Hva kan jeg gi Jehova til gjengjeld?

Fortalt av Ruth Danner

Min mor pleide spøkefullt å si at 1933 var et katastrofeår: Hitler kom til makten, paven erklærte det for å være et hellig år, og jeg ble født.

FORELDRENE mine bodde i byen Yutz i Lorraine, et historisk område i Frankrike som ligger nær grensen til Tyskland. De giftet seg i 1921. Mor var da en dypt troende katolikk, og far var protestant. Søsteren min, Helen, ble født i 1922, og foreldrene våre fikk henne døpt i den katolske kirke.

En dag i 1925 fikk far en tysk utgave av boken Guds Harpe. Da han leste den, ble han overbevist om at han hadde funnet sannheten. Han skrev til utgiverne, som satte ham i kontakt med Jehovas vitner, som i Tyskland den gangen ble kalt die Bibelforscher. Far begynte straks å forkynne om det han hadde lært. Det likte ikke mor. «Gjør hva som helst,» pleide hun å si på sitt fargerike tysk, «bare ikke bli med i de der bibelforskerne!» Men far hadde bestemt seg, og i 1927 ble han døpt.

Det førte til at min mormor begynte å snakke med mor om at hun burde skille seg. En dag under messen formante presten sine sognebarn til å «holde seg unna den falske profeten Danner». Da mormor kom hjem fra den messen, kastet hun en blomsterpotte på far ned fra et vindu i huset vårt. Den tunge potten traff skulderen hans som et prosjektil, og det var så vidt han ikke fikk den i hodet. Denne hendelsen fikk mor til å tenke: En religion som gjør folk til mordere, kan ikke være bra. Hun begynte å lese Jehovas vitners publikasjoner. Snart var hun overbevist om at hun hadde funnet sannheten, og hun ble døpt i 1929.

Foreldrene våre gjorde sitt beste for at Jehova skulle bli virkelig for søsteren min og meg. De leste fortellinger fra Bibelen for oss, og så spurte de oss hvorfor de bibelske personene handlet slik de gjorde. På den tiden bestemte far seg for ikke å jobbe kvelds- og nattskift, selv om det førte til at familien fikk betydelig lavere inntekt. Han ville ha tid til å gå på kristne møter, delta i forkynnelsen og studere med barna sine.

Mørke skyer på himmelen

Foreldrene mine viste ofte gjestfrihet mot reisende tilsynsmenn og betelitter fra Sveits og Frankrike, som fortalte oss om de vanskelighetene våre trosfeller ble utsatt for i Tyskland, bare et par mil fra hjemmet vårt.  Nazistyret sendte Jehovas vitner til konsentrasjonsleirer og skilte barn fra foreldrene deres.

Helen og jeg ble forberedt på å møte de prøvelsene som lå foran oss. Foreldrene våre hjalp oss til å huske bibelvers som kunne gi oss veiledning. De sa for eksempel: «Hvis du ikke vet hva du skal gjøre, så tenk på Ordspråkene 3:5, 6. Hvis du er redd for prøvelser som kan oppstå på skolen, så husk 1. Korinter 10:13. Hvis du blir skilt fra oss, så si til deg selv det som står i Ordspråkene 18:10.» Jeg lærte Salme 23 og Salme 91 utenat og fikk tillit til at Jehova alltid ville beskytte meg.

I 1940 ble Alsace-Lorraine lagt inn under Nazi-Tyskland, og det nye regimet forlangte at alle voksne ble medlemmer av nazipartiet. Far nektet, og Gestapo truet med å arrestere ham. Da mor ikke ville lage militæruniformer, begynte Gestapo å true henne også.

Skolen ble et mareritt for meg. Hver dag begynte klassen vår med å be en bønn for Hitler, gjøre Hitler-hilsenen og stå med høyre arm utstrakt mens nasjonalsangen ble sunget. Foreldrene mine sa ikke at jeg ikke fikk si «Heil Hitler!» De hjalp meg i stedet til å oppøve min samvittighet. Så jeg bestemte selv at jeg ikke ville bruke nazihilsenen. Lærerne slo meg og truet med å utvise meg fra skolen. En gang da jeg var sju år, måtte jeg stå foran alle de tolv lærerne på skolen. De prøvde å tvinge meg til å gjøre Hitler-hilsenen. Men jeg holdt stand med Jehovas hjelp.

En av lærerne forsøkte å appellere til følelsene mine. Hun sa til meg at jeg var en flink elev, at hun likte meg veldig godt, og at hun ville bli lei seg hvis jeg ble utvist fra skolen. Hun sa: «Du trenger ikke å strekke ut armen. Bare løft den litt. Og du trenger ikke å si ’Heil Hitler!’ Bare beveg leppene og lat som om du sier det.»

Da jeg fortalte mor hva læreren min sa, minnet hun meg på den bibelske beretningen om de tre unge hebreerne som stod foran en billedstøtte som kongen i Babylon hadde stilt opp. «Hva var det meningen at de skulle gjøre?» spurte hun. «Bøye seg ned,» svarte jeg. Hun fortsatte: «Tenk om de i det øyeblikket de skulle bøye seg for billedstøtten, hadde bøyd seg ned for å spenne sandalremmene sine. Hadde det vært riktig? Du bestemmer selv. Gjør det du synes er riktig.» I likhet med Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego bestemte jeg meg for å være tro bare mot Jehova. – Dan 3:1, 13–18.

Lærerne utviste meg fra skolen en rekke ganger og truet med å ta meg bort fra foreldrene mine. Jeg var veldig engstelig, men foreldrene mine oppmuntret meg hele tiden. Før jeg gikk til skolen, bad mor en bønn sammen med meg og bad Jehova beskytte meg. Jeg visste at han ville gi meg styrke til å stå fast for sannheten. (2. Kor 4:7) Far sa til meg at hvis presset ble for stort, skulle jeg ikke være redd for å komme hjem. «Vi elsker deg. Du kommer alltid til å være datteren vår,» sa han. «Dette er en sak mellom deg og Jehova.» De ordene gav meg et enda sterkere ønske om å bevare min ulastelighet. – Job 27:5.

Gestapo kom ofte hjem til oss for å lete etter Jehovas vitners publikasjoner og for å forhøre foreldrene mine. Det hendte at de tok med seg mor, slik at hun var borte i timevis, og at de hentet far og søsteren min på arbeidsplassen. Jeg visste aldri om mor ville være hjemme når jeg kom hjem fra skolen. Noen ganger sa en nabo til meg: «De har vært her og hentet moren din.» Da gjemte jeg meg i huset og spurte meg selv: Torturerer de henne? Får jeg noen gang se henne igjen?

Deportasjon

Den 28. januar 1943 ble foreldrene mine, søsteren min og jeg vekket av Gestapo klokken halv fire om morgenen. De sa at hvis vi meldte oss inn i nazipartiet, skulle vi ikke bli deportert. Vi fikk tre timer på oss til å gjøre oss klar. Mor hadde gjort forberedelser med  tanke på denne situasjonen og hadde pakket ryggsekkene våre med et klesskift og en bibel, så vi brukte tiden til å be og til å oppmuntre hverandre. Far minnet oss om at ingenting «kunne skille oss fra Guds kjærlighet». – Rom 8:35–39.

Gestapo kom tilbake, som de hadde sagt. Jeg kommer aldri til å glemme synet av Anglade, en eldre søster som med tårer i øynene vinket farvel til oss. Gestapo kjørte oss til togstasjonen i Metz. Etter tre døgn på toget kom vi til Kochlowice, en av de leirene som hørte til Auschwitz i Polen. To måneder senere ble vi sendt til Gliwice, der et kloster var blitt omgjort til arbeidsleir. Nazistene sa til oss at hvis hver enkelt av oss undertegnet et dokument der vi avsverget vår tro, ville de løslate oss og la oss få tilbake tingene våre. Far og mor nektet, og de som holdt oss fanget, sa: «Dere kommer aldri hjem igjen.»

I juni ble vi overført til Swietochlowice, der jeg begynte å slite med hodepine, noe jeg fortsatt gjør. Jeg fikk betennelse i fingrene, og en lege fjernet flere av fingerneglene mine uten bedøvelse. Men noe som var positivt, var at jeg hadde i oppdrag å gå ærender for vaktene, og da kom jeg ofte til et bakeri der det var en dame som pleide å gi meg noe å spise.

Fram til da hadde familien vår bodd for seg selv, atskilt fra andre fanger. I oktober 1943 ble vi sendt til en leir i Ząbkowice. Der sov vi i køyesenger på et loft sammen med omkring 60 andre menn, kvinner og barn. SS sørget for at den maten vi fikk, var ekkel og nærmest uspiselig.

Til tross for vanskelighetene gav vi aldri opp håpet. Vi visste hvorfor vi led. Og vi hadde lest i Vakttårnet om det store forkynnelsesarbeidet som skulle gjøres etter krigen. Så vi visste at våre vanskeligheter snart ville ta slutt.

Da vi fikk høre at allierte tropper nærmet seg, skjønte vi at nazistene var i ferd med å tape krigen. I begynnelsen av 1945 besluttet SS å evakuere leiren vår. Den 19. februar ble vi tvunget ut på en marsj på nesten 25 mil. Etter fire uker kom vi til Steinfels i Tyskland, der vaktene drev fangene inn i en gruve. Mange trodde at vi skulle bli drept. Men den dagen kom de allierte, SS flyktet, og våre prøvelser var forbi.

 Jeg når mine mål

Den 5. mai 1945, etter å ha vært borte i nesten to og et halvt år, kom vi hjem til Yutz, skitne og lusete. Vi hadde ikke skiftet klær siden februar, så vi bestemte oss for å brenne de gamle plaggene vi gikk i. Jeg husker at mor sa til oss: «La dette være den fineste dagen i livet deres. Vi har ingenting. Ikke engang de klærne vi har på oss, er våre egne. Men vi har kommet tilbake, og alle fire har vært trofaste. Vi har ikke inngått kompromiss.»

Etter tre måneders rekonvalesens i Sveits begynte jeg på skolen igjen, og nå trengte jeg ikke lenger å være redd for å bli utvist. Nå hadde vi også frihet til å holde møter med våre åndelige brødre og til å forkynne. Den 28. august 1947, da jeg var 13, ble jeg døpt, som offentlig symbol på det løftet jeg hadde gitt Jehova noen år tidligere. Far døpte meg i elven Moselle (Mosel). Jeg hadde lyst til å begynne som pioner med én gang, men far insisterte på at jeg skulle lære meg et yrke. Så da utdannet jeg meg til syerske. I 1951, da jeg var 17, ble jeg utnevnt til pioner og skulle tjene i Thionville, i nærheten av Yutz.

Det året var jeg på et stevne i Paris, og der søkte jeg om å få utføre misjonærtjeneste. Jeg var ikke gammel nok, men bror Nathan Knorr sa at han skulle beholde søknaden min «til senere». I juni 1952 fikk jeg vite at jeg skulle få gå i den 21. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead i South Lansing i staten New York i USA.

Gilead-skolen og årene etterpå

For en opplevelse! Jeg hadde ofte syntes det var vanskelig å si noe når jeg var i en forsamling, selv når jeg snakket mitt eget språk. Nå måtte jeg snakke engelsk. Men lærerne gav meg kjærlig støtte. En bror kalte meg Kingdom Smile (Rikets smil) på grunn av det smilet jeg hadde når jeg ble sjenert.

Avslutningshøytideligheten fant sted den 19. juli 1953 på Yankee Stadium i New York, og jeg fikk i oppdrag å tjene i Paris sammen med Ida Candusso (senere Seignobos). Det var skremmende å måtte forkynne for velstående parisere, men jeg fikk studert med mange som var ydmyke. Ida giftet seg og drog til Afrika i 1956, men jeg ble i Paris.

I 1960 giftet jeg meg med en bror fra Betel, og vi tjente som spesialpionerer i Chaumont og Vichy. Fem år senere fikk jeg tuberkulose og måtte slutte som pioner. Jeg tok det veldig tungt, for helt fra jeg var barn, hadde jeg hatt som mål å bli heltidsforkynner og å fortsette i heltidstjenesten. En tid senere forlot mannen min meg til fordel for en annen kvinne. Den støtten jeg fikk av mine åndelige brødre og søstre, hjalp meg gjennom disse mørke årene, og Jehova fortsatte å ’bære byrden for meg’. – Sal 68:19.

Nå bor jeg i Louviers i Normandie, i nærheten av det franske avdelingskontoret. Selv om jeg har mine helseproblemer, er jeg lykkelig over å ha sett Jehovas hånd i mitt liv. Den oppdragelsen jeg fikk, hjelper meg den dag i dag til å bevare den rette innstilling. Foreldrene mine lærte meg at Jehova er en virkelig Person, som jeg kan elske, som jeg kan be til, og som besvarer mine bønner. Ja, «hva skal jeg gi Jehova til gjengjeld for alle hans velgjerninger mot meg?» – Sal 116:12.

[Uthevet tekst på side 6]

’Jeg er lykkelig over å ha sett Jehovas hånd i mitt liv’

[Bilde på side 5]

Med gassmaske da jeg var seks år

[Bilde på side 5]

Sammen med misjonærer og pionerer i Luxembourg i en spesiell forkynnelseskampanje da jeg var 16

[Bilde på side 5]

Far, mor og meg på et stevne i 1953