt til å tjene som reisende tilsynsmann, noe som innebar at jeg regelmessig besøkte en rekke menigheter for å styrke brødrene åndelig sett. Jeg satte spesielt stor pris på dette arbeidet. Det meste av tiden reiste jeg fra én menighet til den neste med buss eller tog. For å kunne besøke de vitnene som bodde i mindre landsbyer, tok jeg meg ofte fram på sykkel eller til fots, noen ganger i gjørme til anklene.

Men innimellom inntraff det også morsomme episoder. En kristen bror fraktet meg en gang til neste menighet med hest og kjerre. Vi humpet av sted langs landeveien da et av kjerrehjulene løsnet og falt av. Vi havnet begge på bakken. Da vi satt i gjørmen, så vi opp på hesten, som stirret forundret på oss med store øyne — slik så det iallfall ut for oss. Dette lo vi ofte av, selv flere år senere. Jeg kommer alltid til å tenke med glede på den oppriktige kjærlighet disse brødrene på landsbygda viste.

I byen Novi Sad ble jeg kjent med Marika, som tjente som pioner. Hennes kjærlighet til Bibelens sannhet og hennes iver i tjenesten gjorde sterkt inntrykk på meg, og jeg ville gjerne gifte meg med henne. En stund etter at vi hadde giftet oss, begynte vi å tjene menighetene sammen i reisetjenesten.

Familien min hadde utholdt andre vanskeligheter under forbudet. Far ble falskelig anklaget for å ha samarbeidet med fienden under krigen, og han mistet jobben. Han kjempet en lang, håpløs kamp for å få den tilbake, noe som førte til at han ble svært motløs. En stund var han svekket i troen, men han gjenvant den og var aktiv i menigheten før han døde i 1984. Min ydmyke, trofaste mor døde tidligere, i 1965. Majda tjener fortsatt sammen med menigheten i Maribor.

Vår tjeneste i Østerrike

I 1972 ble Marika og jeg innbudt til å reise til Østerrike for å forkynne for de mange jugoslaviske fremmedarbeiderne der. Da vi kom til hovedstaden, Wien, hadde vi ingen anelse om at dette skulle bli vår permanente oppgave. Litt etter litt ble det overalt i Østerrike opprettet nye menigheter og grupper hvor forkynnerne snakker de språkene som brukes i Jugoslavia.

Med tiden begynte jeg å tjene som reisende tilsynsmann for disse menighetene og gruppene, som det stadig ble flere av i hele landet. Senere ble vi innbudt til også å reise i Tyskland og Sveits, hvor det var blitt opprettet lignende menigheter. I disse landene fikk jeg mulighet til å hjelpe til med organiseringen av mange stevner.

På slike store stevner fikk vi noen ganger besøk av medlemmer av det styrende råd, og jeg husker en gang jeg traff Martin Pötzinger igjen. Vi mimret om ting som hadde skjedd 40 år tidligere, da han ofte var på besøk hjemme hos oss. Jeg spurte ham: «Husker du hvor godt jeg likte å bla igjennom lommeleksikonet ditt?»

«Vent litt,» svarte han idet han gikk ut av rommet. Han kom tilbake med boken og gav den til meg. «Ta imot den som en gave fra en venn,» sa han. Denne boken er fortsatt en høyt verdsatt del av biblioteket mitt.

Skrantende helse — men fortsatt aktiv

I 1983 fikk jeg vite at jeg hadde kreft. Ikke lenge etterpå ble det sagt at min tilstand var uhelbredelig. Det var en stressende tid, spesielt for Marika, men som følge av hennes kjærlige omsorg og den praktiske støtten jeg har fått av mange kristne brødre, lever jeg fortsatt et rikt og tilfredsstillende liv.

Marika og jeg er fortsatt opptatt i heltidstjenesten i Wien. Jeg drar som oftest til avdelingskontoret om morgenen og utfører oversettelsesarbeid, og Marika er travelt opptatt i forkynnelsesarbeidet i byen. Det gleder meg å se at den lille gruppen av jugoslaviske fremmedarbeidere som kom til Østerrike og ble Jehovas vitner, har vokst til godt og vel 1300. Marika og jeg har hatt det privilegium å hjelpe mange av dem til å lære Bibelens sannhet å kjenne.

I de senere år har jeg hatt gleden av å delta i programmet under innvielsen av de nye avdelingskontorene i to tidligere jugoslaviske republikker — det ene i Kroatia i 1999 og det andre i Slovenia i 2006. Jeg var en av de veteranene som ble bedt om å fortelle litt om forkynnelsesarbeidets begynnelse i disse landene for omkring 70 år siden.

Jehova er virkelig en kjærlig Far som er villig til å tilgi våre feil og mangler på en storslått måte. Jeg er takknemlig for at det ikke er ’våre misgjerninger han gir akt på’! (Salme 130: 3) Han har virkelig vært god og barmhjertig mot meg. *

[Fotnoter]

^ avsn. 4 Slovenia var én av de seks republikkene som det tidligere Jugoslavia bestod av.

^ avsn. 9 De bibelske grunnene til at Jehovas vitner nekter å gå i krig, står i artikkelen «Våre lesere spør» på side 22 i dette bladet.

^ avsn. 39 Bolfenk Moc̆nik døde 11. april 2008, da denne artikkelen ble redigert.

[Bilde på side 27]

Fra venstre: Foreldrene mine, Berta og Franz Moc̆nik, og Majda og jeg i Maribor i Slovenia i 1940-årene

[Bilde på side 29]

Jeg og min kone, Marika