Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Et godt budskap som alle trenger

Et godt budskap som alle trenger

Et godt budskap som alle trenger

«Det gode budskap . . . er jo Guds kraft til frelse.» – ROM 1:16.

1, 2. Hvorfor forkynner du «det gode budskap om Guds rike», og hvilke sider ved det legger du vekt på?

«JEG er så glad for at jeg kan gjøre andre kjent med det gode budskap!» Du har kanskje tenkt eller sagt noe lignende. Som et trofast vitne for Jehova vet du hvor viktig det er å forkynne «dette gode budskap om riket». Kanskje du har lært deg utenat det Jesus forutsa om dette forkynnelsesarbeidet. – Matt 24:14.

2 Når du forkynner «det gode budskap om Guds rike», fortsetter du et arbeid som Jesus begynte på. (Les Lukas 4:43.) Ett punkt som du sikkert legger vekt på, er at Gud om kort tid skal gripe inn i forholdene på jorden. I den ’store trengsel’ skal han gjøre ende på all falsk religion og rense jorden for alt ondt. (Matt 24:21) Du legger sikkert også vekt på at Guds rike skal gjenopprette paradiset på jorden og skape fredelige og gode forhold. Ja, «det gode budskap om Guds rike» er en del av «det gode budskap [som ble forkynt på forhånd] for Abraham, nemlig: ’Ved hjelp av deg skal alle nasjonene bli velsignet’». – Gal 3:8.

3. Hvordan la Paulus vekt på det gode budskap i Romerbrevet?

3 Men kan det være at vi ikke legger stor nok vekt på en viktig side ved det gode budskap som folk trenger å kjenne til? I brevet til romerne brukte Paulus ordet «rike» (i betydningen «Guds rike») bare én gang, mens han nevnte «det gode budskap» tolv ganger. (Les Romerne 14:17.) Hvilken side ved det gode budskap var det Paulus viste så ofte til i dette brevet? Hvorfor er dette spesielle gode budskap så viktig? Og hvorfor bør vi ha det i tankene når vi forkynner «Guds gode budskap» i vårt distrikt? – Mark 1:14; Rom 15:16; 1. Tess 2:2.

Hva de kristne i Roma trengte

4. Hva var det Paulus forkynte om under sitt første fangenskap i Roma?

4 Det er lærerikt å se hvilke emner Paulus tok opp under sitt første fangenskap i Roma. Vi leser at da en rekke jøder besøkte ham, avla han ’et grundig vitnesbyrd om (1) Guds rike og talte overbevisende med dem om (2) Jesus’. Hva førte det til? «Noen begynte å tro på de ting som ble sagt; andre trodde ikke.» Deretter ’tok han vennlig imot alle som kom inn til ham, og forkynte (1) Guds rike for dem og underviste om de ting som gjelder (2) Herren Jesus Kristus’. (Apg 28:17, 23–31) Det er tydelig at Paulus viet Guds rike oppmerksomhet. Men hva annet la han vekt på? Noe som er helt sentralt i forbindelse med Riket – Jesu rolle i Guds hensikt.

5. Hvilket behov kom Paulus inn på i Romerbrevet?

5 Alle mennesker trenger å få høre om Jesus og vise tro på ham. Paulus kom inn på dette behovet i Romerbrevet. Helt i begynnelsen skrev han: «Jeg yter [Gud] hellig tjeneste med min ånd i forbindelse med det gode budskap om hans Sønn.» Han skrev videre: «Jeg skammer meg ikke over det gode budskap; det er jo Guds kraft til frelse for enhver som har tro.» Senere viste han til den tiden «da Gud ved Kristus Jesus dømmer de skjulte ting hos menneskene, i samsvar med det gode budskap» han forkynte. Og han fortalte: «Fra Jerusalem og på en rundreise så langt som til Illyria [har jeg] grundig . . . forkynt det gode budskap om Kristus.» * (Rom 1:9, 16; 2:16; 15:19) Hva tror du var grunnen til at Paulus framhevet Jesus Kristus så sterkt overfor romerne?

6, 7. Hva kan vi si om hvordan menigheten i Roma ble opprettet, og om dem som tilhørte den?

6 Vi vet ikke hvordan menigheten i Roma ble opprettet. Ble den opprettet av jøder eller proselytter som hadde vært til stede i Jerusalem på pinsedagen i år 33, og som hadde kommet tilbake til Roma som kristne? (Apg 2:10) Eller var det kristne kjøpmenn og reisende som utbredte sannheten i Roma? Uansett hvordan det forholdt seg, var menigheten godt etablert da Paulus skrev Romerbrevet, omkring år 56. (Rom 1:8) Hvilken bakgrunn hadde de som utgjorde denne menigheten?

7 Noen hadde jødisk bakgrunn. Paulus hilste til Andronikus og Junias og omtalte dem som ’sine slektninger’, så de må ha vært jøder. Teltmakeren Akvilas, som var i Roma sammen med sin kone, Priskilla, var også jøde. (Rom 4:1; 9:3, 4; 16:3, 7; Apg 18:2) Men mange av de brødrene og søstrene som Paulus sendte hilsener til, var sannsynligvis ikke-jøder. Noen kan ha tilhørt «keiserens husstand», noe som kanskje betydde at de var keiserens slaver eller underordnede embetsmenn. – Fil 4:22; Rom 1:5, 6; 11:13.

8. Hvilken ugunstig situasjon befant de kristne i Roma seg i?

8 Hver enkelt av de kristne i Roma befant seg i en ugunstig situasjon, og det samme kan sies om hver enkelt av oss. Paulus uttrykte det slik: «Alle har syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet.» (Rom 3:23) Det er tydelig at alle de som Paulus skrev til, måtte erkjenne at de var syndere, og vise tro på det middel Gud hadde skaffet til veie for å hjelpe dem.

Alle må erkjenne at de er syndere

9. Hva viste Paulus at det gode budskap kan føre til?

9 I begynnelsen av Romerbrevet pekte Paulus på den enestående virkningen som det gode budskap kunne ha: «Jeg skammer meg ikke over det gode budskap; det er jo Guds kraft til frelse for enhver som har tro, for jøden først og også for grekeren.» Ja, det var mulig å oppnå frelse. Men for å bli frelst var det altså nødvendig å ha tro. Det framgår også av det Paulus videre sier, idet han siterer fra Habakkuk 2:4. Han skriver: «Den rettferdige – ved tro skal han leve.» * (Rom 1:16, 17; Gal 3:11; Hebr 10:38) Men hvilken forbindelse er det mellom dette gode budskap, som kan føre til frelse, og det faktum at «alle har syndet»?

10, 11. Hva er grunnen til at folk har ulike oppfatninger av det som står i Romerne 3:23?

10 Før en person kan bygge opp en livreddende tro, må han erkjenne at han er en synder. Det er ikke en fremmed tanke for dem som har trodd på Gud siden de var barn, og som har en viss bibelkunnskap. (Les Forkynneren 7:20.) Enten de er enig i dette eller ikke, har de i hvert fall en viss anelse om hva Paulus mente da han sa: «Alle har syndet.» (Rom 3:23) Men i forkynnelsesarbeidet kan vi treffe mange som ikke forstår den uttalelsen.

11 I noen land er folk flest ikke opplært til å tenke at de er født syndere, at de har arvet synd. Sannsynligvis innser de at de gjør feil, at de har visse mindre gode egenskaper, og at de har gjort gale ting. Og de ser at det samme er tilfellet med andre også. Men de har en bakgrunn som gjør at de egentlig ikke forstår hvorfor det er slik. På noen språk er det faktisk slik at hvis du sier at en person er en synder, vil andre tro at han er en forbryter, eller i hvert fall en som har brutt visse regler. Det er klart at en som vokser opp i et miljø hvor en slik oppfatning er vanlig, ikke så lett vil tenke på seg selv som en synder i den betydningen Paulus hadde i tankene.

12. Hva er grunnen til at mange ikke tror at alle er syndere?

12 Selv i land i kristenheten er det mange som ikke erkjenner at alle er syndere. Hva er grunnen til det? Selv om de kanskje går i kirken eller på religiøse møter en gang iblant, betrakter de den bibelske beretningen om Adam og Eva som en myte. Andre vokser opp i et gudløst miljø. De lærer å tvile på Guds eksistens og kan derfor ikke forstå at det skal finnes et Høyere Vesen som har fastsatt moralnormer for menneskene, og at det å ikke leve etter disse normene er ensbetydende med synd. De er på en måte lik de menneskene i det første århundre som Paulus sa ’ikke hadde noe håp’ og var «uten Gud i verden». – Ef 2:12.

13, 14. (a) Hva er en av grunnene til at det ikke er noen unnskyldning for dem som ikke tror på Gud og ikke regner seg selv som syndere? (b) Hva er blitt følgene av at mange ikke tror?

13 I brevet til romerne nevnte Paulus to grunner til at det at folk hadde en bestemt bakgrunn, ikke var noen unnskyldning – det var ikke noen unnskyldning da, og det er det heller ikke i dag. Den første grunnen er at skaperverket i seg selv vitner om at det finnes en Skaper. (Les Romerne 1:19, 20.) Dette stemmer med noe Paulus skrev til hebreerne mens han var i Roma: «Ethvert hus blir jo bygd av noen, men den som har bygd alt, er Gud.» (Hebr 3:4) Dette resonnementet viser at det må finnes en Skaper som har bygd, eller frambrakt, hele universet.

14 Paulus hadde følgelig et solid grunnlag for å skrive til romerne at hvem som helst – også blant israelittene i gammel tid – som dyrket livløse bilder, var «uten unnskyldning». Det samme kunne sies om dem som gjorde seg skyldig i seksuell umoral som var i strid med den naturlige bruk av mannens og kvinnens kropp. (Rom 1:22–27) Paulus trakk med rette den konklusjon at «både jøder og grekere alle er under synd». – Rom 3:9.

Et vitne i vårt indre

15. Hva har alle mennesker, og hva har det ført til?

15 Romerbrevet trekker også fram en annen grunn til at folk bør erkjenne at de er syndere og trenger hjelp til å komme ut av den ugunstige situasjonen de befinner seg i. Paulus skrev, idet han henviste til den lovsamlingen Gud gav det gamle Israel: «Alle de som har syndet under lov, skal bli dømt ved lov.» (Rom 2:12) Videre pekte han på at folk av nasjonene og etniske grupper som ikke kjenner Guds lov, ofte «av naturen gjør de ting loven sier». Hva er grunnen til at de vanligvis forbyr incest, mord og tyveri? Paulus gav svaret: De har en samvittighet. – Les Romerne 2:14, 15.

16. Hvorfor er ikke det at en person har en samvittighet, noen garanti for at han ikke vil synde?

16 Men du har sikkert lagt merke til at det at en person har en samvittighet som virker som et vitne i hans indre, ikke nødvendigvis betyr at han følger sin samvittighet. Det som skjedde med det gamle Israel, viser det. Israelittene hadde en gudgitt samvittighet, og Gud hadde dessuten gitt dem lover som uttrykkelig forbød tyveri og ekteskapsbrudd, men likevel krenket de ofte sin samvittighet og brøt Guds lov. (Rom 2:21–23) De var skyldige i dobbel forstand, og de var avgjort syndere, for de nådde ikke opp til Guds normer og gjorde ikke hans vilje. Deres forhold til Skaperen ble i høy grad skadelidende. – 3. Mos 19:11; 20:10; Rom 3:20.

17. Hvilken oppmuntring finner vi i Romerbrevet?

17 Det virker kanskje som om det vi nå har sett på i Romerbrevet, tegner et dystert bilde av menneskenes situasjon, også vår, i forhold til Den Allmektige. Men Paulus lot det ikke være med det. Han henviste til Davids ord i Salme 32:1, 2 og skrev: «Lykkelige er de som har fått sine lovløse gjerninger tilgitt og sine synder dekket over; lykkelig er den mann hvis synd Jehova slett ikke vil ta i betraktning.» (Rom 4:7, 8) Ja, Gud har ordnet det slik at han kan tilgi synder uten å bryte sine rettferdige normer.

Et godt budskap som dreier seg om Jesus

18, 19. (a) Hvilken side ved det gode budskap la Paulus vekt på i Romerbrevet? (b) Hva må vi erkjenne og forstå for å få del i Rikets velsignelser?

18 Når du tenker på den ordningen Jehova har truffet, sier du sikkert: «Det er virkelig et godt budskap!» Ja, det er det, og det bringer oss tilbake til den spesielle siden ved det gode budskap som Paulus framhevet i Romerbrevet. Han skrev, som vi allerede har nevnt: «Jeg skammer meg ikke over det gode budskap; det er jo Guds kraft til frelse.» – Rom 1:15, 16.

19 Dette spesielle gode budskap dreide seg om Jesu rolle i gjennomføringen av Guds hensikt. Paulus kunne se fram til «den dag da Gud ved Kristus Jesus dømmer de skjulte ting hos menneskene, i samsvar med det gode budskap». (Rom 2:16) Han bagatelliserte ikke «Kristi og Guds rike» og det Gud skal gjøre ved hjelp av Riket. (Ef 5:5) Men han viste at for at vi skal kunne leve og glede oss over de velsignelsene som vil bli utøst under Guds rike, må vi (1) erkjenne at vi i Guds øyne er syndere, og (2) forstå hvorfor vi må vise tro på Jesus Kristus for å få tilgivelse for våre synder. Når en person lærer å forstå og verdsette disse sidene ved Guds hensikt og ser hvilken framtid som derved ligger foran ham, kan han med rette utbryte: «Ja, det er virkelig et godt budskap!»

20, 21. Hvorfor bør vi ha det gode budskap som blir framhevet i Romerbrevet, i tankene når vi forkynner, og hva kan det føre til?

20 Vi bør absolutt ha denne siden ved det gode budskap i tankene når vi utfører vår kristne tjeneste. Paulus sa følgende om Jesus, idet han henviste til noe Jesaja hadde skrevet: «Ingen som tror på ham, skal bli skuffet.» (Rom 10:11; Jes 28:16) Det grunnleggende budskapet om Jesus er kanskje ikke fremmed for dem som kjenner til det Bibelen sier om synd. Men i noen kulturer er dette budskapet ukjent eller noe folk flest ikke tror på. Etter hvert som folk fra slike kulturer begynner å tro på Gud og får tillit til Bibelen, trenger vi å forklare Jesu rolle for dem. I den neste artikkelen skal vi drøfte hvordan Romerne, kapittel 5, utdyper denne siden ved det gode budskap. Det er noe du sannsynligvis vil få nytte av i forkynnelsesarbeidet.

21 Det er en stor glede å kunne hjelpe oppriktige mennesker til å forstå det gode budskap som er nevnt en rekke ganger i Romerbrevet; «det er jo Guds kraft til frelse for enhver som har tro». (Rom 1:16) I tillegg vil vi få oppleve den glede å høre andre si seg enig i det Paulus siterte i Romerne 10:15: «Hvor vakre er ikke føttene til dem som forkynner et godt budskap om gode ting!» – Jes 52:7.

[Fotnoter]

^ avsn. 5 Andre inspirerte bøker inneholder lignende uttrykk. – Mark 1:1; Apg 5:42; 1. Kor 9:12; Fil 1:27.

^ avsn. 9 Paulus siterte fra den greske oversettelsen Septuaginta, hvor ordlyden er litt annerledes enn i den hebraiske teksten.

Husker du dette?

• Hvilken side ved det gode budskap blir framhevet i Romerbrevet?

• Hva må vi hjelpe andre til å forstå?

• Hvordan kan «det gode budskap om Kristus» føre til velsignelser for oss selv og andre?

[Studiespørsmål]

[Uthevet tekst på side 8]

Det gode budskap som blir framhevet i Romerbrevet, har tilknytning til Jesu viktige rolle i Guds hensikt

[Bilde på side 9]

Vi er alle født med en dødbringende svakhet – synd!