Spørsmål fra leserne

I 1. Mosebok 6:3 leser vi: «Min ånd skal ikke virke overfor mennesket til uavgrenset tid, ettersom det også er kjød. Derfor skal dets dager være hundre og tjue år.» Fastsatte Jehova en tidsgrense for menneskenes levetid til 120 år, og forkynte Noah om den kommende vannflommen i så lang tid?

Svaret på begge spørsmålene er nei.

Før vannflommen var det mange som ble flere hundre år gamle. Noah var 600 år da vannflommen kom, og han levde til han ble 950. (1. Mos 7:6; 9:29) Noen av dem som ble født etter vannflommen, ble også langt over 120 år gamle. Arpaksjad ble for eksempel 438 år, og Sjelah ble 433. (1. Mos 11:10–15) Men på Moses’ tid var den normale levetiden bare 70–80 år. (Sal 90:10) Så 1. Mosebok 6:3 fastslo ikke at menneskenes maksimale eller normale levetid skulle være 120 år.

Kan det være at dette verset i stedet inneholder et budskap fra Gud til Noah om å advare andre om den ødeleggelsen som skulle komme 120 år senere? Nei. Gud talte riktignok en rekke ganger til Noah. Ti vers senere står det: «Da sa Gud til Noah: ’Enden for alt kjød er kommet for mitt ansikt, for jorden er full av vold.’» Senere, da Noah hadde fullført den enorme oppgaven det var å bygge arken, «sa Jehova til Noah: ’Gå inn i arken, du og hele din husstand’». (1. Mos 6:13; 7:1) Og dette var ikke de eneste gangene Jehova talte til Noah. – 1. Mos 8:15; 9:1, 8, 17.

 Men 1. Mosebok 6:3 nevner ikke Noah og sier heller ikke at Gud talte til ham, så dette verset må sikte til noe annet. Det kan oppfattes som et tydelig uttrykk for Guds hensikt eller beslutning. (Jevnfør 1. Mosebok 8:21.) Det er verdt å merke seg at i den historiske beretningen om det som skjedde lenge før Adams tid, finner vi slike uttrykk som: «Gud sa videre.» (1. Mos 1:6, 9, 14, 20, 24) Jehova talte selvfølgelig ikke til et menneske på jorden, for menneskene var jo ennå ikke skapt.

Det er derfor logisk å trekke den konklusjon at 1. Mosebok 6:3 er et uttrykk for at Jehova hadde besluttet å gjøre ende på den fordervede verden. Jehova kunngjorde sin rettslige avgjørelse om å gjøre det 120 år senere, men Noah hadde ennå ikke fått kjennskap til det. Men hvorfor satte han en tidsgrense? Hvorfor ville han vente?

Apostelen Peter gir oss flere grunner: «Guds tålmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd; i den ble noen få, det vil si åtte sjeler, ført trygt gjennom vannet.» (1. Pet 3:20) Ja, da Gud bestemte seg for en tidsperiode på 120 år, var det visse ting som gjenstod. Omkring 20 år senere fikk Noah og hans kone sitt første barn. (1. Mos 5:32; 7:6) De fikk etter hvert tre sønner, som vokste opp og giftet seg, og familien bestod da av «åtte sjeler». Så måtte de bygge arken, noe som ikke var gjort i en håndvending, når vi tenker på arkens størrelse og størrelsen på Noahs familie. Men som følge av Guds tålmodighet i 120 år lot dette seg gjøre, og derved ble det mulig at liv kunne bli bevart, ved at åtte trofaste mennesker ble «ført trygt gjennom vannet».

Bibelen sier ikke noe om i hvilket år Jehova fortalte Noah om den kommende vannflommen. Etter at sønnene var født, hadde vokst opp og giftet seg, gikk det kanskje 40–50 år før vannflommen kom. Jehova sa så til Noah: «Enden for alt kjød er kommet for mitt ansikt.» Han sa også at Noah skulle bygge en stor ark og gå inn i den sammen med familien sin. (1. Mos 6:13–18) I de tiårene som fulgte, var det ikke bare ved sin livsførsel Noah var et eksempel når det gjaldt rettferdighet. Han var også «en rettferdighetens forkynner», som hadde et veldig tydelig advarselsbudskap å gjøre kjent – Guds beslutning om å ødelegge de ugudelige på den tiden. Noah visste ikke lang tid i forveien hvilket år det kom til å skje, men han visste at det med sikkerhet ville skje. Og vi vet at det skjedde! – 2. Pet 2:5.