Visste du dette?

Hva siktet apostelen Paulus til da han sa at han bar «en Jesu slaves brennemerker» på kroppen? – Galaterne 6:17.

▪ Paulus’ ord kan ha blitt oppfattet på flere måter av hans tilhørere i det første århundre. I gammel tid brukte man et rødglødende jernredskap når man skulle merke krigsfanger, tempelrøvere og rømte slaver. Når brennemerket ble brukt på mennesker på en slik måte, ble det betraktet som en vanære.

Brennemerker ble imidlertid ikke alltid betraktet som en vanære. I gammel tid var det mange som brukte dem som et tegn på at de tilhørte en bestemt stamme eller religion. Ifølge verket Theological Dictionary of the New Testament, for eksempel, «innviet syrerne seg til gudene Hadad og Atargatis ved hjelp av brennemerker på håndleddet eller halsen . . . De som innviet seg til Dionysos, fikk et eføyblad som brennemerke».

Mange kommentatorer i dag mener at Paulus siktet til arr som han hadde fått etter forskjellige tilfeller av fysisk mishandling i den tiden han utførte sin kristne misjonsvirksomhet. (2. Korinter 11:23–27) Men Paulus kan kanskje ha ment at det var hans levemåte – ikke bokstavelige merker – som identifiserte ham som en kristen.

Ble tilfluktsbyene i det gamle Israel fristeder for kriminelle?

▪ I den gamle hedenske verden tjente mange templer som tilfluktssteder for flyktninger og kriminelle. I middelalderens kristenhet tjente klostre og kirker også som slike tilfluktssteder. Men de reglene som gjaldt i tilfluktsbyene i det gamle Israel, utgjorde en garanti for at disse byene ikke ble fristeder for kriminelle.

Moseloven sa at tilfluktsbyene bare beskyttet personer som hadde drept noen av vanvare. (5. Mosebok 19:4, 5) En slik person kunne flykte til den nærmeste tilfluktsbyen, langt bort fra offerets nærmeste mannlige slektning, som ellers kunne hevne den dreptes blod. Etter at flyktningen hadde lagt fram sin sak for byens eldste, ble han stilt for retten i den byen som hadde domsmyndighet over det området hvor drapet hadde funnet sted. Der kunne han legge fram beviser for at han var uskyldig. De eldste undersøkte forholdet mellom flyktningen og offeret for å finne ut om de hadde nært motvilje mot hverandre på forhånd. – 4. Mosebok 35:20–24; 5. Mosebok 19:6, 7; Josva 20:4, 5.

Hvis flyktningen ble funnet uskyldig, vendte han tilbake til tilfluktsbyen og måtte bli i nærheten av den. Tilfluktsbyene var ikke fengsler. Flyktningene arbeidet og gjorde nytte for seg. Når øverstepresten døde, kunne alle flyktninger trygt forlate tilfluktsbyene. – 4. Mosebok 35:6, 25–28.

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

TILFLUKTSBYER

1 KEDESJ

2 GOLAN

3 RAMOT-GILEAD

4 SIKEM

5 BESER

6 HEBRON

Jordan