Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Visste du dette?

Visste du dette?

Visste du dette?

Hva mente Jesus da han snakket om å gå en ekstra mil?

I sin berømte bergpreken kom Jesus med denne oppfordringen: «Hvis en myndighetsperson pålegger deg å gjøre tjeneste en mil, så gå to mil med ham.» (Matteus 5:41) De som hørte Jesus si dette, oppfattet det sannsynligvis slik at han siktet til pliktarbeid som en myndighetsperson kunne pålegge borgerne.

På Jesu tid var Israel okkupert av romerne. De nølte ikke med å tvinge mennesker eller dyr til å arbeide for dem eller med å forlange hva som helst ellers som de mente var nødvendig for å få utført offentlige oppdrag raskest mulig. Romerske soldater påla for eksempel Simon fra Kyrene å bære Jesu torturpæl til det stedet hvor Jesus skulle henrettes. (Matteus 27:32) Slike pålegg var undertrykkende og høyst upopulære og ble møtt med bitter motvilje fra jødenes side.

Det er ikke kjent nøyaktig hvor langt folk kunne bli tvunget til å bære en bør. Men det er vanskelig å forestille seg at de var villige til å gå et eneste skritt lenger enn det som ble forlangt av dem. Så det Jesus mente da han oppfordret tilhørerne sine til å gå en ekstra mil, var at de villig og ikke motstrebende skulle utføre de tjenestene som myndighetspersoner hadde rett til å kreve av dem. – Markus 12:17.

Hvem var den Annas som er nevnt i evangelieberetningene?

På den tiden da Jesus ble stilt for retten, blir Annas (Ananus) omtalt som overprest. (Lukas 3:2; Johannes 18:13; Apostlenes gjerninger 4:6) Han var svigerfar til Israels øversteprest, Kaifas, og selv hadde han tjent som øversteprest fra omkring år 6 eller 7 evt. til omkring år 15, da han ble avsatt fra stillingen av den romerske prokuratoren Valerius Gratus. Som tidligere øversteprest fortsatte Annas imidlertid å utøve stor makt i Israel. I tillegg til hans svigersønn kom fem av sønnene hans til å inneha stillingen som øversteprest.

Så lenge Israel var en uavhengig stat, var stillingen som øversteprest en stilling for livet. (4. Mosebok 35:25) Men under romernes okkupasjon av Israel var situasjonen en annen. Da kunne de romerske stattholderne eller de kongene som Roma hadde utnevnt, etter eget forgodtbefinnende avsette øverstepresten. Historieskriveren Flavius Josefus forteller at Kvirinius, den romerske stattholderen i Syria, avsatte en viss Joasar fra stillingen som øversteprest omkring år 6 eller 7 evt. og innsatte Annas i stillingen. Det ser imidlertid ut til at disse hedenske herskerne sørget for å velge de nye øversteprestene fra prestenes rekker.

Annas’ familie var kjent for sin griskhet og sin enorme formue. Det ser ut til at familien skaffet seg sin rikdom ved sitt monopol på salg av ting som var nødvendige i forbindelse med ofringen på tempelområdet, for eksempel duer, sauer, olje og vin. Josefus skriver at Ananus (Ananias), sønn av Annas, hadde «tjenere som var de rene kjeltringer, og som [pleide å] innkreve prestenes tiende med makt; de unnslo seg heller ikke for å banke opp dem som nektet å gi noe».