Et brev fra Kongo

I skyggen av Ildfjellet

IDET solen står opp over byen Goma, males himmelen rosa og oransje. Det storslagne synet av fjellet Nyiragongo, en av verdens mest aktive vulkaner, møter oss hver dag. Opp fra det åpne kratret stiger det alltid en røyksky. Om natten gløder skyen rødt fordi den reflekterer lavaen i kratret.

På swahili kalles fjellet Mulima ya Moto – Ildfjellet. Nyiragongos siste store utbrudd var i 2002. Det førte til at mange av naboene og vennene våre her i Goma mistet alt de eide. I noen av de strøkene der mannen min og jeg forkynner, er bakken dekket av ujevn, størknet lava, og når vi går der, forestiller jeg meg at det må være omtrent slik det er å gå på månen. Menneskene her er akkurat motsatt av den harde lavaen. De er livlige og har myke og åpne hjerter som er mottagelige for det gode budskap vi forkynner. Det gjør det til en glederik og spennende opplevelse å tjene i skyggen av Ildfjellet.

Denne lørdagen våkner jeg full av forventning. I dag skal mannen min og jeg sammen med noen andre misjonærer og noen venner som er på besøk, forkynne i flyktningleiren i Mugunga, like vest for selve byen. Mange har flyktet fra hjembyene sine på grunn av voldshandlinger.

Vi fyller bilen med bibelsk litteratur på fransk, kiswahili (swahili) og kinyarwanda. Så drar vi av sted. Mens vi humper bortover Sake-veien, våkner byen til liv. Unge menn skyver allerede på sine tungt lastede chukuduer (hjemmesnekrede sparkesykler av tre som brukes til transport av varer). Kvinner med omslagsskjørt i sterke farger går grasiøst langs veien med store bylter på hodet. Mototaxiene (mopedtaxiene) har det travelt med å frakte folk til jobben eller til markedet. Landskapet har spredt bebyggelse med trehus som er beiset brunsvarte og har blåmalte detaljer.

Vi kommer fram til Rikets sal i Ndosho, der vi møter flere Jehovas vitner som skal være med oss til flyktningleiren for å forkynne. Jeg blir rørt over å se barn og unge, enker, foreldreløse og noen som har fysiske begrensninger. Mange av dem har opplevd mye vondt, men har fått et bedre liv fordi de har valgt å følge Bibelens prinsipper. Det håpet Bibelen gir, brenner i deres hjerte, og de er ivrige etter å fortelle andre om det. Etter et kort møte, der vi får noen forslag til hvilke bibelvers som kan være oppmuntrende for dem vi skal besøke, drar 130 av oss av gårde i fem minibusser og en firehjulstrekker.

 En halvtimes tid senere er vi framme ved leiren. Det er satt opp hundrevis av små, hvite telt på et område som er dekket av størknet lava. Midt i leiren står det, på rekke og rad, offentlige toaletter og felles vaskestasjoner der man kan vaske tøy. Det er folk overalt – de vasker, lager mat, renser bønner og feier foran teltene sine.

Vi treffer Papa Jacques, som er ansvarlig for en bestemt del av leiren. Han bekymrer seg for hvordan han skal oppdra barna sine i disse vanskelige tidene. Han blir veldig glad da vi gir ham boken De unge spør – tilfredsstillende svar, og han sier at han gjerne vil lese den og så samle små grupper for å snakke om det han har lest.

Litt lenger bort treffer vi Mama Beatrice. Hun spør oss hvorfor Gud tillater lidelser. Hun tror at Gud straffer henne. Mannen hennes ble drept i krigen, datteren er alenemor og strever med å ta seg av babyen sin i leiren, og sønnen ble kidnappet for flere måneder siden. Hun aner ikke hvor det er blitt av ham.

Alt det sørgelige Mama Beatrice forteller, får meg til å tenke på hvordan Job må ha følt det da han fikk den ene forferdelige nyheten etter den andre. Vi viser henne hva som er årsaken til at menneskene lider, og forsikrer henne om at alt det vonde hun har opplevd, ikke er en straff fra Gud. (Job 34:10–12; Jakob 1:14, 15) Vi forteller også om de forandringene som Gud snart skal gjennomføre her på jorden ved hjelp av sitt rike. Vi ser på ansiktet hennes at det hun hører, gjør henne godt. Hun smiler og sier at hun er bestemt på å fortsette å studere Bibelen og å be til Gud om hjelp.

Alle i gruppen synes det har vært en fin dag, og vi føler at Jehova virkelig har hjulpet oss til å oppmuntre dem vi har møtt, og gi dem håp. Idet vi drar fra leiren, er det mange som holder opp traktatene, bladene og bøkene sine mens de vinker farvel.

På turen hjem har vi tid til ettertanke. Jeg føler stor takknemlighet for denne spesielle dagen. Jeg tenker på den verdsettelsen Papa Jacques viste, lettelsen i øynene til Mama Beatrice og det faste håndtrykket til en eldre kvinne som bare kunne kommunisere med meg ved å smile. Jeg tenker på de ungdommene som stilte intelligente spørsmål og viste stor modenhet for alderen. Jeg beundrer den indre styrken jeg så hos disse menneskene, som kan smile og le til tross for ufattelige tragedier.

I denne delen av verden ser vi at mange gjør en oppriktig innsats for å hjelpe dem som har det vondt. I dag har vi kunnet bruke Bibelen for å vise folk hva som er den varige løsningen på problemene deres. Det har vært et stort privilegium. Jeg er veldig glad for å få være med på det største åndelige hjelpearbeidet verden noen gang vil oppleve.