Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

«Jeg har kommet til tro»

«Jeg har kommet til tro»

Etterlign deres tro

«Jeg har kommet til tro»

MARTA så brorens grav klart for seg – en hule som var stengt med en stein. Sorgen var fryktelig tung å bære. Hun kunne bare ikke fatte at Lasarus, som hun var så glad i, var borte. De fire dagene som hadde gått siden han trakk sitt siste åndedrag, hadde vært preget av sorg og av en strøm av besøkende som hadde gitt uttrykk for sin medfølelse.

Den mannen som hadde betydd aller mest for Lasarus, stod nå foran Marta. Gjensynet med Jesus fikk sorgen til å velle opp i henne, for han var den eneste i hele verden som kunne ha reddet broren hennes. Marta følte likevel at det var litt trøst i å møte Jesus her utenfor Betania, en liten landsby i en fjellskråning. Det var ikke lange stunden hun var sammen med ham, men det varmet henne å se vennligheten i øynene hans. Hans oppriktige medfølelse var alltid så oppmuntrende. Han stilte henne spørsmål som hjalp henne til å fokusere på sin tro og håpet om en oppstandelse. Denne samtalen fikk Marta til å komme med en av de viktigste uttalelser som noen gang skulle komme over hennes lepper: «Jeg har kommet til tro på at du er Kristus, Guds Sønn, Den som skal komme til verden.» – Johannes 11:27, fotnote.

Marta var en kvinne med en bemerkelsesverdig sterk tro. Bibelen forteller oss ikke så mye om henne, men det den forteller, lærer oss dype sannheter som kan styrke vår tro. La oss se på den første beretningen vi finner om Marta i Bibelen.

«Bekymret og urolig»

Det var noen måneder tidligere. Lasarus levde i beste velgående. Han og familien bodde i Betania og ventet besøk av en høyst betydningsfull gjest, Jesus Kristus. Lasarus, Marta og Maria var en uvanlig familie – tre voksne søsken som tydeligvis bodde sammen. Ettersom Marta øyensynlig opptrådte som vertinne og noen ganger nevnes først, mener enkelte forskere at hun kan ha vært den eldste av dem. (Johannes 11:5) Det er umulig å vite om noen av dem noen gang ble gift. Det vi vet, er at de var nære venner av Jesus. I løpet av Jesu tjeneste i Judea, hvor han møtte så mye motstand og fiendtlighet, var det hos dem han bodde. Han satte utvilsomt stor pris på å kunne trekke seg tilbake til et slikt fredelig og trygt hjem.

Marta hadde nok mye av æren for at hjemmet deres var et trivelig sted der man ble tatt gjestfritt imot. Siden hun var en travel og arbeidsom kvinne, ser det ut til at hun ofte hadde en rekke gjøremål. Slik var det også da de ventet besøk av Jesus. Hun gikk raskt i gang med å planlegge et spesielt måltid med mange retter til sin framstående gjest, og kanskje også til noen av hans reisefeller. Den gangen var gjestfrihet svært viktig. Når en gjest kom, ble han ønsket velkommen med et kyss, sandalene hans ble tatt av ham, føttene ble vasket og hodet ble gnidd inn med velluktende olje som virket forfriskende. (Lukas 7:44–47) Han ble sørget godt for på alle måter og fikk både mat og husly.

Marta og Maria hadde mer enn nok å gjøre. Maria, som gjerne oppfattes som den mest følsomme og ettertenksomme av dem, hjalp sikkert sin søster til å begynne med. Men etter at Jesus hadde kommet, forandret ting seg. Han betraktet dette som en anledning til å undervise – og undervise gjorde han virkelig! I motsetning til de religiøse lederne på den tiden respekterte Jesus kvinner, og han lærte dem villig om Guds rike, temaet for hans forkynnelse. Maria, som var begeistret over denne muligheten, satt ved hans føtter og merket seg hvert ord.

Det er lett å tenke seg hvor stresset Marta må ha blitt. Med alle de rettene hun skulle stelle i stand, og alt det hun ellers måtte gjøre for gjestene, ble hun mer og mer bekymret og urolig. Fikk hun hektisk farge i kinnene, sukket hun, eller ble hun streng i blikket når hun skyndte seg fram og tilbake og så at søsteren bare satt der og ikke gjorde noe for å hjelpe henne? Det ville ikke ha vært overraskende. Hun kunne da ikke ta seg av alle disse pliktene alene!

Til slutt klarte ikke Marta å tie stille lenger. Hun avbrøt Jesus og sa frustrert: «Herre, betyr det ikke noe for deg at min søster har latt meg være alene om å stelle i stand? Si da til henne at hun skal være med og hjelpe meg.» (Lukas 10:40) Dette var sterke ord. Noen oversettelser gjengir spørsmålet hennes på denne måten: «Herre, bryr du deg ikke om at . . . ?» Så bad hun Jesus om å snakke Maria til rette for å få henne tilbake til arbeidet.

Marta ble kanskje overrasket over Jesu svar, noe også mange bibellesere er blitt. Han sa vennlig: «Marta, Marta, du er bekymret og urolig for mange ting. Noen få ting er det imidlertid behov for, eller bare én. Maria har på sin side valgt den gode del, og den skal ikke bli tatt fra henne.» (Lukas 10:41, 42) Hva mente Jesus? Mente han at Marta var materialistisk? Undervurderte han alt det arbeidet hun hadde med å stelle i stand et godt måltid?

Nei. Jesus visste godt at Marta handlet ut fra et kjærlig og rent motiv. Og han mente ikke at det var galt å vise stor gjestfrihet. Han hadde med glede vært til stede ved «en stor mottagelse» som Matteus hadde holdt for ham tidligere. (Lukas 5:29) Jesus siktet ikke først og fremst til Martas måltid, men til hva hun prioriterte. Hun var så opptatt av det utsøkte måltidet hun laget, at hun glemte hva som var viktigst. Hva var det?

Jesus, Jehova Guds enbårne Sønn, var hjemme hos Marta for å lære dem som var til stede, om sannheten. Ingenting, heller ikke det flotte måltidet og alle de forberedelsene som ble gjort, kunne være viktigere. Jesus syntes helt sikkert det var leit at Marta gikk glipp av en unik mulighet til å styrke sin tro, men han lot henne velge selv. En helt annen sak var det imidlertid at hun ville at Jesus skulle få Maria til også å gå glipp av denne muligheten.

Han korrigerte derfor Marta på en vennlig måte. Han gjentok mildt navnet hennes for å berolige henne, og han forsikret henne om at hun ikke behøvde å være «bekymret og urolig for mange ting». Å få én eller to ting å spise ville være nok, særlig når det var mulig å få et åndelig festmåltid. Han ville derfor på ingen måte ta fra Maria «den gode del», som hun hadde valgt – nemlig det å bli undervist av Jesus!

Kristi etterfølgere i dag kan lære mye av denne lille beretningen om det som skjedde hjemme hos Marta. Vi må aldri la noe få hindre oss i å dekke vårt «åndelige behov». (Matteus 5:3) Selv om vi gjerne vil etterligne Martas gavmildhet og arbeidsomhet, bør vi aldri bli så «bekymret og urolig» for mindre viktige sider ved det å være gjestfri at vi går glipp av det som betyr mest. Når vi er sammen med trosfeller, er det ikke først og fremst for at vi skal servere eller nyte overdådige måltider, men for at det skal være en utveksling av oppmuntring og åndelige gaver. (Romerne 1:11, 12) Selv med det enkleste måltid vil slike anledninger være oppbyggende.

En kjær bror dør – og blir kalt tilbake til livet

Tok Marta imot Jesu vennlige tilrettevisning, og lærte hun av den? Det trenger vi ikke å lure på. I innledningen til en spennende beretning om Martas bror sier apostelen Johannes: «Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus.» (Johannes 11:5) Det hadde gått flere måneder siden Jesu ovennevnte besøk i Betania. Marta var tydeligvis ikke blitt fornærmet på Jesus – hun hadde ikke begynt å bære nag til ham på grunn av hans kjærlige veiledning. Nei, hun hadde tatt den til seg. Også på dette området kan hennes gode eksempel styrke vår tro, for hvem av oss trenger vel ikke å bli rettledet fra tid til annen?

Da broren ble syk, tok Marta seg godt av ham. Hun gjorde alt hun kunne for å gi ham pleie og omsorg for at han skulle bli bedre. Men Lasarus ble bare sykere og sykere. Time etter time, dag etter dag, var søstrene ved hans side for å pleie ham. Hvor ofte må ikke Marta ha sett på sin brors innsunkne kinn og tenkt på alle de årene de hadde hatt sammen, og alle de gledene og sorgene de hadde delt?

Da det så ut til at de ikke kunne gjøre mer for Lasarus, sendte Marta og Maria bud til Jesus. Han var ute og forkynte omkring to dagsreiser unna. Beskjeden var enkel: «Herre, se, han som du nærer hengivenhet for, er syk.» (Johannes 11:1, 3) De visste at Jesus var glad i sin venn Lasarus, og de hadde tro på at han ville gjøre alt han kunne for å hjelpe ham. Klamret de seg til håpet om at Jesus ville komme før det var for sent? I så fall brast håpet. For Lasarus døde.

Sammen sørget Marta og Maria over broren mens de tok hånd om forberedelsene til begravelsen og tok imot mange gjester fra Betania og omegn. Fortsatt hørte de ikke noe fra Jesus. Marta undret seg ganske sikkert mer og mer etter hvert som tiden gikk. Først fire dager etter at Lasarus døde, fikk Marta høre at Jesus nærmet seg landsbyen. Som den handlekraftige kvinnen hun var, skyndte hun seg – selv i denne sorgens stund og uten å fortelle det til Maria – av gårde for å møte Jesus. – Johannes 11:20.

Da hun fikk øye på sin Herre, gav hun uttrykk for det som hadde plaget både henne og Maria i flere dager: «Herre, hvis du hadde vært her, ville min bror ikke ha dødd.» Men Marta hadde ikke mistet troen og håpet. Hun sa videre: «Likevel vet jeg nå at alt det du ber Gud om, vil Gud gi deg.» For å styrke hennes håp sa Jesus straks: «Din bror skal oppstå.» – Johannes 11:21–23.

Marta trodde at Jesus snakket om den framtidige oppstandelsen, så hun svarte: «Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag.» (Johannes 11:24) Hennes tro på oppstandelsen var bemerkelsesverdig sterk. Noen jødiske religiøse ledere som ble kalt saddukeere, avviste læren om en oppstandelse, selv om den framgikk tydelig av de inspirerte skrifter. (Daniel 12:13; Markus 12:18) Marta visste imidlertid at Jesus forkynte om oppstandelsen, og at han allerede hadde oppreist noen – selv om ingen av dem hadde vært døde like lenge som Lasarus. Men hun visste ikke hva som ventet henne.

Jesus kom så med en uforglemmelig uttalelse: «Jeg er oppstandelsen og livet.» Ja, Jehova Gud har gitt sin Sønn myndighet til å oppvekke døde i global målestokk i framtiden. Jesus spurte Marta: «Tror du dette?» Så svarte hun det som stod i begynnelsen av denne artikkelen. Hun hadde tro på at Jesus var Kristus, eller Messias, at han var Guds Sønn, og at profetene hadde forutsagt at han skulle komme til verden. – Johannes 5:28, 29; 11:25–27.

Setter Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, pris på den slags tro? Det Marta deretter ble vitne til, utgjør et klart svar på det. Hun skyndte seg å hente søsteren sin. Deretter så hun at Jesus ble dypt beveget da han snakket med Maria og alle som sørget sammen med henne. Hun så at han fikk tårer i øynene og ikke la skjul på sin dype sorg over den smerte døden forårsaker. Hun hørte Jesus si at steinen foran brorens grav skulle rulles bort. – Johannes 11:28–39.

Marta, som alltid var så praktisk, innvendte at det sikkert luktet av den døde, nå som det hadde gått fire dager. Jesus sa til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du ville tro, ville du få se Guds herlighet?» Hun trodde virkelig, og hun fikk se Jehova Guds herlighet. Der og da gav han sin Sønn makt til å bringe Lasarus tilbake til livet! Det som skjedde, må ha gjort et uutslettelig inntrykk på henne. Jesus ropte høyt: «Lasarus, kom ut!» Det hørtes en svak lyd fra hulen da Lasarus satte seg opp og – fortsatt ombundet med tøystrimler, som han var blitt svøpt i – beveget seg langsomt fram til huleåpningen. Jesus befalte: «Løs ham og la ham gå.» Marta og Maria kom sikkert med gledesutbrudd da de kastet seg i brorens armer. (Johannes 11:40–44) Den dype sorgen Marta hadde følt, var borte!

Denne beretningen viser at de dødes oppstandelse ikke er ønsketenkning, men en hjertevarmende bibelsk lære og en dokumentert historisk realitet. Jehova og hans Sønn vil gjerne lønne dem som tror, slik de gjorde i tilfellet med Marta, Maria og Lasarus. De vil også lønne deg hvis du bygger opp en like sterk tro som Marta. *

«Marta vartet opp»

Marta blir bare nevnt én gang til i Bibelen. Det var i begynnelsen av den siste uken Jesus var på jorden. Han visste godt hvilke prøvelser han hadde i vente, og han hadde igjen valgt å bo hos sine venner i Betania. Derfra kunne han gå de tre kilometerne til Jerusalem. Jesus og Lasarus spiste hjemme hos Simon den spedalske, og der får vi et siste glimt av Marta: «Marta vartet opp.» – Johannes 12:2.

Så typisk dette var for denne arbeidsomme kvinnen! Første gang vi hører om henne i Bibelen, arbeider hun. Og når vi forlater henne, arbeider hun fortsatt – hun gjør det hun kan for dem hun har rundt seg. Vi er glad for å ha kvinner som Marta i den kristne menighet i dag – kvinner som er arbeidsomme og gavmilde og alltid setter sin tro ut i livet ved å gi av seg selv. Marta fortsatte sannsynligvis å gjøre nettopp det. Det var i så fall klokt, for hun hadde flere prøvelser i vente.

Noen dager senere opplevde Marta at hennes Herre, Jesus, led en grusom død. Dessuten var de morderiske hyklerne som drepte Jesus, oppsatt på å drepe Lasarus også, ettersom hans oppstandelse bidrog til at så mange kom til tro på Jesus. (Johannes 12:9–11) Og til slutt førte døden naturligvis til at de kjærlige båndene mellom Marta og søsknene hennes, ble brutt. Vi vet ikke hvordan og når det skjedde, men én ting kan vi være ganske sikre på: Martas dyrebare tro hjalp henne til å holde ut helt til enden. De kristne i dag gjør derfor vel i å etterligne Martas tro.

[Fotnote]

^ avsn. 27 Du kan få vite mer om Bibelens lære om oppstandelsen i kapittel 7 i boken Hva er det Bibelen egentlig lærer?, utgitt av Jehovas vitner.

[Bilde på side 11]

Selv da Marta sørget, lot hun Jesus hjelpe henne til å fokusere på trosstyrkende spørsmål

[Bilde på side 12]

Marta var «bekymret og urolig», men lot seg ydmykt tilrettevise

[Bilde på side 15]

Marta ble lønnet for sin tro på Jesus da hun ble vitne til at broren ble oppreist fra de døde