Selv på et dødt språk er Bibelen levende

I LØPET AV de siste århundrene har minst halvparten av språkene i verden dødd ut. Et språk dør ut når ingen lenger har det som sitt morsmål og bruker det. Latin blir vanligvis betegnet som «et dødt språk», enda det blir studert vidt og bredt og fortsatt er det offisielle språket i Vatikanstaten.

Latin er også det språket noen av de første og viktigste bibeloversettelsene ble skrevet på. Kan slike oversettelser på et foreldet språk være «levende» i dag i den forstand at de har noen innvirkning på dagens bibellesere? Det kan vi få svar på ved å se nærmere på den fascinerende historien bak noen slike oversettelser.

De eldste latinske oversettelsene

Romas hovedspråk var latin. Men da apostelen Paulus skrev til de kristne i denne byen, skrev han på gresk. * Det utgjorde ikke noe problem, for det var vanlig at folk der snakket både gresk og latin. Fordi mange av innbyggerne i Roma kom fra den gresktalende delen av Lilleasia, ble det sagt at byen begynte å bli gresk. De språkene som ble brukt i Romerriket, varierte fra område til område, men etter hvert som riket ble større, begynte flere og flere å bruke latin. Som følge av det ble De hellige skrifter oversatt fra gresk til latin. Denne prosessen begynte sannsynligvis i Nord-Afrika på 100-tallet evt.

De forskjellige tekstene som ble utarbeidet, er kjent som Vetus latina, eller den gammellatinske oversettelsen. Ingen av de gamle håndskriftene som eksisterer i dag, inneholder en latinsk oversettelse av De hellige skrifter i sin helhet. De delene som er bevart, og dessuten de delene som tidligere skribenter siterte fra, tyder på at Vetus latina ikke utgjorde ett samlet verk. Vetus latina ble etter alt å dømme laget av mange oversettere som arbeidet hver for seg til forskjellige tider og på forskjellige steder. Derfor utgjør den ikke én enkelt tekst, men er egentlig en samling av oversettelser fra gresk.

Det at enkeltpersoner uavhengig av hverandre tok initiativet til å oversette deler av Skriftene til latin, skapte en viss forvirring. På slutten av 300-tallet evt. hadde den katolske kirkefader Augustin den oppfatning at «enhver som fikk tak i et gresk håndskrift, og som mente at han hadde en viss – om enn aldri så liten – kjennskap til de to språkene, ville gi seg i kast med å oversette» de greske håndskriftene til latin. Augustin og andre mente at det var altfor mange oversettelser i omløp, og de tvilte på nøyaktigheten av dem.

Hieronymus’ oversettelse

Den som prøvde å få slutt på denne forvirringen, var Hieronymus, som av og til tjente som sekretær for Damasus, biskopen av Roma, i 382 evt. Biskopen oppfordret Hieronymus til å lage en revidert latinsk oversettelse av evangeliene, en oppgave som Hieronymus fullførte i løpet av noen få år. Deretter begynte han å lage en revidert latinsk oversettelse av andre bibelske bøker.

 Hieronymus’ oversettelse, som senere ble kalt Vulgata, var en sammensatt tekst. Hieronymus baserte sin oversettelse av Salmene på Septuaginta, en gresk oversettelse av De hebraiske skrifter som var blitt fullført på 100-tallet fvt. Han reviderte evangeliene, og han oversatte også en stor del av De hebraiske skrifter fra den hebraiske grunntekst. Resten av Skriftene ble sannsynligvis revidert av andre. Deler av Vetus latina ble også til slutt innlemmet i Hieronymus’ Vulgata.

Hieronymus’ oversettelse fikk til å begynne med en kjølig mottagelse. Også Augustin kritiserte den. Men litt etter litt kom den til å utgjøre standarden for Bibelen i ett bind. På 700- og 800-tallet begynte lærde menn som Alkuin og Theodulf å korrigere språklige feil og tekstfeil som hadde sneket seg inn i Hieronymus’ oversettelse som følge av gjentatte avskrivninger. Andre inndelte teksten i kapitler for at det skulle bli enklere å finne fram i Skriftene. Da trykking med løse typer ble oppfunnet, var Hieronymus’ oversettelse den første bibel som gikk i trykken.

Det var først ved Trientkonsilet i 1546 at den katolske kirke kalte Hieronymus’ oversettelse for Vulgata. Det ble fattet vedtak om at denne bibelen var «autentisk», og den ble gjort til katolisismens referansetekst. Samtidig ble det også bestemt at den skulle revideres. Spesielle utvalg skulle føre tilsyn med dette arbeidet. Men pave Sixtus V, som var  utålmodig etter å se den ferdig, hadde tydeligvis litt for stor tiltro til sine egne evner og bestemte seg for å fullføre arbeidet selv. Men i 1590, da trykkingen av hans reviderte utgave bare så vidt hadde kommet i gang, døde han. Kardinalene forkastet den straks som et verk som de anså for å være fullt av feil, og de trakk den tilbake.

En ny oversettelse som ble utgitt i 1592 under pave Clemens VIII, ble etter hvert kjent som Vulgata Sixtina-Clementina, eller editio Clementina. Den var den katolske kirkes offisielle standardutgave i lang tid. Denne utgaven av Vulgata kom også til å bli brukt som grunnlag for oversettelser til folkemålet – for eksempel Antonio Martinis oversettelse til italiensk, som ble fullført i 1781.

En moderne latinsk bibeloversettelse

Tekstkritikk på 1900-tallet viste at Vulgata i likhet med andre bibeloversettelser trengte å bli revidert. I den forbindelse opprettet den katolske kirke i 1965 en komité som skulle ha ansvaret for å revidere den latinske oversettelsen på grunnlag av oppdaterte opplysninger. Den nye teksten skulle brukes i forbindelse med katolske gudstjenester på latin.

Den første delen av den nye oversettelsen forelå i 1969, og i 1979 godkjente pave Johannes Paul II oversettelsen Nova Vulgata. I den første utgaven var Guds navn, i formen Iahveh, brukt flere steder, for eksempel i 2. Mosebok 3:15 og 6:3. Men ifølge et medlem av komiteen angret man på dette, så i den andre offisielle utgaven, som ble utgitt i 1986, «ble Dominus [Herren] satt inn igjen i stedet for Iahveh».

Vulgata ble kritisert for flere hundre år siden, og nå ble Nova Vulgata kritisert, til og med av katolske teologer. Den ble først presentert  som en oversettelse med et sterkt felleskirkelig preg, men mange betraktet den som et hinder for religiøs dialog, særlig i betraktning av at den var ment å skulle være et forpliktende mønster for moderne oversettelser. I Tyskland ble Nova Vulgata årsak til uenighet mellom protestanter og katolikker i forbindelse med revisjonen av en felleskirkelig oversettelse. Protestantene anklaget katolikkene for å ha forlangt at denne nye oversettelsen skulle tilpasses Nova Vulgata.

Latin snakkes riktignok ikke lenger av folk flest, men oversettelser av Bibelen på latin har hatt både en direkte og en indirekte innflytelse på millioner av lesere. Den har skapt en religiøs terminologi på mange språk. Uansett hvilket språk Bibelen blir oversatt til, fortsetter den å utfolde kraft i og med at den forandrer livet til millioner av mennesker som bestreber seg på å handle i samsvar med dens verdifulle lære. – Hebreerne 4:12.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 23]

Pave Johannes Paul II godkjente oversettelsen Nova Vulgata. Den første utgaven inneholdt Guds navn, i formen Iahveh

[Ramme på side 21]

GJENGIVELSER SOM HAR SKAPT HISTORIE

Vetus latina, som ble oversatt fra gresk, inneholdt mange gjengivelser som skulle komme til å skape historie. Et eksempel på det er gjengivelsen av det greske ordet diathẹke, «pakt», som testamentum, eller «testamente». (2. Korinter 3:14) Som følge av den gjengivelsen omtaler mange fortsatt De hebraiske skrifter og De greske skrifter som henholdsvis Det gamle testamente og Det nye testamente.

[Bilde på side 23]

EN OMSTRIDT INSTRUKSJON

I 2001, etter fire års arbeid, offentliggjorde Vatikanets kongregasjon for gudstjenesten og sakramentsordningen sin instruksjon Liturgiam authenticam (autentisk liturgi). Den er blitt sterkt kritisert av mange katolske teologer.

Ettersom Nova Vulgata er kirkens offisielle bibeloversettelse, bør den ifølge denne instruksjonen brukes som mønster for alle andre bibeloversettelser, selv om det skulle endre på det som framgikk av de opprinnelige håndskriftene. Det er bare når en bibel er i overensstemmelse med dette direktivet, at den kan godkjennes av det katolske hierarki. Instruksjonen sier at «navnet på Den Allmektige Gud uttrykt ved det hebraiske tetragrammet (JHWH)» i katolske oversettelser «på ethvert språk» bør gjengis «med et ord som har tilsvarende betydning» som Dominus, eller «Herre», slik den andre utgaven av Nova Vulgata gjør – selv om den første utgaven flere steder gjengav det med «Iahveh». *

[Fotnote]

[Bilde på side 22]

Alkuins latinske oversettelse, 800 evt.

[Rettigheter]

Fra Paléographìe latine av F. Steffens (www.archivi.beniculturali.it)

[Bilder på side 22]

Vulgata Sixtina-Clementina, 1592

[Bilder på side 23]

Andre Mosebok 3:15, Nova Vulgata, 1979

[Rettigheter]

© 2008 Libreria Editrice Vaticana