Foreldrene mine ble skilt allerede mens jeg var liten, og mor måtte ta hånd om meg og de eldre søsknene mine – to brødre og en søster – alene. På den tiden ble døve barn i Frankrike ikke undervist på den måten de gjør i dag, og de metodene som ble brukt, førte i noen tilfeller til at mange hadde det veldig vanskelig. Men helt fra barndommen av har jeg likevel hatt en fordel som mange andre døve ikke har. Det vil jeg gjerne fortelle litt om.

En tid var det mange fagfolk som mente at taletrening og munnavlesning var det som måtte til i undervisningen av døve barn. I Frankrike, der jeg vokste opp, var det helt forbudt å bruke tegnspråk på skolen. Noen døve barn fikk til og med hendene bundet bak på ryggen i skoletimene.

Som liten var jeg hos en talespesialist flere timer hver uke. Hun holdt rundt kjeven min eller hodet mitt og fikk meg om og om igjen til å prøve å lage lyder jeg ikke kunne høre. Jeg var ikke i stand til å kommunisere med andre barn. Disse årene var vanskelige for meg.

Da jeg var seks år, ble jeg sendt til en kostskole for døve. For første gang kom jeg i kontakt med andre døve barn. Også her var tegnspråk forbudt. Hvis vi brukte gester i klassen, risikerte vi å få et rapp over fingrene eller å bli dratt i håret. Men i all hemmelighet benyttet vi tegn og koder som vi selv fant på. Endelig var jeg i stand til å kommunisere med andre barn. Slik begynte fire lykkelige år.

Da jeg var ti år, ble jeg imidlertid flyttet til en skole med hørende barn. Jeg var helt knust! Jeg trodde at alle de andre døve barna hadde dødd, og at det bare var jeg som var igjen i hele verden. Familien min lærte ikke å bruke tegnspråk, og jeg fikk ikke lov til å være sammen med andre døve barn. Dette var etter råd fra leger som fryktet at det i motsatt fall ville ha vært til liten hjelp å gi meg taletrening. Jeg husker fortsatt et besøk hos en hørselsspesialist. Han hadde en tegnspråkbok liggende på pulten sin. Da jeg så bildene på omslaget, pekte jeg på boken og sa: «Den vil jeg ha!» Legen gjemte vekk boken med én gang. *

Mor forsøkte å oppdra oss barna etter kristne prinsipper. Hun tok oss med på møter i Jehovas vitners menighet i Mérignac i nærheten av Bordeaux. Som barn skjønte jeg veldig lite av det som ble sagt på møtene. Men forskjellige der byttet på å sitte ved siden av meg og vise meg notater som de laget om det som ble sagt. Jeg ble rørt over den kjærlighet og omtanke de viste. Hjemme studerte mor Bibelen med meg, men jeg fikk aldri helt tak i det jeg lærte. Jeg følte meg litt som profeten Daniel, som etter at han hadde fått en profeti fra en engel, sa: «Jeg hørte det, men jeg kunne ikke forstå det.» (Daniel 12:8) Jeg så det, men jeg kunne ikke forstå det.

Litt etter litt slo bibelske sannheter likevel rot i meg. Det jeg forstod klart, gjemte jeg på som en skatt, og jeg prøvde å følge det i mitt eget liv. Jeg lærte også av å iaktta andres oppførsel. Bibelen sier for eksempel at vi skal være tålmodige. (Jakob 5:7, 8) Det sa meg ikke så mye. Men ved å legge merke til hvordan mine trosfeller la denne egenskapen for dagen, klarte jeg å forstå hva tålmodighet er. Den kristne menighet har virkelig vært til stor hjelp for meg.

En dag da jeg var i tenårene, så jeg noen døve ungdommer på gaten som brukte tegnspråk. Jeg begynte å komme sammen med dem i hemmelighet og å lære meg fransk tegnspråk . Jeg fortsatte å gå på Jehovas vitners møter, der en ung mann som het Stéphane, tok meg under sine vinger. Han gjorde seg store anstrengelser for å kommunisere med meg, og jeg ble sterkt knyttet til ham. Men en stor skuffelse ventet meg. Stéphane måtte i fengsel fordi han nektet å gjøre militærtjeneste. Jeg var helt knust! Da Stéphane ble borte, ble jeg veldig motløs og sluttet nesten helt å gå på møtene.

Elleve måneder senere ble Stéphane løslatt og kom tilbake. Forestill deg hvor overrasket jeg ble da Stéphane begynte å kommunisere med meg på tegnspråk. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne! Hva hadde skjedd? I fengselet hadde Stéphane lært fransk tegnspråk. Jeg så på Stéphanes håndbevegelser og ansiktsuttrykk og ble stadig mer oppglødd når jeg tenkte på hva alt dette ville bety for meg.

Stéphane begynte å studere Bibelen med meg. Det var fra da av jeg begynte å sette sammen alle de bitene av bibelske sannheter jeg hadde tatt vare på. Som barn elsket jeg å se på de vakre bildene i våre bibelske publikasjoner, å sammenligne personene på bildene og å granske hver eneste detalj for å huske beretningene. Jeg kjente til Abraham, hans «ætt» og den ‘store skare’, men det var først da jeg så disse begrepene forklart på tegnspråk, at jeg virkelig forstod hva de betydde. (1. Mosebok 22:15–18; Åpenbaringen 7:9) Det var tydelig at jeg hadde funnet mitt naturlige språk, det språket som ligger mitt hjerte nærmest.

Nå som jeg kunne forstå det som ble sagt på møtene, nådde det hjertet mitt, og min tørst etter kunnskap vokste. Med Stéphanes hjelp ble min forståelse av Bibelen stadig bedre, og i 1992 innviet jeg mitt liv til Jehova Gud og ble døpt. Men til tross for de framskrittene jeg hadde gjort, hadde det at jeg ikke hadde vært i stand til å kommunisere med andre som barn, gjort meg innadvendt og reservert.

Den lille tegnspråkgruppen jeg var i, ble etter hvert en del av tegnspråkmenigheten i Pessac, en forstad til Bordeaux. Dette var til stor hjelp, og jeg  fortsatte å gjøre åndelige framskritt. Jeg strevde fremdeles med å kommunisere, men mine hørende venner var nøye med å forvisse seg om at jeg forstod alt. Ett par, Gilles og Elodie, gjorde seg spesielle anstrengelser for å kommunisere med meg. De inviterte meg ofte på et måltid eller en kopp kaffe etter møtene, og vi ble veldig gode venner. For en glede det er å være blant mennesker som følger Guds kjærlige veier!

Det var i denne menigheten jeg traff den sjarmerende Vanessa. Jeg ble tiltrukket av hennes følsomhet og hennes rettferdighetssans. Hun har aldri sett på det at jeg er døv, som en hindring, men heller som noe som har beriket livet hennes. Jeg ble glad i henne, og vi giftet oss i 2005. Kommunikasjon er fortsatt ikke min sterke side, men Vanessa har hjulpet meg til å bekjempe min sjenerthet og til å uttrykke meg mer fritt. Jeg setter stor pris på den støtten hun gir meg, slik at jeg kan ivareta mine ansvarsoppgaver.

Det året vi giftet oss, ble jeg innbudt av Jehovas vitners avdelingskontor i Louviers her i Frankrike til å være der en måned for å få opplæring i oversettelsesarbeid. Avdelingskontoret hadde i noen år gjort en stor innsats for å framstille en del publikasjoner på fransk tegnspråk på dvd. Men det var mer arbeid som måtte gjøres, så oversettelsesteamet hadde behov for forsterkninger. Jeg ble derfor innbudt til å være med på oversettelsesarbeidet.

Både Vanessa og jeg følte at det var et enormt privilegium og en gave fra Jehova Gud at jeg skulle få tjene ved avdelingskontoret, men jeg må innrømme at vi var bekymret. Hvordan skulle det gå med den tegnspråkgruppen vi hørte til? Hva skulle vi gjøre med huset vårt? Kunne Vanessa finne arbeid i nærheten av avdelingskontoret? På en enestående måte sørget Jehova for en løsning på hvert av disse problemene. Jeg merket virkelig Jehovas kjærlighet til oss og til døve mennesker.

Siden jeg er blitt involvert i oversettelsesarbeid, kan jeg nå bedre forstå hvor mye som blir gjort for å hjelpe døve til å lære Gud å kjenne. Og det er virkelig hyggelig å se mange jeg samarbeider med, prøve å kommunisere med meg. Det gjør meg varm om hjertet å se at de lærer seg enkelte tegn og prøver å bruke dem. Jeg føler meg ikke utenfor – langt ifra. Alle disse uttrykkene for kjærlighet vitner om den helt spesielle enhet som finnes blant Jehovas folk. – Salme 133:1.

Jeg er takknemlig for at Jehova gjennom den kristne menighet har sørget for at det alltid har vært noen der som har hjulpet meg. Jeg setter også pris på at jeg har kunnet ha en liten andel i å hjelpe andre døve til å lære vår kjærlige Skaper å kjenne og få et nært forhold til ham. Jeg ser fram til den dag da alle kommunikasjonsbarrierer vil bli fjernet og alle mennesker vil være forent og snakke det ‘rene språk’ – sannheten om Jehova Gud og hans hensikter. – Sefanja 3:9.