«Ditt ord er sannhet.» – JOH 17:17.

1. Nevn på bakgrunn av det du selv har erfart, et bestemt område hvor Jehovas vitner skiller seg ut fra andre religionssamfunn.

TENK på den første gangen du hadde en samtale med et av Jehovas vitner. Hva husker du fra den? Mange vil svare: «Det gjorde inntrykk på meg at forkynneren besvarte alle spørsmålene mine ut fra Bibelen.» Så glad vi ble for å høre om Guds hensikt med jorden, hva som skjer med oss når vi dør, og hvilket håp det er for våre døde kjære!

2. Nevn noen av grunnene til at du setter så stor pris på Bibelen.

² Etter hvert som vi studerte Bibelen, ble vi klar over at den gjør mye mer enn å besvare våre spørsmål om livet, døden og framtiden. Vi forstod at den har større praktisk verdi enn noen annen bok. Dens veiledning er tidløs, og de som følger den nøye, vil få et godt og lykkelig liv. (Les Salme 1:1–3.) De sanne kristne har alltid betraktet Bibelen, «ikke som menneskers ord, men slik som [den] i sannhet er, som Guds ord». (1. Tess 2:13) Et kort historisk tilbakeblikk vil hjelpe oss til å se kontrasten mellom dem som virkelig har respekt for Guds Ord, og dem som ikke har det.

ET VANSKELIG PROBLEM BLIR LØST

3. Hvilket problem truet enheten i den kristne menighet i det første århundre, og hva var det som gjorde situasjonen så vanskelig?

³ I de 13 årene som fulgte etter at den første uomskårne ikke-jøde, Kornelius, var blitt salvet, oppstod det et problem som truet enheten i den kristne menighet. Stadig flere ikke-jøder tok imot den kristne tro. Spørsmålet var: Måtte mennene la seg omskjære i samsvar med jødisk skikk før de  kunne bli døpt? Det var ikke lett for en jøde å svare på det spørsmålet. Jøder som holdt Loven, kunne ikke engang gå inn i hjemmet til en ikke-jøde, langt mindre ha et varmt fellesskap med en. De jødekristne ble allerede kraftig forfulgt fordi de hadde forlatt sin tidligere religion. Hvis de gikk så langt som til å ta imot uomskårne ikke-jøder som sine brødre, ville det bare skape en enda større kløft mellom praktiserende jøder og de kristne. Det ville føre til at de kristne ble forfulgt enda mer. – Gal 2:11–14.

4. Hvem skulle avgjøre saken, og hvilke spørsmål kan utenforstående ha stilt?

⁴ I år 49 kom apostlene og de eldste i Jerusalem, menn som selv var omskårne jøder, «sammen for å ta seg av denne saken». (Apg 15:6) Det møtet som ble holdt, var ikke en kjedelig teologisk debatt om uvesentlige detaljer, men en livlig drøftelse av et lærespørsmål. Det ble gitt uttrykk for sterke meninger. Kom fordommer eller det de enkelte ansvarlige eldste selv foretrakk, til å være avgjørende? Kom de til å utsette avgjørelsen til det religiøse klimaet i Israel var blitt gunstigere for dem? Eller ville de moderere sine synspunkter, slik at de kom fram til et slags kompromiss bare for å få en avgjørelse i saken?

5. På hvilke viktige måter var det møtet som ble holdt i Jerusalem i år 49, annerledes enn kirkemøter som er blitt holdt senere?

⁵ Når det blir holdt kirkemøter i vår tid, er det ikke uvanlig med kompromisser og lobbyvirksomhet. Men på dette møtet i Jerusalem ble det ikke inngått noe kompromiss; det var heller ikke noen som drev lobbyvirksomhet for å samle stemmer for sitt syn. Det ble faktisk truffet en enstemmig avgjørelse. Hvordan gikk det til? Deltakerne hadde nok sterke meninger alle sammen, men alle hadde respekt for Guds Ord, og disse hellige skriftene utgjorde nøkkelen til å løse problemet. – Les Salme 119:97–101.

6, 7. Hvordan ble Skriftene brukt for å avgjøre spørsmålet om omskjærelse?

⁶ Den passasjen som hjalp dem til å avgjøre saken, var Amos 9:11, 12. Den er sitert i Apostlenes gjerninger 15:16, 17, som lyder: «Jeg [skal] vende tilbake og gjenoppbygge Davids hytte, som er falt ned; og jeg skal gjenoppbygge dens ruiner og reise den igjen, for at de som er igjen av menneskene, oppriktig kan søke Jehova sammen med folk av alle nasjonene, folk som er kalt med mitt navn, sier Jehova.»

⁷ «Men vent litt», vil noen kanskje innvende, «det står ikke noe der om at det ikke var nødvendig at ikke-jødiske troende ble omskåret.» Det stemmer. De jødekristne ville imidlertid ha forstått poenget. De betraktet nemlig ikke omskårne ikke-jøder som ’folk av nasjonene’, men som brødre. (2. Mos 12:48, 49) Som et eksempel kan vi nevne det som står i Ester 8:17 ifølge Bagsters oversettelse av Septuaginta: «Mange av hedningene ble omskåret og ble jøder.» Når det var forutsagt i Bibelen at de som var igjen av Israels hus (jøder og omskårne jødiske proselytter), sammen med «folk av alle nasjonene» (uomskårne ikke-jøder) skulle bli ett folk for Guds navn, var følgelig budskapet tydelig: Det var ikke et krav at ikke-jøder som ønsket å bli kristne, måtte omskjæres.

8. Hvorfor måtte de jødekristne være modige for å treffe den avgjørelsen de traff?

⁸ Guds Ord og Guds ånd ledet disse oppriktige kristne mennene til «full enighet». (Apg 15:25) Selv om det som ble bestemt, sannsynligvis ville føre til at de jødekristne ble forfulgt enda mer,  gav de som var trofaste, sin fulle støtte til denne bibelske avgjørelsen. – Apg 16:4, 5.

EN TYDELIG KONTRAST

9. Hva er én vesentlig faktor som førte til at den sanne tilbedelse ble fordervet, og hvilket viktig lærespørsmål kom i forgrunnen?

⁹ Apostelen Paulus forutsa at etter apostlenes død ville den kristne tro bli fordervet av falsk lære. (Les 2. Tessaloniker 2:3, 7.) Noen av dem som ikke ville tåle «den sunne lære», ville være menn som hadde ansvarsfulle stillinger. (2. Tim 4:3) Paulus advarte de eldste på den tiden: «Blant dere selv skal menn stå fram og tale forvrengte ting for å trekke disiplene bort, etter seg selv.» (Apg 20:30) Et oppslagsverk skriver om én vesentlig faktor som var årsak til en fordreid tankegang: «Kristne som hadde fått en viss opplæring i gresk filosofi, [begynte] å føle behov for å uttrykke sin tro i filosofiske vendinger, både for å tilfredsstille sitt eget intellekt og for å omvende skolerte hedninger.» (The New Encyclopædia Britannica) Et viktig lærespørsmål som fikk en hedensk vri, hadde med Jesu Kristi identitet å gjøre. Bibelen sier at Jesus er Guds Sønn; tilhengerne av gresk filosofi hevdet at han er Gud.

10. Hvordan kunne spørsmålet om Kristi identitet ha blitt avgjort?

¹⁰ Spørsmålet ble debattert på en rekke kirkemøter. Det kunne ha blitt avgjort nokså enkelt hvis deltakerne hadde lagt tilbørlig vekt på Skriftene, men de fleste av dem gjorde ikke det. Flertallet hadde faktisk gjort seg opp en mening allerede før de kom, og de forlot møtene enda fastere forankret i sitt syn. I de vedtakene som ble fattet på disse møtene, ble det omtrent aldri henvist til Skriftene.

11. Hvilken betydning ble tillagt de såkalte kirkefedrene, og hvorfor?

¹¹ Hvorfor tok man ikke mer hensyn til det som stod i Skriftene? Forfatteren Charles Freeman sier at de som mente at Jesus er Gud, «syntes det var vanskelig å imøtegå de mange utsagnene fra Jesus som antydet at han var underordnet Gud, Faderen». Det førte til at kirkelige overleveringer og senere autoriteters oppfatninger erstattet evangeliene. Den dag i dag er det mange prester som setter de såkalte kirkefedrenes uinspirerte uttalelser høyere enn Guds Ord! Du har sikkert lagt merke til det hvis du noen gang har diskutert treenighetslæren med en teolog.

12. Hvilken negativ innflytelse øvde keiseren?

¹² Det er verdt å merke seg at de romerske keiserne øvde stor innflytelse på disse kirkemøtene. I den forbindelse skrev professor Richard E. Rubenstein om kirkemøtet i Nikaia: «Konstantin hadde begunstiget [biskopene] og gjort dem rike, langt utover det de i sin villeste fantasi kunne ha forestilt seg. På under et år hadde den nye keiseren gitt dem tilbake eller gjenoppbygd praktisk talt alle kirkene, gitt dem tilbake deres stillinger og de hedersbevisningene som var blitt tatt fra dem . . . Han hadde gitt kristne prester privilegier som tidligere ble gitt hedenske prester.» Som følge av dette var «Konstantin i en posisjon der han i stor grad kunne påvirke – kanskje til og med diktere – begivenhetenes gang i Nikaia». Charles Freeman tilføyde: «Det var nå skapt presedens for at keiseren kunne gripe inn, ikke bare for å styrke kirken, men også for å påvirke læren.» – Les Jakob 4:4.

13. Hvilke faktorer tror du det var som fikk kirkens ledere i senere århundrer til å ignorere Bibelens enkle lære?

¹³ Kirkens ledere syntes altså det var  vanskelig å godta at Jesus Kristus er Guds Sønn, men mange alminnelige mennesker hadde ingen problemer med å godta det. Ettersom de brede lag av folket ikke var ute etter å fylle lommene med keiserens gull eller å klatre oppover i hierarkiet, kunne de se mer objektivt på tingene, i lys av Bibelen. Og etter alt å dømme var det nettopp det de gjorde. En av datidens teologer, Gregor fra Nyssa, kom med denne hånlige uttalelsen om alminnelige mennesker: «Manufakturhandlere, pengevekslere og kolonialhandlere er alle teologer. Hvis du spør om hvor stor verdi dine penger har, vil en filosof legge ut om hvordan Sønnen er forskjellig fra Faderen. Hvis du spør om hvor mye et brød koster, får du til svar at Faderen er større enn Sønnen. Hvis du ønsker å få vite om badet er klart, får du høre at Sønnen ble skapt av ingenting.» Ja, i motsetning til prestene trakk mange alminnelige mennesker sine slutninger på grunnlag av det som stod i Guds Ord. Gregor og hans meningsfeller burde ha hørt på dem!

«HVETEN» OG «UGRESSET» VOKSER SAMMEN

14. Hvorfor kan vi trekke den slutning at det helt fra det første århundre av alltid har vært noen sanne salvede kristne på jorden?

¹⁴ I en av sine lignelser viste Jesus at det helt fra det første århundre av alltid skulle være noen sanne salvede kristne på jorden. Han sammenlignet dem med ’hvete’ som vokste sammen med ’ugress’. (Matt 13:30) Vi kan naturligvis ikke si med sikkerhet hvilke enkeltpersoner eller grupper som har tilhørt den salvede hveteklassen, men vi kan slå fast at det alltid har vært noen som modig har forsvart Guds Ord og avslørt kirkens ubibelske lære. La oss se på noen eksempler.

15, 16. Nevn noen som viste respekt for Guds Ord.

¹⁵ Erkebiskop Agobard av Lyon i Frankrike (779–840 evt.) gikk til felts mot billeddyrkelse, kirkens ubibelske liturgier og skikker og det at kirker ble viet til helgener. En av hans samtidige, biskop Claudius av Torino i Italia, tok også avstand fra kirkens overleveringer og fordømte det at man bad til helgener og dyrket relikvier. På 1000-tallet ble erkediakon Berengar fra Tours i Frankrike lyst i bann fordi han opponerte mot den katolske transsubstansiasjonslæren. Han hevdet dessuten at Bibelen står over kirkens overleveringer.

¹⁶ På 1100-tallet stod det fram to menn som elsket Bibelens sannhet, nemlig Peter fra Bruys og Henrik fra Lausanne. Peter fratrådte som prest fordi han ikke fikk det den katolske  kirke lærte om barnedåp, transsubstansiasjon, bønner for de døde og tilbedelse av korset, til å harmonere med Bibelen. I 1140 måtte han bøte med livet for det han trodde på, og ble brent levende. Henrik, som var munk, tok til orde mot korrupsjon i kirken og ubibelske trekk ved kirkens liturgi. Han ble arrestert i 1148 og tilbrakte resten av livet i fengsel.

17. Hvilke viktige ting gjorde Waldo og de som fulgte etter ham?

¹⁷ Omtrent på den tiden da Peter fra Bruys ble drept fordi han hadde våget å kritisere kirken, ble det født en som senere skulle komme til å bety mye for utbredelsen av Bibelens sannhet. Hans etternavn var Valdés, eller Waldo. * I motsetning til Peter fra Bruys og Henrik fra Lausanne var han lekmann, men han verdsatte Guds Ord så høyt at han gav bort sine materielle eiendeler og ordnet med at deler av Bibelen ble oversatt til et språk som ble talt av befolkningen i det sørøstlige Frankrike. Noen ble så begeistret over å høre Bibelens budskap på sitt eget språk at de også gav bort det de eide, og viet sitt liv til å gjøre andre kjent med Bibelens sannhet. Kirken oppfattet dette som svært foruroligende. I 1184 ble disse iherdige mennene og kvinnene, som senere ble kalt valdensere, lyst i bann av paven og jaget fra hjemmene sine av biskopen. Dette bidrog faktisk til at Bibelens budskap ble utbredt til andre områder. Med tiden fantes det tilhengere av Waldo, Peter fra Bruys, Henrik fra Lausanne og andre dissentere mange steder i Europa. Andre forkjempere for Bibelens sannhet stod fram i de århundrene som fulgte: John Wycliffe (ca. 1330–1384), William Tyndale (ca. 1494–1536), Henry Grew (1781–1862) og George Storrs (1796–1879).

«GUDS ORD ER IKKE BUNDET»

18. Forklar hvilken metode for bibelstudium oppriktige bibelstudenter på 1800-tallet benyttet, og hvorfor den var så virkningsfull.

¹⁸ Fiender av Bibelens sannhet har aldri klart å hindre at den blir utbredt, uansett hvor hardt de har prøvd. «Guds ord er ikke bundet», står det i 2. Timoteus 2:9. I 1870 begynte en gruppe oppriktige bibelstudenter å søke etter sannheten. Hvilken studiemetode brukte de? En av dem stilte et spørsmål. De drøftet det. De slo opp alle skriftstedene om emnet, og når de hadde fått disse skriftstedene til å harmonere, la de fram sin endelige konklusjon og skrev den ned. Synes du ikke det er betryggende å vite at disse trofaste mennene, våre «åndelige forfedre» fra slutten av 1800-tallet, i likhet med apostlene og de eldste i det første århundre var fast besluttet på å basere sin tro ene og alene på Guds Ord?

19. Hva er årsteksten for 2012, og hvorfor passer den godt?

¹⁹ Det vi tror i dag, er basert på Bibelen. Som vår årstekst for 2012 har derfor Jehovas vitners styrende råd valgt følgende tillitsfulle uttalelse som Jesus kom med: «Ditt ord er sannhet.» (Joh 17:17) Alle som ønsker å oppnå Guds godkjennelse, må vandre i sannheten. La oss derfor alle fortsette å gjøre vårt beste for å la oss lede av Guds Ord.

[Fotnote]

[Studiespørsmål]

[Uthevet tekst på side 8]

Årsteksten for 2012 er: «Ditt ord er sannhet.» – Joh 17:17

[Bilde på side 7]

Waldo

[Bilde på side 7]

Wycliffe

[Bilde på side 7]

Tyndale

[Bilde på side 7]

Grew

[Bilde på side 7]

Storrs