Codex Vaticanus – hvorfor så verdifull?

VATIKANET er det rene skattkammer. Dets freskomalerier, skulpturer og arkitektur er høyt verdsatt for sin skjønnhet og prakt. Men en av de største skattene var utilgjengelig i mange hundre år. I Vatikanbiblioteket finnes det et verdifullt bibelhåndskrift som kaster lys over deler av Guds Ord som ble skrevet for flere tusen år siden. Dette håndskriftet er kjent som Codex Vaticanus. *

Codex Alexandrinus og Codex Sinaiticus er to andre tidlige bibelhåndskrifter som forskere setter høyt. Historien om hvordan disse håndskriftene ble oppdaget og reddet fra å bli ødelagt, er fascinerende. Opprinnelsen til Codex Vaticanus er imidlertid mer uklar.

En skjult skatt

Hvor kom Codex Vaticanus fra? Den eldste omtalen av dette håndskriftet, som finnes i kodeksform, står i en fortegnelse i Vatikanbiblioteket som daterer seg til 1400-tallet. Forskere har anslått at det kan ha blitt skrevet i Egypt, i Cæsarea eller i Roma. Men etter å ha vurdert disse teoriene skrev professor J. Neville Birdsall ved Birmingham universitet: «Vi kan kort sagt ikke være sikre på verken nøyaktig når eller hvor Codex Vaticanus ble skrevet, og til tross for vitenskapelige undersøkelser kan dets historie før 1400-tallet heller ikke spores.» Codex Vaticanus er ikke desto mindre blitt kalt et av de viktigste enkeltstående bibelhåndskrifter som finnes. Hvorfor?

Opp gjennom århundrene har noen avskrivere kommet til å innføre feil i bibelteksten. Utfordringen for oversettere som søker å bevare tekstens integritet, er derfor å finne pålitelige håndskrifter som overbringer det som har stått i originalskriftene. Så forestill deg hvor ivrige forskerne var etter å undersøke Codex Vaticanus – et gresk håndskrift fra 300-tallet evt., altså mindre enn 300 år etter at Bibelen var fullført! Det inneholder hele teksten til De hebraiske og De kristne greske skrifter, bortsett fra noen få deler som har gått tapt i tidens løp.

Myndighetene i Vatikanet var lenge uvillige til å gjøre kodeksen tilgjengelig for bibelforskere. Den framstående bibelforskeren sir Frederic Kenyon skrev: «Etter å ha ventet i flere måneder fikk [bibelforskeren Konstantin von] Tischendorf i 1843 lov til å se nærmere på den i seks timer. . . . I 1845 fikk den kjente britiske forskeren Tregelles riktignok lov til å se på den, men han fikk ikke lov til å skrive av et eneste ord.» Tischendorf søkte om å få se mer på kodeksen, men han ble nektet videre undersøkelser etter at han hadde skrevet av 20 sider. «Etter gjentatte anmodninger fikk han seks dagers ytterligere studium, slik at han til sammen fikk tre timers studium hver dag i 14 dager. Ved å utnytte tiden best mulig klarte Tischendorf i 1867 å utgi den mest perfekte utgaven av håndskriftet som til da var kommet ut,» skrev Kenyon. Vatikanet  gjorde senere en bedre avskrift av kodeksen tilgjengelig.

’Omhyggelig tatt vare på’

Hva slags tekst var det Codex Vaticanus åpenbarte? En bok om Bibelens historie sier at teksten «bærer preg av at avskriften har en konsekvent stavemåte og er nøyaktig, og at den teksten som så nøye er gjengitt, er av høy kvalitet». Det samme verket sier videre: «Det er derfor mulig å trekke den slutning at denne teksten er et produkt av en tradisjon innen avskrivning som er utført med fagmessig nøyaktighet.» – The Oxford Illustrated History of the Bible.

To betydningsfulle forskere som var imponert over Codex Vaticanus’ fortreffelighet, var B.F. Westcott og F.J.A. Hort. Deres greske tekstutgave, The New Testament in the Original Greek, ble utgitt i 1881 og er basert på de greske håndskriftene Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus. Den utgjør fortsatt det viktigste tekstgrunnlaget for mange moderne oversettelser av De kristne greske skrifter, deriblant The Emphasised Bible av J.B. Rotherham og Ny verden-oversettelsen.

Enkelte kritikere mente imidlertid at den tillit Westcott og Hort hadde til Codex Vaticanus, var ubegrunnet. Var kodeksen en nøyaktig gjengivelse av den opprinnelige tekst? Publiseringen av Bodmer-papyrene mellom 1956 og 1961 var av stor interesse for forskerne, ettersom disse papyrene, som skrev seg fra begynnelsen av 200-tallet evt., inneholdt deler av Lukas’ og Johannes’ evangelium. Ville disse papyrene stemme overens med det som framgikk av Codex Vaticanus?

«Det er en bemerkelsesverdig overensstemmelse mellom teksten i Vaticanus og den bevarte teksten i Bodmer-papyrene,» skrev Philip B. Payne og Paul Canart i Novum Testamentum. «I lys av denne overensstemmelsen er det rimelig å anta at den opprinnelige skribenten av Vaticanus laget en avskrift av et håndskrift som lå meget nær opp til Bodmer-papyrene. Skribenten må derfor ha laget en avskrift enten av et svært gammelt håndskrift eller av et som var basert på et svært gammelt håndskrift.» Professor Birdsall sa: «Det er nær forbindelse mellom de to håndskriftene. . . . [Kodeksen] er en nøyaktig tekst: utarbeidelsen er gjort i samsvar med den tradisjon å ta omhyggelig vare på det som er blitt mottatt.»

Nyttig for oversettere

Det eldste eksisterende håndskriftet er ikke nødvendigvis det som ligger nærmest den opprinnelige tekst. Men det at forskerne har kunnet sammenligne Codex Vaticanus med andre håndskrifter, har vært til stor hjelp for dem når det gjelder å finne ut hva som må ha stått i den opprinnelige tekst. For eksempel: I den delen som fortsatt finnes av Codex Sinaiticus, som også skriver seg fra 300-tallet evt., mangler de fleste av de historiske bøkene fra 1. Mosebok til 1. Krønikebok. Men det at de finnes i Codex Vaticanus, bidrar til å bekrefte at de har sin rettmessige plass i den bibelske kanon.

Ifølge The Oxford Illustrated History of the Bible var «passasjer som handler om personen Kristus og om den hellige treenighet», spesielt omstridt blant forskere. Hvordan har Codex Vaticanus bidratt til å klargjøre disse passasjene?

La oss se på et eksempel. Ifølge Johannes 3:13 sa Jesus: «Ingen [er] steget opp til himmelen, uten han som steg ned fra himmelen, Menneskesønnen.» Noen oversettere har lagt til ordene «som er i himmelen». Disse tilleggsordene antyder at Jesus var i himmelen og på jorden samtidig – en forestilling som støtter tanken om en treenighet. Ordene forekommer i noen få håndskrifter fra 400-tallet og 900-tallet evt. Men det at de ikke finnes i Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus, har fått mange oversettere i vår tid til å fjerne disse ordene. Dette rydder opp i forvirringen med hensyn til Kristi identitet og er i harmoni med resten av De hellige skrifter. Jesus  var ikke på to steder samtidig. Han hadde kommet fra himmelen og skulle snart vende tilbake til himmelen ved å ’stige opp til’ sin Far. – Johannes 20:17.

Codex Vaticanus kaster også lys over skriftsteder i forbindelse med Guds hensikt med jorden. La oss ta et eksempel. Ifølge bibeloversettelsen King James Version profeterte apostelen Peter at «både jorden og alle menneskeverk som er bygd opp på den, skal bli brent opp». (2. Peter 3:10) Andre oversettelser har en lignende ordlyd, og de baserer sin gjengivelse på Codex Alexandrinus fra 400-tallet og på senere håndskrifter. Mange oppriktige bibellesere har derfor trukket den slutning at Gud skal ødelegge jorden.

Men omkring 100 år før Codex Alexandrinus ble laget, gjengav Codex Vaticanus (og den samtidige Codex Sinaiticus) Peters profeti med ordene «jorden og de verk som er på den, skal bli avslørt». Harmonerer dette med resten av Bibelen? Ja, så absolutt! Den bokstavelige jord «skal ikke bli brakt til å vakle, ikke til uavgrenset tid, eller til evig tid». (Salme 104:5) Hvordan skal så jorden bli «avslørt»? Andre skriftsteder viser at uttrykket «jorden» kan brukes i overført betydning. «Jorden» kan synge sanger og tale et språk. (Salme 96:1, NO 1978/85; 1. Mosebok 11:1) «Jorden» kan derfor betegne menneskeheten, eller menneskesamfunnet. Er det ikke godt å vite at Gud ikke kommer til å ødelegge planeten jorden, men at han fullt ut skal avsløre og gjøre slutt på det onde og dem som fremmer ondskap?

«Guds ord vil bestå til uavgrenset tid»

Codex Vaticanus var dessverre svært utilgjengelig i mange hundre år, og bibellesere ble ofte villedet med hensyn til den rette forståelse av visse skriftsteder. Men etter at Codex Vaticanus ble offentliggjort, har denne kodeksen og moderne, pålitelige bibeloversettelser hjulpet sannhetssøkende mennesker til å forstå hva Bibelen egentlig lærer.

Tidlige avskrivere tok ofte med denne bemerkningen i sine håndskrifter: «Den hånd som skrev [dette], smuldrer bort i graven, men det som er skrevet, forblir år etter år.» Vi setter stor pris på disse anonyme avskrivernes utrettelige innsats. Men æren for at Bibelen er blitt bevart, går i siste instans til dens Forfatter, som for lenge siden inspirerte sin profet Jesaja til å skrive: «Det grønne gress har tørket bort, blomsten har visnet; men vår Guds ord vil bestå til uavgrenset tid.» – Jesaja 40:8.

[Fotnote]

[Ramme på side 20]

Datering av gamle bibelhåndskrifter

Selv om noen avskrivere oppgav datoen for når de fullførte sine arbeider, mangler de fleste greske bibelhåndskrifter denne presise informasjonen. Hvordan fastslår så forskerne når et bibelhåndskrift ble laget? Språket og kunsten forandrer seg fra én generasjon til en annen, og det samme gjør folks håndskrift. Uncialskrift, store bokstaver med rundede former og jevne tekstlinjer, ble for eksempel brukt på 300-tallet og i flere hundre år framover. Omhyggelige forskere som sammenligner udaterte uncialhåndskrifter med lignende daterte dokumenter, kan mer presist fastslå når tidlige bibelhåndskrifter ble laget.

Denne metoden har naturligvis sine begrensninger. Professor Bruce Metzger ved Princeton Theological Seminar har skrevet: «Ettersom en persons håndskrift kan være mer eller mindre lik gjennom hele livet, er det urealistisk å prøve å tidfeste den mer eksakt enn innenfor en periode på 50 år.» Med utgangspunkt i slike grundige analyser er det generell enighet blant forskerne om at Codex Vaticanus ble laget på 300-tallet evt.