Jehova åpnet øynene mine

Fortalt av Patrice Oyeka

Det var sent på ettermiddagen. Blind og ensom satt jeg og hørte på duringen fra radioen. Det var gått enda en dag i det dypeste mørke, og nå hadde jeg bestemt meg for å gjøre slutt på mitt miserable liv. Jeg helte et giftig pulver i en kopp vann og satte koppen på bordet foran meg. Jeg ville ta et siste bad og så kle meg pent før jeg drakk den giftige blandingen og gjorde slutt på det hele. Hvorfor ville jeg ta mitt eget liv? Og hvordan har det seg at jeg fortsatt er i live i dag og kan fortelle denne historien?

JEG er født 2. februar 1958 i det som nå er provinsen Øst-Kasai i Kongo. Jeg mistet faren min da jeg var ni år, og det var storebroren min som tok hånd om meg da jeg vokste opp.

Da jeg var ferdig med skolen, fikk jeg jobb på en gummiplantasje. En formiddag i 1989 da jeg satt på kontoret og holdt på med å utarbeide en rapport, ble det plutselig helt mørkt rundt meg. Først trodde jeg at strømmen var blitt borte, men jeg kunne høre at generatoren gikk, og det var jo formiddag! Skrekkslagen oppdaget jeg at jeg ikke kunne se noe som helst, ikke engang de papirene jeg hadde foran meg!

Jeg fikk straks en av mine underordnede til å hjelpe meg bort til sykestuen. Legen der konstaterte at netthinnene var skadet, og at tilstanden min var alvorlig. Han anbefalte at jeg ble undersøkt av en mer erfaren lege og sendte meg til hovedstaden, Kinshasa.

I Kinshasa

I Kinshasa konsulterte jeg mange øyeleger, men ingen av dem kunne hjelpe meg. Etter at jeg hadde vært på sykehuset i 43 dager, konkluderte legene med at jeg kom til å være blind resten av livet! Noen i familien min tok meg så med til mange forskjellige kirkesamfunn i håp om at jeg skulle bli helbredet på mirakuløst vis, men alle anstrengelsene deres var forgjeves.

Til slutt gav jeg opp håpet om å få synet tilbake. Alt i livet mitt var blitt mørkt. Jeg hadde mistet synet, og jeg hadde mistet jobben. Jeg mistet også min kone, som forlot meg og tok med seg alt vi eide i huset. Jeg skammet meg slik over det som hadde skjedd, at jeg ikke klarte å gå ut eller å komme sammen med andre mennesker. Jeg ble sky og reservert og holdt meg innendørs. Jeg var svært ensom og følte meg helt unyttig.

To ganger forsøkte jeg å ta mitt eget liv. Den andre gangen er beskrevet i begynnelsen av denne historien. Jeg ble reddet av en liten gutt i familien som tilfeldigvis tok koppen med giftblandingen og helte innholdet ut på bakken mens jeg var på badet. Heldigvis drakk han ikke noe av det. Men til min store skuffelse kunne jeg ikke finne koppen. Så fortalte jeg familien min hvorfor jeg lette etter den, og hva jeg hadde tenkt å gjøre.

 Jeg takker Gud og familien min for at de har passet på meg. Min plan om å begå selvmord ble avverget.

Jeg finner igjen glede ved livet

En søndag i 1992 da jeg satt hjemme og røykte, fikk jeg besøk av to av Jehovas vitner som forkynte fra hus til hus. De la merke til at jeg var blind, så de leste Jesaja 35:5 for meg: «Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører skal lukkes opp.» Jeg ble overveldet av glede da jeg hørte disse ordene! I de kirkesamfunnene jeg hadde oppsøkt, hadde jeg hørt om mirakuløse helbredelser, men Jehovas vitner tilbød ikke noe slikt. De forklarte i stedet at jeg kunne få synet tilbake i Guds nye verden hvis jeg bare ville lære Gud å kjenne. (Johannes 17:3) Jeg begynte straks å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner ved hjelp av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Og jeg begynte å gå på alle møtene i den nærmeste Rikets sal og gjorde også andre forandringer i livet. Jeg sluttet for eksempel å røyke.

Men det at jeg var blind, hemmet min åndelige vekst. Så jeg drog til et blindeinstitutt for å lære å lese og skrive blindeskrift. Det hjalp meg til å dra full nytte av den opplæringen som ble gitt i Rikets sal. Snart begynte jeg å ta del i forkynnelsesarbeidet i nærheten av der jeg bodde. Jeg fant etter hvert glede i livet igjen. Jeg fortsatte å gjøre framskritt og innviet mitt liv til Jehova Gud. Jeg ble døpt 7. mai 1994.

Etter hvert som jeg fikk større kjærlighet til Jehova og til mine medmennesker, utviklet jeg et ønske om å begynne å forkynne på heltid. Siden 1. desember 1995 har jeg tjent som alminnelig pioner, eller heltidsforkynner. Siden februar 2004 har jeg også hatt det privilegium å tjene som eldste i den menigheten jeg går i. Noen ganger blir jeg invitert til å holde bibelske foredrag i andre menigheter her i området. Alle disse velsignelsene gir meg stor glede og hjelper meg til å huske at ingen funksjonshemning kan hindre oss i å realisere vårt ønske om å tjene Jehova Gud.

Jehova har gitt meg «øyne»

Som nevnt ble jeg forlatt av min kone fordi jeg mistet synet. Men jeg er ikke lenger alene, for Jehova har gitt meg enda en velsignelse. Han har gitt meg «øyne» å se med, på en spesiell måte. Anny Mavambu, som sa ja til å gifte seg med meg selv om jeg er blind, er blitt mine «øyne». Ettersom hun i likhet med meg er heltidsforkynner, er hun alltid med meg i forkynnelsesarbeidet. Hun leser også høyt kildematerialet til talene mine, slik at jeg kan gjøre notater ved hjelp av blindeskrift. Hun er en helt spesiell velsignelse for meg. På grunn av henne har jeg fått oppleve sannheten i ordene i Ordspråkene 19:14: «Arven fra fedre er hus og velstand, men en klok hustru er fra Jehova.»

Jehova har også velsignet Anny og meg med to barn – en gutt og en jente. Jeg lengter etter å få se ansiktene deres i paradiset! Noe annet som er til stor glede for meg, er at den snille storebroren min, som lar oss få bo på eiendommen hans, har tatt imot sannheten fra Bibelen og er blitt døpt! Vi er i samme menighet.

Trass i min funksjonshemning har jeg et inderlig ønske om å gjøre det jeg kan i tjenesten for Gud fordi han har gitt meg så mange velsignelser. (Malaki 3:10) Jeg ber hver dag om at hans rike må komme og fjerne alle lidelser fra jorden. Etter at jeg har lært Jehova å kjenne, har jeg personlig erfart at «Jehovas velsignelse – det er den som gjør rik, og han føyer ingen smerte til den». – Ordspråkene 10:22.

[Bilder på side 13]

Jeg holder en bibelsk tale; sammen med familien min og broren min