1. Hvordan er Jehovas ord annerledes enn syndige menneskers ord?

JEHOVA er «sannhetens Gud». (Sal 31:5) Syndige mennesker er ikke alltid til å stole på, men «det er umulig for Gud å lyve». (Hebr 6:18; les 4. Mosebok 23:19.) Det han setter seg fore å gjøre til gagn for menneskeheten, blir alltid gjennomført. Når det for eksempel gjelder skapelsen, sa han på begynnelsen av hver skapelsesperiode hva han skulle gjøre, og «slik ble det». På slutten av den sjette skapelsesdagen «så Gud på alt han hadde dannet, og se, det var meget godt». – 1. Mos 1:6, 7, 30, 31.

2. Hva er Guds hviledag, og hvorfor ‘helliget han den’?

²Etter at Jehova Gud hadde betraktet sitt skaperverk og erklært at det var godt, begynte en sjuende dag der han skulle hvile, det vil si avholde seg fra videre skapergjerninger med hensyn til jorden. (1. Mos 2:2) Guds hviledag, som ikke er en 24-timers dag, men en lang periode, er ennå ikke over. (Hebr 4:9, 10) Bibelen forteller ikke nøyaktig når den begynte, men den må ha begynt en tid etter at Adams kone, Eva, ble skapt for omkring 6000 år siden. Foran oss ligger Jesu Kristi tusenårige styre, som vil sørge for at Guds hensikt med jorden blir gjennomført, slik at jorden blir et evig paradis fylt med fullkomne mennesker. (1. Mos 1:27, 28; Åp 20:6) Kan du stole på at du vil kunne få oppleve en slik lykkelig framtid? Ja, det kan du! For «Gud begynte å velsigne den sjuende dag og å hellige den». Dette var en garanti for at uansett hvilke uforutsette problemer som måtte oppstå, ville Guds hensikt med sikkerhet bli fullført ved slutten av hans hviledag. – 1. Mos 2:3.

3. (a) Hvilket opprør oppstod etter at Guds hviledag hadde begynt? (b) Hvordan gav Jehova uttrykk for sin hensikt når det gjaldt å knuse opprøret?

 ³Etter at Guds hviledag hadde begynt, skjedde det imidlertid noe tragisk. Satan, en av Guds englesønner, stod fram som en rivaliserende gud. Han fortalte den første løgn og bedrog Eva, slik at hun var ulydig mot Jehova. (1. Tim 2:14) Eva fikk deretter Adam til å bli med på opprøret. (1. Mos 3:1–6) Selv på dette mørke tidspunktet i universets historie, da det ble satt spørsmålstegn ved Guds sannferdighet, så ikke Jehova noe behov for å bekrefte med en ed at hans hensikt fremdeles ville bli gjennomført. I stedet sa han ganske enkelt, med ord som ville bli forstått når hans tid var inne, hvordan opprøret skulle bli knust: «Jeg skal sette fiendskap mellom deg [Satan] og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt. Han [den lovte Ætt] skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.» – 1. Mos 3:15; Åp 12:9.

4, 5. Hvilket juridisk redskap gjorde Abraham noen ganger bruk av?

⁴Det er tvilsomt at ord for «sverge» var en nødvendig del av det ordforrådet Gud hadde gitt Adam og Eva. Fullkomne skapninger som elsker Gud og etterligner ham, trenger ikke å sverge, eller avlegge ed, for å bekrefte at det de sier, er sant; de sier alltid sannheten og stoler helt og fullt på hverandre. Men da synden kom inn i verden og menneskene ble ufullkomne, forandret ting seg. Da løgn og bedrag etter hvert ble vanlig blant menneskene, ble det nødvendig for dem å sverge på at det de sa i viktige saker, var sant.

⁵Det å avlegge ed var et juridisk redskap som patriarken Abraham gjorde bruk av ved minst tre anledninger. (1. Mos 21:22–24; 24:2–4, 9) Den ene gangen var da han kom tilbake etter å ha beseiret Elams konge og hans allierte. Kongen i Salem og kongen i Sodoma kom ut for å møte Abraham. Melkisedek, kongen i Salem, var også «prest for Den Høyeste Gud», og i egenskap av prest velsignet han Abraham og lovpriste Gud for at Han hadde gitt Abraham seier over sine fiender. (1. Mos 14:17–20) Da så kongen i Sodoma ville belønne Abraham for at han hadde reddet hans folk fra de invaderende hærene, sverget Abraham: «Jeg løfter min hånd og avlegger ed overfor Jehova, Den Høyeste Gud, han som har frambrakt himmel og jord, på at jeg ikke skal ta noe som helst av det som er ditt, ikke engang en tråd eller en sandalrem, for at du ikke skal si: ‘Det var jeg som gjorde Abram rik.’» – 1. Mos 14:21–23.

6. (a) Hvordan er Abraham et godt eksempel for oss? (b) Hvordan kan det at Abraham var lydig, være til gagn for oss?

⁶Jehova Gud har også avlagt eder, for å bekrefte overfor syndige mennesker at det han sier, er sant. Han har gjort det ved å bruke uttrykk som: «‘Så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.» (Esek 17:16) Bibelen forteller om over 40 forskjellige tilfeller der Jehova Gud sverget, eller avla ed. Kanskje det mest kjente eksemplet dreier seg om det Gud sverget overfor Abraham. Over en periode på mange år hadde Jehova gitt Abraham en rekke paktsløfter, som til sammen viste at den lovte Ætt skulle være  en etterkommer av Abraham gjennom hans sønn Isak. (1. Mos 12:1–3, 7; 13:14–17; 15:5, 18; 21:12) Så satte Jehova Abraham på en svært vanskelig prøve – han gav Abraham befaling om å ofre sin kjære sønn. Abraham adlød uten å nøle og skulle til å ofre Isak da en av Guds engler stoppet ham. Gud avla så denne eden: «Ved meg selv sverger jeg herved . . . at fordi du har gjort dette og ikke har holdt tilbake din sønn, din eneste, skal jeg i sannhet velsigne deg og gjøre din ætt tallrik som himlenes stjerner og som sandkornene som er på havets strand; og din ætt skal ta sine fienders port i eie. Og ved hjelp av din ætt skal alle jordens nasjoner visselig velsigne seg fordi du har lyttet til min røst.» – 1. Mos 22:1–3, 9–12, 15–18.

7, 8. (a) Hvorfor sverget Gud en ed overfor Abraham? (b) Hvordan vil Jesu «andre sauer» dra nytte av Guds edfaste løfte?

⁷Hvorfor sverget Gud overfor Abraham at løftene Hans ville bli oppfylt? Det var for å gi dem som skulle bli medarvinger med Kristus og utgjøre den sekundære delen av den lovte «ætt», ytterligere tillit til løftene og styrke deres tro. (Les Hebreerne 6:13–18; Gal 3:29) Apostelen Paulus forklarte at Jehova «trådte . . . til med en ed, for at vi . . . ved to uforanderlige ting [hans løfte og hans ed] hvori det er umulig for Gud å lyve, skal ha en sterk oppmuntring til å gripe det håp som er holdt fram for oss».

⁸Salvede kristne er ikke de eneste som drar nytte av den ed Gud sverget overfor Abraham. Jehova sverget at folk av «alle jordens nasjoner» skulle «velsigne seg» ved hjelp av Abrahams «ætt». (1. Mos 22:18) Disse velsignede innbefatter Kristi lydige «andre sauer», som har håp om å leve evig på en paradisisk jord. (Joh 10:16) Enten du har et himmelsk eller et jordisk håp, må du «gripe» ditt håp ved å fortsette å leve et liv i lydighet mot Gud. – Les Hebreerne 6:11, 12.

9. Hvilken ed avla Gud da Abrahams etterkommere var slaver i Egypt?

⁹Noen hundre år senere sverget Jehova igjen at han skulle oppfylle de ovennevnte løftene, da han sendte Moses for å tale til Abrahams etterkommere, som da var slaver i Egypt. (2. Mos 6:6–8) Da Gud henviste til dette på et senere tidspunkt, sa han: «Den dagen jeg utvalgte Israel, . . . løftet jeg min  hånd og avla ed overfor dem på at jeg skulle føre dem ut av Egypts land til et land som jeg hadde utspeidet for dem, et som fløt med melk og honning.» – Esek 20:5, 6.

10. Hvilket løfte gav Gud israelittene etter at han hadde utfridd dem av Egypt?

¹⁰Etter at israelittene var blitt utfridd av Egypt, avla Jehova et nytt edfast løfte overfor dem: «Hvis dere nå nøye vil adlyde min røst og holde min pakt, da skal dere i sannhet bli min spesielle eiendom blant alle andre folk, for hele jorden hører meg til. Og dere – dere skal bli et kongerike av prester og en hellig nasjon for meg.» (2. Mos 19:5, 6) For et privilegium Gud holdt fram for israelittene! Det innebar at hvis de var lydige, kunne personer fra denne nasjonen ha håp om å bli brukt av Gud som et kongerike av prester til velsignelse for resten av menneskeheten. Da Jehova senere beskrev det han hadde gjort for Israel den gangen han kom med dette løftet, sa han: «Jeg gikk . . . i gang med å . . . komme med en edfestet erklæring overfor deg og å tre inn i en pakt med deg.» – Esek 16:8.

11. Hvordan reagerte israelittene da Gud gav dem mulighet til å gå inn i et paktsforhold til ham som hans utvalgte folk?

¹¹Jehova tvang ikke israelittene til å sverge at de skulle være lydige, og han presset dem ikke til å gå inn i dette privilegerte paktsforholdet til ham. Det var av egen fri vilje de sa: «Alt det Jehova har sagt, vil vi gjøre.» (2. Mos 19:8) Tre dager senere gjorde Jehova Gud det kjent for Israel hva han ville kreve av sitt utvalgte folk. Først fikk de høre De ti bud, og så overbrakte Moses flere bud, som nå står nedskrevet i 2. Mosebok 20:22 til 23:33. Hvordan reagerte israelittene da de hadde fått høre dette? «Hele folket svarte med én røst og sa: ‘Alle de ord som Jehova har talt, vil vi følge.’» (2. Mos 24:3) Deretter skrev Moses ned lovene i «paktsboken» og leste dem høyt, slik at hele folket kunne høre dem om igjen. Da han hadde gjort det, lovte folket for tredje gang: «Alt det Jehova har sagt, vil vi gjøre og være lydige mot.» – 2. Mos 24:4, 7, 8.

12. Hva gjorde Jehova for å overholde den pakten han hadde inngått med sitt utvalgte folk, men hva gjorde israelittene?

¹²Jehova begynte straks å gjøre sin del i forbindelse med lovpakten ved å sørge for at det skulle lages et telt for tilbedelsen og innsettes et presteskap som gjorde det mulig for syndige mennesker å nærme seg ham. Men Israel på sin side glemte raskt sin innvielse til Gud og ‘voldte Israels Hellige smerte’. (Sal 78:41) Mens Moses for eksempel var opptatt med å få ytterligere instrukser på Sinai-fjellet, ble israelittene utålmodige og tenkte at Moses hadde forlatt dem. De begynte å miste troen på Gud, og de laget en gullkalv og sa: «Dette, Israel, er din Gud, som førte deg opp fra Egypts land.» (2. Mos 32:1, 4) Deretter feiret de det de kalte en «høytid for Jehova», og bøyde seg ned og ofret til denne menneskelagde gullkalven. Da Jehova så det, sa han til Moses: «De har hurtig veket av fra den vei jeg har befalt dem å vandre.» (2. Mos 32:5, 6, 8) Fra da av skjedde det tragisk nok gjentatte ganger at israelittene avla løfter til Gud som de senere brøt. – 4. Mos 30:2.

13. Hvilket edfast løfte gav Gud kong David, og hvilken forbindelse har det med den lovte Ætt?

¹³I kong Davids regjeringstid kom Jehova med to andre edfaste løfter til  gagn for alle som er lydige mot ham. For det første sverget han overfor David at Davids trone skulle bestå for evig. (Sal 89:35, 36; 132:11, 12) Det innebar at den lovte Ætt skulle bli kalt «Davids sønn». (Matt 1:1; 21:9) David kalte ydmykt denne framtidige etterkommeren «min Herre», fordi Kristus skulle få en høyere stilling enn ham. – Matt 22:42–44.

14. Hvilket edfast løfte avla Jehova når det gjaldt den lovte Ætt, og hvilket gagn har vi av det?

¹⁴For det andre inspirerte Jehova David til å forutsi at denne unike Kongen også skulle tjene som menneskehetens Øversteprest. I Israel var kongedømmet og prestedømmet helt atskilt. Prestene var av Levi stamme, mens kongene var av Juda stamme. Men David forutsa om sin framtidige arving, den lovte Ætt: «Jehovas utsagn til min Herre lyder: ‘Sitt ved min høyre hånd inntil jeg legger dine fiender som en skammel for dine føtter.’ Jehova har sverget (og han kommer ikke til å føle beklagelse): ‘Du er prest til uavgrenset tid på Melkisedeks vis!’» (Sal 110:1, 4) Som en oppfyllelse av denne profetien hersker Jesus Kristus nå som Konge fra himmelen og tjener også som menneskehetens Øversteprest. Som Øversteprest hjelper han angrende mennesker til å komme i et godt forholdt til Gud. – Les Hebreerne 7:21, 25, 26.

15, 16. (a) Hvilke to slags Israel blir omtalt i Bibelen, og hvilket Israel har Guds velsignelse i dag? (b) Hvilket bud gav Jesus sine etterfølgere når det gjelder å sverge, eller avlegge ed?

¹⁵Fordi nasjonen Israel forkastet Jesus Kristus, mistet den til slutt sin privilegerte stilling og muligheten til å bli «et kongerike av prester». Jesus sa til de jødiske lederne: «Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til en nasjon som frambringer dets frukter.» (Matt 21:43) Denne nye nasjonen ble til på pinsedagen i år 33, da Guds ånd ble utøst over omkring 120 disipler av Jesus som var samlet i Jerusalem. Disse ble kjent som «Guds Israel». De utgjorde snart flere tusen og bestod av folk fra hver nasjon i den da kjente verden. – Gal 6:16.

¹⁶I motsetning til det kjødelige Israel har Guds nye åndelige nasjon fortsatt å bære god frukt ved å være lydig mot Gud. Et av de budene som det åndelige Israel holder, har med det å sverge eder å gjøre. Da Jesus var på jorden, var edsavleggelse noe som ble misbrukt; folk sverget falskt eller sverget i uvesentlige saker. (Matt 23:16–22) Jesus lærte sine etterfølgere: «Dere skal ikke sverge i det hele tatt . . . La rett og slett deres ord ja bety ja og deres nei nei; for det som er ut over dette, er fra den onde.» – Matt 5:34, 37.

17. Hvilke spørsmål blir drøftet i den neste studieartikkelen?

¹⁷Betyr det som Jesus sa om å sverge, at det alltid er galt å avlegge ed? Og enda viktigere: Hva innebærer det å la vårt ja bety ja? Disse spørsmålene blir drøftet i den neste studieartikkelen. Måtte det at vi fortsetter å meditere over Guds Ord, motivere oss til alltid å være lydige mot Jehova. Da vil han glede seg over å kunne velsigne oss for evig i samsvar med sine verdifulle edfaste løfter.