Hvordan livet var for de første kristne

Hvor de bodde

’Jeg unnlot ikke å undervise dere offentlig og fra hus til hus.’ – APOSTLENES GJERNINGER 20:20.

IDET du går inn gjennom den store porten, kommer du inn i en by fra det første århundre. Som så mange andre byer ligger den på en høyde. Like ovenfor deg er det et høydedrag, hvor den øvre delen av byen ligger. En rekke luksuriøse hvite villaer, hvorav mange har hager med murer rundt, skinner mot deg i sollyset. Dette er rikmannsstrøket. Nedover i skråningen får du øye på flere hus, i forskjellige størrelser. Disse store, fleretasjes steinhusene til middelklassens kjøpmenn og jordeiere ligger på rekke og rad langs de brolagte gatene. Lenger nede i dalen ligger de fattigere strøkene. De grå og triste husene der er små og kasselignende og ligger tett i tett langs trange gater eller i klynger rundt små gårdsplasser.

Du går i de folksomme gatene, og lydene og luktene vekker sansene dine. Kvinner lager mat og fyller omgivelsene med spennende dufter. Du hører lyder fra dyr og fra barn som leker. Menn er travelt opptatt med sitt arbeid i støyende, illeluktende verksteder.

Kristne familier levde sitt liv i slike hus – hus som dannet rammen om deres hverdag, åndelige opplæring og tilbedelse.

De mindre husene Da som nå varierte husene både i størrelse og form, alt etter beliggenhet og familiens økonomiske situasjon. De minste husene (1) bestod av ett trangt, mørkt rom der hele familien bodde. Mange av de små husene ble bygd av soltørket leirstein. Andre ble bygd av grovt tilhogde steiner. Begge disse hustypene ble vanligvis bygd på et fundament av stein.

Innerveggene ble pusset, og gulvene ble belagt med stein og måtte vedlikeholdes jevnlig. Minst én liten åpning i taket eller i en  av veggene gjorde at røyken fra matlagingen kunne slippe ut. Utstyret var begrenset til nødvendige husholdningsartikler.

Et jordtak hvilte på tykke trebjelker som ble holdt oppe av trestolper. På tvers av disse bjelkene var det plassert mindre trebjelker, som var dekket med grener og siv. Hardstampet leirjord ble så strøket med kalkpuss, slik at taket ble noenlunde vanntett. En utendørs stige gjorde det vanligvis mulig å komme opp på taket.

Selv om det var trangt om plassen, var kristne hjem trivelige steder, hvor også fattige familier kunne være åndelig rike og lykkelige.

Middelklassen De større toetasjes steinhusene (2) som middelklassen bodde i, inneholdt et gjesterom. (Markus 14:13–16; Apostlenes gjerninger 1:13, 14) Dette store rommet ovenpå kunne brukes til å holde møter og var ofte i bruk i forbindelse med høytidene. (Apostlenes gjerninger 2:1–4) Både disse og de enda større husene (3) som kjøpmennene og jordeierne bodde i, ble bygd av kalksteinsblokker som ble holdt sammen av kalkmørtel. Steingulvene og innerveggene ble pusset, og ytterveggene ble behandlet med hvittekalk.

Det var en trapp opp til rommene ovenpå og til taket. Alle flate tak var utstyrt med rekkverk for å hindre fall og andre ulykker. (5. Mosebok 22:8) Når det var på det varmeste om dagen, kunne taket være et behagelig sted å trekke seg tilbake til for å studere, meditere, be eller hvile i skyggen av et provisorisk løvtak. – Apostlenes gjerninger 10:9.

I disse solide husene bodde det ofte storfamilier. Det var god plass i dem, og de inneholdt separate soverom, et større kjøkken og spiserom.

De mer luksuriøse husene Hus i romersk stil (4) varierte en god del i størrelse, utforming og konstruksjon. Store rom var plassert rundt en stor spisestue (triklinium), familiens samlingssted. Noen hus hadde to eller tre etasjer (5) eller var prydet med inngjerdede hager.

De mer luksuriøse husene kan ha vært utstyrt med forseggjorte møbler, som noen ganger var innlagt med elfenben og gull. Disse husene hadde slike bekvemmeligheter som rennende vann og bad. Gulvene kan ha vært laget av tre eller flerfarget marmor, og  veggene kan ha vært panelt med sedertre. Til oppvarming brukte man kullpanner. Av sikkerhetshensyn utstyrte man vindusåpningene med gitterverk, vanligvis av trelister, og for å få litt privatliv hengte man opp gardiner. I de tykke steinveggene ble det hogd ut vindusbenker. – Apostlenes gjerninger 20:9, 10.

De første kristne var gjestfrie og gav gjerne av sine midler, uansett hvordan størrelsen eller formen på husene deres var. Det var derfor ikke noe problem for reisende tilsynsmenn å finne varmhjertete, gjestfrie familier som de kunne bo hos mens de utførte sin tjeneste i de forskjellige byene eller landsbyene. – Matteus 10:11; Apostlenes gjerninger 16:14, 15.

«Hjemmet til Simon og Andreas» Jesus fikk en hjertelig velkomst i «hjemmet til Simon og Andreas». (Markus 1:29–31) Huset til disse fiskerne kan ha ligget i en klynge med beskjedne hus (6) som var bygd tett i tett rundt en brolagt gårdsplass.

I disse husene vendte dørene og vinduene inn mot gårdsplassen, hvor man ofte utførte slike daglige gjøremål som matlaging, baking og maling av korn, og hvor man var sammen med andre og spiste.

De enetasjes husene i Kapernaum ble bygd av ubehandlet basalt (en vulkansk bergart) fra området. De utvendige trappene førte opp til et flatt tak av hardstampet leirjord eller av teglstein, som var blitt lagt over halm og mindre trebjelker, som igjen hvilte på tykke bjelker. (Markus 2:1–5) Gulvene var belagt med stein og ofte dekket av vevde matter.

Kvartaler med hus dannet gater langs bredden av Galilea-sjøen. Kapernaum var et ideelt sted å bo for dem som livnærte seg som fiskere.

«Fra hus til hus» De første kristne bodde altså i nokså forskjellige hustyper – alt fra ettroms leirsteinshus til store, luksuriøse villaer bygd av stein.

Husene var mer enn en bolig for familien. Hjemmet var et sted hvor det ble gitt åndelig opplæring. Innenfor disse veggene tilbad familien Gud i fellesskap. De kristne kom sammen i private hjem for å studere Skriften og være sammen med andre troende. Det de lærte i hjemmene sine, fikk de god bruk for når de utførte sitt viktigste arbeid, nemlig å forkynne og undervise «fra hus til hus» i hele den romerske verden. – Apostlenes gjerninger 20:20.