Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

En reise tilbake til fortiden

En reise tilbake til fortiden

Et brev fra USA

En reise tilbake til fortiden

TENK deg hvor interessant det ville være å foreta en reise for å se hvordan ens forfedre levde. Vi har på en måte gjort dette. Vår reise førte oss fra Sveits til USA. De fleste tenker at USA er et svært moderne samfunn på alle måter, men det vi opplevde på denne reisen, brakte oss 200 år tilbake i tid. La oss fortelle litt om det.

Fordi vi snakker sveitsertysk, ble vi invitert til å være tre måneder i staten Indiana. Vårt mål var å forkynne det gode budskap om Guds rike for amish-familier som har beholdt sine forfedres dialekt. Flere hundre av disse familiene bor i Indiana.

Amishene er etterkommere av en anabaptistgruppe som levde på 1600-tallet. Navnet deres kommer fra deres leder, Jakob Ammann, som bodde i Sveits. Gjennom sitt studium av Bibelen den gangen forstod disse gudfryktige menneskene at barnedåp og militærtjeneste er galt. På grunn av sitt standpunkt ble de forfulgt av myndighetene. Noen måtte til og med bøte med livet fordi de holdt fast ved sin religiøse overbevisning. Forfølgelsen tiltok, og mange ble nødt til å flykte til andre deler av Sveits og til Frankrike. På midten av 1800-tallet hadde flere tusen flyktet til USA. De tok med seg sin kultur og sin sveitsertyske dialekt.

Da vi oppsøkte disse vennlige menneskene, ble de forbløffet over at vi stod utenfor døren deres og snakket deres dialekt! Prøv å se for deg situasjonen:

«Hvordan har det seg at dere snakker som oss?» spør de på sveitsertysk.

«Det er fordi vi kommer fra Sveits,» svarer vi.

«Men dere er da ikke amish!» sier de uforstående.

Mange av dem åpner sine dører for oss, og vi får et innblikk i en livsstil som synes å høre en fjern fortid til. De bruker oljelamper istedenfor elektrisk lys, hest og vogn istedenfor bil og brønn og vindmølle istedenfor rennende vann. Dessuten synger de istedenfor å høre på radio.

Det som gjør størst inntrykk på oss, er at de vi besøker, er så ydmyke og beskjedne. Mange av dem legger vekt på å lese i Bibelen hver dag, og de setter stor pris på å kunne drøfte bibelske spørsmål. Dette gir oss mulighet til å snakke med dem om Guds hensikt med jorden og menneskene.

Ryktet om at det er besøkende fra Sveits i området, sprer seg raskt. Mange spør oss om vi kan besøke slektningene deres også, og det gjør vi mer enn gjerne. Vi synes det er ekstra spennende da vi blir spurt om vi kan besøke en amish-skole. Hva venter oss der?

Vi banker forventningsfullt på skoledøren. Læreren åpner og inviterer oss straks inn i klasserommet, hvor 38 par nysgjerrige øyne stirrer på oss fire fremmede. Åtte klassetrinn er samlet i ett rom, og elevene er fra 7 til 15 år gamle. Jentene er likt kledd i blå kjoler og hvite kyser, og guttene har på seg svarte bukser og mørkeblå skjorter. Det er høyt under taket. Tre av veggene er malt marineblå. På veggen foran i klasserommet er det en tavle, og like ved er det en globus og noen opprullede verdenskart. I hjørnet står det en stor jernovn.

Idet vi setter oss vendt mot klassen, ser barna svært nysgjerrig på oss. Hvert klassetrinn blir ropt fram til kateteret og hørt i gårdsdagens lekse. Vi blir gledelig overrasket da læreren hører barna i en lekse om De sveitsiske Alper. Lærebøkene er ganske gamle, og læreren spør oss om Sveits fortsatt er slik bøkene hans beskriver. Er det fortsatt kuer på engene oppe i høyden om sommeren? Er det fortsatt snø på fjellene? Da vi viser ham fargebilder av snødekte fjelltopper for å supplere svart-hvitt-bildene i læreboken hans, smiler han over hele ansiktet.

Lærerens kone, som er assistenten hans, stiller et spørsmål vi ofte får: «Kan dere jodle?» Det kan vi ikke. Men ettersom vi vet hvor flinke amishene er til å synge og jodle, spør vi om de kan synge en sang for oss. Vi får oppfylt ønsket vårt og lytter fascinert til de 40 stemmene som synger i kor. Så er det friminutt, og læreren sender barna ut.

Nå spør lærerens kone oss om ikke vi kan synge noe for dem. Siden vi kan mange sveitsertyske folkesanger, sier vi ja til det. Ryktet om at vi skal synge, sprer seg blant barna ute i skolegården, og på et blunk er alle tilbake i klasserommet. Vi står foran klassen og synger som best vi kan.

Senere blir vi invitert til å spise hos en amish-familie på tolv. Et langt trebord er dekket med mye godt – potetmos, skinke, mais, brød, ost, grønnsaker, kaker og desserter. Før maten ber alle en stille bønn. Under måltidet snakker vi om Sveits, deres forfedres land, og de forteller oss litt om livet på gården. Barna hvisker og fniser mens vi spiser. Da alle har spist ferdig, blir det bedt enda en bønn, og det er signalet til at barna kan gå fra bordet – men ikke for å leke. Hvert av barna har sin oppgave når det skal ryddes av bordet og vaskes opp, noe som innebærer at de først må pumpe opp vann og så varme det.

Mens barna tar oppvasken, inviterer foreldrene oss inn i stuen. Der er det ingen sofa, men vi setter oss i gode gyngestoler. En gammel tysk bibel blir tatt ut av skapet, og snart er en livlig bibelsk drøftelse i gang, noe som er svært vanlig blant amishene. Hva er Jehova Guds hensikt med jorden og menneskene? Hva mente Jesus da han sa at de ydmyke skulle arve jorden? Har Gud virkelig til hensikt å pine onde mennesker i et brennende helvete i all evighet? Hvem følger Jesu befaling om å forkynne det gode budskap på hele den bebodde jord? Det å kunne drøfte alle disse spørsmålene – og mange flere – med åndeligsinnete mennesker som bruker Bibelen, er svært glederikt.

Vi tenker med glede på vår reise tilbake til fortiden, en reise som var fylt med enestående opplevelser. Vi håper og ber om at vårt besøk og de samtalene vi hadde på sveitsertysk, ikke bare har fått mange til å åpne sine dører, men også til å åpne sitt hjerte for å motta nøyaktig kunnskap om den sannhet som finnes i Guds Ord, Bibelen.