Markus – en nyttig tjener

DET hadde vært visse problemer i menigheten i Antiokia, men uoverensstemmelsen mellom apostlene Paulus og Barnabas var av en annen art. De to mennene planla en misjonsreise, men da de skulle avgjøre hvem de skulle ta med på reisen, «kom det til et heftig vredesutbrudd» mellom dem. (Apg 15:39) Det førte til at de skilte lag og drog hver sin vei. Striden dreide seg om en tredje misjonær – Markus.

Hvem var Markus? Hva var grunnen til at to apostler ble så uenige på grunn av ham? Hvorfor hadde de så sterke meninger? Forandret de mening senere? Og hva kan vi lære av det Markus opplevde?

I Jerusalem

Markus vokste opp i Jerusalem. Han kom tydeligvis fra en velstående jødisk familie. Første gang han er direkte nevnt i Bibelen, er i forbindelse med beretningen om den første kristne  menighet. Omkring år 44, da Jehovas engel på mirakuløst vis utfridde apostelen Peter av det fengselet som Herodes Agrippa I hadde satt ham i, gikk Peter til «huset til Maria, mor til Johannes som hadde tilnavnet Markus, hvor nokså mange var samlet og bad». – Apg 12:1–12. *

Det ser følgelig ut til at menigheten i Jerusalem holdt møter hjemme hos Markus’ mor. Siden det var «nokså mange» til stede, var det antagelig et stort hus. Maria hadde en tjenestepike som het Rode. Det var hun som kom til «døren til portrommet» da Peter banket på. Disse detaljene tyder på at Maria var en bemidlet kvinne. Og huset blir omtalt som hennes hus, ikke hennes manns. Det er derfor sannsynlig at hun var enke, og at Markus fortsatt var forholdsvis ung. – Apg 12:13.

Markus var trolig en av dem som var samlet i huset for å be. Han må ha vært godt kjent med Jesu disipler og andre som hadde vært vitne til Jesu tjeneste. Ja, den lett påkledde unge mannen som prøvde å følge etter Jesus da Han ble arrestert, men som flyktet da de forsøkte å gripe ham, kan ha vært Markus. – Mark 14:51, 52.

Privilegier i menigheten

Samvær med modne kristne hadde uten tvil en positiv virkning på Markus. Han vokste åndelig sett, og ansvarlige brødre la merke til ham. Omkring år 46, da Paulus og Barnabas kom til Jerusalem med forsyninger fra Antiokia for å hjelpe de brødrene som var rammet av hungersnød, ble de oppmerksom på Markus. Da de reiste tilbake til Antiokia, tok de ham med seg. – Apg 11:27–30; 12:25.

En vanlig leser vil kanskje trekke den slutning at det ikke var noe spesielt bånd, bortsett fra det åndelige, mellom disse tre – at det bare var fordi Markus hadde så gode evner, at Paulus og Barnabas tok ham med seg. Men et av Paulus’ brev viser at Markus var Barnabas’ fetter. (Kol 4:10) Det kan være en nøkkel til å forstå senere hendelser som gjaldt Markus.

Et år senere, eller der omkring, la Paulus og Barnabas ut på en misjonsreise under den hellige ånds ledelse. De drog ut fra Antiokia med kurs for Kypros. Johannes Markus var med «som medhjelper». (Apg 13:2–5) Kanskje han skulle ta seg av de praktiske oppgavene under reisen, slik at apostlene kunne konsentrere seg om det åndelige.

Paulus, Barnabas og Markus reiste rundt på Kypros og forkynte overalt hvor de kom; så satte de kursen mot Lilleasia. Der traff Johannes Markus en beslutning som skuffet Paulus. Beretningen forteller hva som skjedde da de kom til Perge: «Johannes trakk seg tilbake fra dem og vendte tilbake til Jerusalem.» (Apg 13:13) Det sies ikke noe om hvorfor han gjorde det.

 Noen år senere var Paulus, Barnabas og Markus tilbake i Antiokia. De to apostlene drøftet en ny misjonsreise som skulle bygge videre på det de hadde utrettet på den første reisen. Barnabas ville ha med sin fetter, men det ville Paulus ikke høre tale om, siden Markus tidligere hadde forlatt dem. Det var det som var bakgrunnen for den situasjonen som ble beskrevet i innledningen. Barnabas tok med seg Markus for å arbeide på Kypros, hvor han kom fra, mens Paulus satte kursen mot Syria. (Apg 15:36–41) Det er tydelig at Paulus og Barnabas hadde ulike oppfatninger om den beslutningen Markus tidligere hadde truffet.

Forsoning

Markus var sikkert bedrøvet på grunn av dette. Men han fortsatte å tjene trofast. Elleve–tolv år etter denne hendelsen dukker han opp igjen i beretningen om kristendommen i det første århundre. Hvor er han nå? Der vi kanskje minst av alt skulle vente å finne ham – sammen med Paulus!

I år 60–61, mens Paulus var fange i Roma, sendte han ut en rekke brev som nå er en del av Bibelen. I brevet til kolosserne skrev han: «Aristarkus, min medfange, sender dere sine hilsener, og det gjør også Markus, Barnabas’ fetter (han som dere har fått påbud om å ta imot hvis han noen gang kommer til dere) . . . Bare disse er mine medarbeidere for Guds rike, og nettopp disse er blitt en styrkende hjelp for meg.» – Kol 4:10, 11.

For en helomvending! Markus, som Paulus hadde vært så misfornøyd med, var nå igjen blitt en verdsatt medarbeider. Paulus hadde tydeligvis gitt kolosserne beskjed om at Markus kanskje kom til å besøke dem. Hvis det ble noe av dette besøket, skulle Markus fungere som Paulus’ representant.

Hadde Paulus tidligere vært for kritisk overfor Markus? Hadde Markus fått nødvendig tukt og lært av det? Kanskje begge deler er tilfellet? Uansett viser forsoningen at begge to var modne menn. De slo en strek over det som hadde hendt, og samarbeidet igjen. For et flott eksempel å følge for kristne som blir uenige om noe!

På reisefot

Når vi leser om de forskjellige reisene Markus foretok, ser vi at han reiste mye. Han kom fra Jerusalem, flyttet til Antiokia og seilte derfra til Kypros og Perge. Så drog han til Roma. Derfra ville Paulus sende ham til Kolossai. Og det stoppet ikke med det!

Apostelen Peter skrev sitt første brev omkring år 62–64. I dette brevet skrev han: «Hun som er i Babylon, . . . sender dere sine hilsener, og det gjør også Markus, min sønn.» (1. Pet 5:13) Så Markus reiste til Babylon for å tjene sammen med den apostelen som flere år tidligere hadde vært på kristne møter hjemme hos moren hans.

Da Paulus var fange i Roma for andre gang, omkring år 65, skrev han til Timoteus og bad ham om å komme fra Efesos, og han tilføyde: «Ta Markus og ha ham med deg.» (2. Tim 4:11) Så da befant Markus seg i Efesos. Og han nølte sikkert ikke med å følge Paulus’ anmodning  om å komme tilbake til Roma sammen med Timoteus. Det var ikke enkelt å reise på den tiden, men Markus reiste villig dit hvor han ble bedt om å dra.

Et annet stort privilegium

Et stort privilegium som Markus fikk, var at han ble inspirert av Jehova til å skrive et av evangeliene. Skribentens navn er ikke oppgitt i dette evangeliet, men de eldste tradisjonene tilskriver det Markus og sier at han fikk sine opplysninger fra Peter. Ja, Peter hadde vært vitne til praktisk talt alt det som Markus skrev om.

Eksperter mener at Markus skrev sitt evangelium for ikke-jødiske lesere; han kommer med nyttige forklaringer av jødiske skikker. (Mark 7:3; 14:12; 15:42) Han oversetter arameiske uttrykk som ikke-jødiske lesere kanskje ikke ville ha forstått. (Mark 3:17; 5:41; 7:11, 34; 15:22, 34) Han bruker mange latinske ord og forklarer også vanlige greske ord ved hjelp av latinske. Han oppgir jødiske mynters verdi i romersk valuta. (Mark 12:42, fotn.) Alt dette ser ut til å stemme med det som i lang tid har vært antatt, nemlig at Markus skrev sitt evangelium i Roma.

«Nyttig for meg når det gjelder å utføre tjeneste»

Det å skrive et evangelium var ikke det eneste Markus gjorde i Roma. Husk hva Paulus hadde skrevet til Timoteus: «Ta Markus og ha ham med deg.» Hvorfor ville Paulus at Markus skulle komme? «For han er nyttig for meg når det gjelder å utføre tjeneste.» – 2. Tim 4:11.

Kronologisk sett er dette siste gang Markus er nevnt i Bibelen, og det Paulus sier her, forteller mye om ham. I hele sin teokratiske løpebane opptrer Markus aldri som apostel, leder eller profet. Han var en som tjente andre. Og nå kunne Paulus, kort tid før sin død, uten tvil ha stor nytte av Markus’ tjeneste.

Når vi samler de forskjellige opplysningene vi har om Markus, blir det tegnet et bilde av en mann som ivrig gikk inn for å fremme det gode budskap forskjellige steder i verden, en mann som fant stor glede i å tjene andre. Og for noen tjenesteprivilegier Markus fikk fordi han ikke gav opp!

Som Guds tjenere i dag er vi like besluttsomme som Markus når det gjelder å forkynne det gode budskap. Noen av oss kan, i likhet med ham, flytte til et annet sted, kanskje til og med til et annet land, for å forkynne der. Men selv om de fleste av oss kanskje ikke har mulighet til å flytte, kan vi alle etterligne Markus på en annen viktig måte. Akkurat som han gjorde seg store anstrengelser for å tjene sine kristne brødre, er vi villig til å anstrenge oss for å hjelpe våre trosfeller på praktiske måter med å tjene Gud. Når vi gjør det, kan vi være forvisset om at vi fortsatt vil bli velsignet av Jehova. – Ordsp 3:27; 10:22; Gal 6:2.

[Fotnote]

[Kart/bilde på sidene 8 og 9]

(Se den trykte publikasjonen)

Noen av de byene Markus besøkte

Roma

Efesos

Kolossai

Perge

Antiokia (i Syria)

Kypros

MIDDELHAVET

Jerusalem

Babylon