Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Stol på Jehova – han vil virkelig hjelpe deg

Stol på Jehova – han vil virkelig hjelpe deg

Stol på Jehova – han vil virkelig hjelpe deg

Fortalt av Edmund Schmidt

Idet jeg ble ført fram for en domstol i New York i oktober 1943, kom jeg til å huske på rådet ovenfor. Da jeg fylte 25, hadde jeg tilbrakt nesten fire år i fengsel på grunn av min kristne nøytralitet. I likhet med Jesu første etterfølgere var jeg fast bestemt på å «adlyde Gud som [min] hersker mer enn mennesker». (Apostlenes gjerninger 5:29) Men før jeg kommer mer inn på det, så la meg forklare hvordan jeg fikk så sterk tro på Gud.

JEG ble født den 23. april 1922 i byen Cleveland i Ohio i leiligheten vår i etasjen over fars bakeri. Fire måneder senere var far, Edmund, på et stevne i Cedar Point, i nærheten av Sandusky, omkring 160 kilometer fra der vi bodde. Det ble holdt av bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen.

På det stevnet fikk de tilstedeværende oppfordringen: «Forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike!» Søndagen etter begynte far å ta del i dette arbeidet. Det fortsatte han med de etterfølgende 66 årene, helt til han døde den 4. juli 1988. Moren min, Mary, døde trofast mot Gud i 1981.

Jeg begynner å tjene Gud sammen med foreldrene mine

Familien vår tilhørte den polsktalende menigheten i Cleveland. På ettermiddagen om lørdagene var mange av oss barna sammen med de voksne når de forkynte det gode budskap fra hus til hus. Om søndagene pleide foreldrene våre å høre på et bibelsk foredrag i hovedsalen der vi hadde våre møter. Samtidig ledet en erfaren forkynner et bibelstudium med omkring 30 av oss barna ved hjelp av det bibelske hjelpemidlet Guds Harpe. * Snart ledet jeg selv bibelstudier, og det gav gode resultater.

I juli 1931 var hele familien min – som nå også omfattet broren min Frank – til stede på et annet av bibelstudentenes stevner, denne gang i Columbus, omkring 160 kilometer mot sør. Det var da bibelstudentene helhjertet antok navnet Jehovas vitner. (Jesaja 43:10–12) Ved denne anledningen deltok jeg i det offentlige forkynnelsesarbeidet ved å invitere folk til det annonserte foredraget av J.F. Rutherford, som ledet Jehovas vitners arbeid den gangen. I de over 79 årene som har gått siden da, har livet mitt dreid seg om å tjene Jehova Gud sammen med hans folk.

Gode resultater i forkynnelsen i en vanskelig tid

I 1933 var den store depresjonen merkbar over hele verden. I USA var over 15 millioner mennesker arbeidsløse – en fjerdedel av arbeidsstyrken. Byer gikk konkurs, og det fantes verken trygdeordninger eller sosialhjelp med tanke på de fattige. Men våre kristne brødre og søstre hjalp hverandre. Om søndagene tok familien min med seg brød og kaker fra bakeriet vårt til møtelokalet for å dele med de andre. De midlene far hadde igjen etter at utgiftene var betalt ved månedens slutt, sendte han til Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York. Han visste at disse pengene ville bli brukt til å finansiere trykking av bibelsk litteratur.

I disse årene spilte radiosendinger en vesentlig rolle i forbindelse med forkynnelsen. Over 400 radiostasjoner sendte bibelske foredrag som ble holdt på stevnene våre. I 1930-årene produserte Jehovas vitner også grammofoner og grammofonplater ved trykkeriet i Brooklyn. Vi brukte dem i forkynnelsen og rapporterte hvor mange ganger vi fikk spilt de bibelske foredragene for slike som ikke var Jehovas vitner, og hvor mange som hadde hørt på dem.

I 1933 kom Adolf Hitler og nazipartiet til makten i Tyskland. Jehovas vitner der ble utsatt for hard forfølgelse på grunn av sin kristne nøytralitet. (Johannes 15:19; 17:14) Fordi de nektet å delta i politisk virksomhet eller å si «Heil Hitler», ble en stor del av vitnene i Tyskland fengslet eller sendt til konsentrasjonsleirer. Mange ble henrettet. Andre ble tvunget til å arbeide så hardt at de døde. Som følge av den brutale behandlingen døde mange kort tid etter at de var blitt løslatt. Noe som ikke er så godt kjent, er den dårlige behandlingen Jehovas vitner fikk i andre land, blant annet i USA.

I 1940 overvar vi et stevne i Detroit i Michigan. Der ble jeg døpt den 28. juli som symbol på min innvielse til Jehova Gud. Måneden før dette stevnet hadde USAs høyesterett bestemt at det å nekte å hilse flagget var en lovovertredelse som kunne straffes med utvisning fra skolen. Hvordan reagerte Jehovas vitner på dette? Mange av dem opprettet sine egne skoler for å kunne gi barna sine undervisning. Disse skolene ble kalt Kingdom Schools (Rikets skoler).

Den annen verdenskrig hadde brutt ut i september 1939 i Europa, og krigshysteriet spredte seg over hele USA. Unge vitner ble trakassert og slått av både unge og vokse som ikke forstod vårt nøytrale standpunkt. Det ble meldt at det fra 1940 til 1944 fant sted over 2500 pøbelangrep på Jehovas vitner i USA. Forfølgelsen tiltok da japanerne angrep Pearl Harbor den 7. desember 1941. Noen uker tidligere hadde jeg begynt som pioner, som en heltidsforkynner blant Jehovas vitner kalles. Jeg sparte penger og kjøpte en sju meter lang husvogn, og flere av oss flyttet sørover til delstaten Louisiana for å tjene der.

Forfølgelse i de sørlige områdene

Beboere på stedet lot oss få parkere husvognen i en pekannøtthage i nærheten av byen Jeanerette. En lørdag bestemte vi oss for å forkynne på gaten, men politisjefen sammenkalte mennene sine, arresterte oss og tok oss med til rådhuset. Det samlet seg en pøbelflokk på rundt 200 utenfor, og politiet sendte oss ut uten å tilby oss beskyttelse. Til vår store lettelse løste pøbelflokken seg opp, og vi fikk passere. Dagen etter drog vi til Baton Rouge, en stor by i nærheten, for å fortelle andre Jehovas vitner hva som hadde skjedd.

Da vi kom tilbake til Jeanerette, fant vi en lapp på døren på husvognen hvor det stod: «Vær så snill og møt meg i oljeleiren.» Den var undertegnet «E.M. Vaughn». Vi fant herr Vaughn, og han spurte om vi ville spise sammen med ham og hans kone. Han sa at han og mennene hans hadde vært i folkemengden om lørdagen, og at hvis det hadde vært nødvendig, ville han ha beskyttet oss mot pøbelflokken. Vi satte stor pris på hans støtte og oppmuntring.

Dagen etter ble vi arrestert av bevæpnede visesheriffer, som også beslagla litteraturen vår. De tok nøklene til husvognen og satte meg i enecelle i 17 dager med nesten ingenting å spise. Herr Vaughn prøvde å hjelpe oss, men uten å lykkes noe særlig. Mens vi satt i fengsel, ble vi plyndret av pøbelflokken, som brente alt vi eide, også husvognen min. Den gangen forstod jeg ikke at Jehova forberedte meg på det som snart skulle komme til å skje.

Fengslet i nord

En måned etter at jeg drog fra Louisiana, ble jeg utnevnt til å tjene som spesialpioner i Olean, en by i staten New York, sammen med andre Jehovas vitner. Mens vi var der, ble jeg bedt om å møte på sesjon og fikk status som militærnekter av samvittighetsgrunner. Etter at jeg hadde bestått den fysiske og mentale testen, ble papirene mine stemplet «Candidate for Officers Training Academy» (Aspirant til offiserskole).

Jeg fortsatte i pionertjenesten i omkring et år til. Så, i 1943, ble jeg arrestert av FBI fordi jeg ikke ville avslutte pionertjenesten og delta i militær opplæring. Det ble gitt instruks om at jeg den etterfølgende uken skulle møte for den føderale domstolen i Syracuse i staten New York, hvor rettssaken skulle holdes. Det ble reist tiltale mot meg, og saken min skulle behandles to dager senere.

Jeg var min egen forsvarer. På våre kristne møter fikk vi unge opplæring i hvordan vi skulle forsvare våre grunnlovfestede rettigheter i retten, og hvordan vi burde opptre der. Jeg husket godt det rådet jeg nevnte i begynnelsen av denne artikkelen. Noen av aktorene beklaget seg over at vi Jehovas vitner visste mer om loven enn de gjorde! Juryen kjente meg imidlertid skyldig. Da dommeren spurte om jeg hadde noe å tilføye, svarte jeg bare: «I dag står nasjonen tiltalt overfor Gud for sin behandling av dem som tjener ham.»

Jeg ble dømt til å sitte fire år i det føderale fengselet i byen Chillicothe i Ohio. Der ble jeg satt til å arbeide som sekretær for en betjent i fengselets vernepliktsavdeling. Etter et par uker kom det en spesialetterforsker fra Washington, D.C., til kontoret vårt og sa at de etterforsket Hayden Covington, som var forsvarsadvokat for Jehovas vitner og anerkjent i vide kretser som en av Amerikas beste statsadvokater.

Etterforskeren sa at han trengte alle opplysninger om to av de innsatte – Danny Hurtado og Edmund Schmidt. «For et sammentreff», svarte min overordnede, «dette er herr Schmidt.» Etterforskeren var ute på hemmelig oppdrag, men skjønte plutselig at vi hadde oppdaget alt sammen. Jeg ble snart forflyttet til kjøkkenet.

Pionertjeneste, Betel og ekteskap

Den 26. september 1946 ble jeg løslatt på prøve, og jeg gjenopptok pionertjenesten, denne gangen i Highland Park menighet i California. Senere, i september 1948, skjedde det jeg lenge hadde håpet på: Jeg ble innbudt til å begynne som baker ved hovedkontoret (Betel) i Brooklyn, hvor det ble framstilt bibelsk litteratur som vi bruker i vårt verdensomfattende forkynnelsesarbeid. Jeg sluttet straks i jobben som sjef for konditoriet på en restaurant i Glendale og flyttet inn på Betel.

Sju år senere, i 1955, skulle det holdes en rekke internasjonale stevner i Europa. Familien min hjalp meg økonomisk, slik at jeg kunne overvære stevnene i London, Paris, Roma og Nürnberg. Jeg likte spesielt godt stevnet i Nürnberg, der det var over 107 000 til stede på det enorme stadionet hvor Hitler en gang stolt hadde inspisert sine tropper. Blant dem som var til stede på stevnet, var det Jehovas vitner som Hitler hadde sverget på at han skulle utrydde. Det var en stor opplevelse å få være sammen med dem!

På stevnet i Nürnberg traff jeg en ung tysk søster – Brigitte Gerwien – som jeg ble forelsket i. Vi giftet oss knapt et år senere og drog tilbake til Glendale for å bo i nærheten av mine foreldre. Vår første sønn, Tom, ble født i 1957, den andre, Don, i 1958, og datteren vår, Sabena, i 1960.

Et rikt og tilfredsstillende liv

Noen har spurt om jeg noen gang har vært lei meg for at jeg ble forfulgt og fengslet som følge av min tjeneste for Gud. Nei, tvert imot. Jeg takker Jehova for at jeg har hatt det privilegium å tjene ham sammen med så mange av hans trofaste tjenere. Og jeg håper at det jeg har opplevd, vil oppmuntre andre til å komme i et nærere forhold til Gud og aldri forlate ham.

Mange tjenere for Gud har gjennomgått fryktelige lidelser fordi de har tjent ham. Men var det ikke nettopp det vi måtte regne med? «Alle som ønsker å leve med gudhengivenhet i samfunn med Kristus Jesus, skal også bli forfulgt», sier Bibelen. (2. Timoteus 3:12) Ordene i Salme 34:19 har imidlertid vist seg å være sanne: «Mange er den rettferdiges ulykker, men Jehova utfrir ham av dem alle»!

[Fotnote]

^ avsn. 7 Utgitt av Jehovas vitner, men ikke lenger på lager.

[Bilde på side 27]

Forkynnelse i Louisiana i begynnelsen av 1940-årene

[Bilde på side 29]

Jeg arbeider som baker ved hovedkontoret

[Bilde på side 29]

Sammen med min kone, Brigitte