Et brev fra Madagaskar

Det lød som vakker musikk

MANNEN min og jeg var på vei til øya Madagaskar, der vi skulle begynne å tjene som misjonærer. Vi hadde tatt farvel med venner og familie og prøvde å holde motet oppe i tillit til at Jehova ville hjelpe oss, slik at vi kunne være til nytte.

Vi kommer aldri til å glemme det første møtet vi var på i den nye menigheten vår. Den broren som ledet Vakttårn-studiet, minnet om en dirigent som ledet et symfoniorkester. Vi forstod så lite av språket at når folk snakket, lød det bare som vakker musikk i våre ører. Det skulle ta lang tid før vi kunne være sikre på hva som ble sagt.

Første gang jeg forstod et tilleggsspørsmål, kom jeg til å si svaret høyt. De som satt i nærheten av meg, hørte det, og jeg måtte holde meg for munnen for å undertrykke latteren. Jeg ble flau, men var samtidig glad for at jeg faktisk hadde forstått noe av det som ble sagt!

Istedenfor å være den som var et godt eksempel for andre i tjenesten, følte jeg at jeg var den som trengte hjelp. Kjærlige brødre og søstre hjalp meg med å lage en forståelig presentasjon som jeg kunne bruke i felttjenesten – de fortalte meg hva jeg kunne si, og hvilke skriftsteder jeg kunne bruke.

En gang jeg og en søster var ute i tjenesten, var det en gutt som ropte: «Vazaha! Vazaha!» Dette er det alminnelige madagassiske ordet for «utlending». Vi satte opp farten og håpet at ikke flere barn skulle begynne å rope det samme etter oss. Så begynte en annen gutt å kjefte på ham som ropte. «Hun er ikke utlending», sa han, «hun snakker språket vårt!» Hun som var sammen med meg, måtte tolke det de sa, for de snakket altfor fort til at jeg kunne forstå det. Men jeg må innrømme at jeg følte meg litt oppmuntret. Endelig begynte Madagaskar å føles som hjemme.

Mer enn én gang når jeg følte meg ensom, kjente jeg en liten hånd smyge seg inn i min, og når jeg kikket ned, så jeg et smilende ansikt  som så ut til å være veldig glad for å se meg, selv om vi ikke kunne kommunisere noe særlig. Barna i menigheten er virkelig en velsignelse fra Jehova. En ung søster, Hasina, er blitt min personlige tolk. Det virker som hun forstår meg når ingen andre gjør det. Og når jeg prøver å kommunisere med de andre i menigheten, kommer hun ofte og redder meg ved å forklare hva jeg egentlig mener.

Den menigheten mannen min og jeg tilhørte, skulle deles. Det betydde at noen bibelstudier måtte overlates til andre, for de interesserte bodde i den nye menighetens distrikt. En søster spurte om jeg ville overta et av studiene hennes. Jeg følte meg usikker og mente at jeg ikke var klar for det ennå, men hun gav seg ikke. Hun forsikret meg om at jeg ville klare det med Jehovas hjelp. Med milde, vennlige øyne og med så enkle ord som mulig forklarte hun at jeg snart ville greie å undervise andre slik jeg ønsket. Jeg ble veldig oppmuntret av det hun sa.

Jeg overtok studiet med den interesserte kvinnen, og hun har fortsatt å gjøre fine framskritt. En dag jeg var ute, hørte jeg henne rope navnet mitt. Hun og mannen var på vei for å legalisere ekteskapet sitt. Han har også begynt å studere Bibelen, og de har flere åndelige mål de prøver å nå, blant annet å bli døpt. Dette gir meg stor glede, selv om jeg vet at det ikke er oss det kommer an på, men at det er Jehova som drar mennesker til seg.

Vi har lært så mye etter at vi kom hit som misjonærer. Selv om vi savner venner og familie hjemme, føler vi det på en måte som om vi har tatt dem med oss hit. Vi snakker ofte med brødrene og søstrene her om dem, og de har nå begynt å spørre etter dem der hjemme og om hvordan de har det. Vi ser fram til at «familiene» våre kan få treffes og bli kjent med hverandre.

Jeg hører fortsatt «musikk» når folk snakker. Men nå forstår jeg ordene. Jeg gleder meg til jeg kan passe harmonisk inn i denne musikken, istedenfor bare å komme med det som høres ut som tilfeldige trompetstøt. Jesus sa: «Vær . . . aldri bekymret for morgendagen, for morgendagen vil ha sine egne bekymringer.» (Matteus 6:34) Så vi får bare fortsette å lære oss én «tone», eller ett ord, av gangen. Og foreløpig vil jeg fortsette å bruke ører, sinn og hjerte slik at jeg lærer meg språket godt og kan arbeide side om side med våre tålmodige og kjærlige brødre og søstre her på Madagaskar.

[Bilde på side 25]

Hasina og jeg ute i forkynnelsen