Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Ær Jehovas store navn

Ær Jehovas store navn

«Jeg vil ære ditt navn til uavgrenset tid.» – SAL 86:12.

1, 2. Hvordan ser Jehovas vitner på Guds navn, i motsetning til kristenhetens kirkesamfunn?

KRISTENHETENS kirkesamfunn har stort sett unnlatt å bruke Guds navn. Bibeloversettelsen Revised Standard Version sier for eksempel i forordet: «Bruken av noe som helst egennavn på den ene og eneste Gud . . . er fullstendig upassende for den kristne kirkes universelle tro.»

2 Jehovas vitner, derimot, er stolte over å bære Guds navn og over å kunne ære det. (Les Salme 86:12; Jesaja 43:10.) Og vi ser det som et privilegium å forstå hva dette navnet betyr, og å kjenne til det universelle stridsspørsmålet som dreier seg om helligelsen av det. (Matt 6:9) Dette er imidlertid et privilegium som vi aldri må ta for gitt. Vi skal derfor nå se nærmere på tre viktige spørsmål: Hva innebærer det å kjenne Guds navn? Hvordan har Jehova levd opp til sitt store navn og dermed knyttet enda større ære til det? Og hvordan kan vi vandre i Jehovas navn?

HVA DET INNEBÆRER Å KJENNE GUDS NAVN

3. Hva innebærer det å kjenne Guds navn?

3 Å kjenne Guds navn innebærer mye mer enn bare å kjenne ordet «Jehova». Det innebærer å vite hva Bibelen sier om hva slags Gud Jehova er, det vil si å kjenne hans egenskaper, hensikt og gjerninger, for eksempel den måten han behandler sine tjenere på. Jehova gir innsikt i disse tingene på en gradvis måte, etter hvert som han gjennomfører sin hensikt. (Ordsp 4:18) Vi vet at han åpenbarte sitt navn for det første menneskepar, for det står at Eva brukte det etter at hun hadde født Kain. (1. Mos 4:1) De trofaste patriarkene Noah, Abraham, Isak og Jakob kjente også Guds navn. Og de lærte mer om hva hans navn står for, etter hvert som han velsignet dem, tok seg av dem og åpenbarte sider ved sin hensikt for dem.  Senere fikk Moses spesiell innsikt i hva som ligger i Guds navn.

Moses visste hva Guds navn betyr, og det styrket hans tro

4. Hvorfor spurte Moses Gud om hans navn, og hvorfor var Moses’ bekymring forståelig?

4 Les 2. Mosebok 3:10–15. Da Moses var 80 år gammel, gav Gud ham en viktig befaling: «Før mitt folk, Israels sønner, ut av Egypt.» Moses reagerte med å stille et respektfullt spørsmål, et spørsmål som det lå mye i. Han spurte hva han skulle si til israelittene om hva som var Guds navn. Hvorfor spurte Moses om det, når Guds navn hadde vært kjent i lang tid? Han ville tydeligvis vite mer om den personen som hadde navnet – fakta som ville overbevise Guds folk om at Han virkelig kom til å utfri dem. Det var ikke så rart at Moses bekymret seg for hvordan han skulle klare å overbevise israelittene om det, for de hadde vært slaver i lang tid. De ville sannsynligvis lure på om deres forfedres Gud kunne utfri dem. Noen av israelittene hadde til og med begynt å tilbe egyptiske guder! – Esek 20:7, 8.

5. Hvordan kastet Jehova mer lys over hva hans navn betyr, i det svaret han gav Moses?

5 Hva svarte Jehova på det spørsmålet Moses stilte? Han sa blant annet: «Dette er hva du skal si til Israels sønner: ‘JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE har sendt meg til dere.’ . . . ‘Jehova, deres forfedres Gud, . . . har sendt meg til dere.’» * Gud åpenbarte at han vil bli hva han enn velger å bli for å gjennomføre sin hensikt, at han alltid vil vise seg å holde ord. I vers 15 leser vi derfor at Jehova videre sa: «Dette er mitt navn til uavgrenset tid, og dette er mitt minnenavn fra generasjon til generasjon.» Denne åpenbaringen må virkelig ha styrket Moses’ tro og fylt ham med ærefrykt!

JEHOVA HAR LEVD OPP TIL SITT NAVN

6, 7. Hvordan levde Jehova til fulle opp til sitt store navn?

6 Kort tid etter at Jehova hadde gitt Moses hans oppdrag, levde Jehova til fulle opp til sitt navn ved å ‘vise seg å være’ Israels Befrier. Han ydmyket Egypt med ti ødeleggende plager, samtidig som han avslørte at de egyptiske gudene – deriblant farao – var maktesløse. (2. Mos 12:12) Deretter delte Jehova Rødehavet, førte israelittene gjennom det og druknet farao og hans militære styrker. (Sal 136:13–15) Mens israelittene vandret gjennom «den store og fryktinngytende ødemarken», viste Jehova seg å være en som bevarer liv, for han sørget for at hans folk, som kanskje bestod av  to–tre millioner eller flere, fikk mat og vann. Han sørget også for at klærne og sandalene deres ikke ble utslitt. (5. Mos 1:19; 29:5) Så vi ser at det er ingenting som kan hindre Jehova i å leve opp til sitt uforlignelige navn. Han sa senere til Jesaja: «Jeg – jeg er Jehova, og foruten meg er det ingen frelser.» – Jes 43:11.

7 Moses’ etterfølger, Josva, var også vitne til de mektige gjerningene Jehova gjorde i Egypt og i ødemarken. Mot slutten av sitt liv kunne han derfor si med full overbevisning til israelittene: «Dere vet jo av hele deres hjerte og av hele deres sjel at ikke ett ord av alle de gode ord Jehova deres Gud har talt til dere, har slått feil. De har alle gått i oppfyllelse for dere. Ikke ett ord av dem har slått feil.» (Jos 23:14) Ja, det var tydelig at Jehova levde opp til sitt navn – han ‘viste seg å være’ hva som helst som var nødvendig for å oppfylle sitt ord.

8. Hvordan lever Jehova opp til sitt navn i vår tid?

8 Også i vår tid lever Jehova opp til sitt navn og ‘viser seg å være’ det som er nødvendig for å gjennomføre sine hensikter. Gjennom sin Sønn har han forutsagt at budskapet om Riket skal bli forkynt «på hele den bebodde jord» i de siste dager. (Matt 24:14) Hvem andre enn Den Allmektige Gud kunne forutsi et slikt arbeid, sørge for at det blir utført, og bruke mange «ulærde og alminnelige mennesker» til å gjennomføre det? (Apg 4:13) Så når vi deltar i dette arbeidet, er vi med på å oppfylle en bibelsk profeti. På denne måten ærer vi vår Far og viser at vi virkelig mener det vi sier når vi ber: «La ditt navn bli helliget. La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» – Matt 6:9, 10.

HANS NAVN ER STORT

Farao nektet å anerkjenne Jehova som Gud

9, 10. Hva mer åpenbarte Jehova om sitt navn ved den måten han handlet med Israel på, og hva førte det til?

9 Kort tid etter at israelittene hadde gått ut av Egypt, ble Jehova noe nytt for sitt folk. Ved å inngå lovpakten med dem ble han deres «ektemann og eier» og påtok seg villig alle de forpliktelsene som det å være ektemann innebærer. (Jer 3:14) Israelittene på sin side ble hans symbolske hustru, et folk for hans navn. (Jes 54:5, 6) Når de villig underordnet seg ham og holdt hans bud, ville han vise seg å være en «ektemann» som velsignet dem, bevarte dem og gav dem fred. (4. Mos 6:22–27) Jehovas store navn ville derved bli æret blant nasjonene. (Les 5. Mosebok 4:5–8; Salme 86:7–10.) Og det var dette som skjedde. Opp gjennom Israels historie var det mange fra andre nasjoner som ble tiltrukket av den  sanne tilbedelse. De sa i virkeligheten det samme som moabittinnen Rut sa til No’omi: «Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min Gud.» – Rut 1:16.

10 I omkring 1500 år åpenbarte Jehova mange flere sider ved sin personlighet, ved den måten han handlet med israelittene på. Selv om de var et gjenstridig folk, viste Jehova seg gang på gang å være «en barmhjertig og nådig Gud» som var «sen til vrede». Han var en Gud som viste usedvanlig tålmodighet og langmodighet. (2. Mos 34:5–7) Men det var en grense for hans tålmodighet, og den grensen ble nådd da den jødiske nasjon forkastet og drepte hans Sønn. (Matt 23:37, 38) Det kjødelige Israel sluttet å være folket for Guds navn. Nasjonen som et hele døde åndelig sett; den ble som et vissent tre. (Luk 23:31) Hvordan virket dette inn på jødenes holdning til Guds navn?

11. Hvorfor sluttet jødene å bruke Guds navn?

11 Historien viser at jødene etter hvert fikk en feilaktig holdning til Guds navn. På grunn av overtro mente de at de ikke burde uttale navnet. (2. Mos 20:7) Det førte til at man innen jødedommen litt etter litt sluttet å bruke Guds navn. Det må ha såret Jehova å se at hans navn ble behandlet på en så respektløs måte. (Sal 78:40, 41) Men Gud, «som har navnet Nidkjær», ville avgjort ikke knytte sitt navn til et folk som hadde fornektet ham, og som han hadde forkastet. (2. Mos 34:14) Dette bør understreke for oss hvor viktig det er at vi behandler vår Skapers navn med stor respekt.

ET NYTT FOLK KALT MED GUDS NAVN

12. Hvordan frambrakte Jehova det forutsagte folket som skulle være et folk for hans navn?

12 Gjennom Jeremia åpenbarte Jehova at han hadde til hensikt å inngå «en ny pakt» med en ny nasjon. Alle medlemmene av denne nye nasjonen, det åndelige Israel, «fra den minste blant dem like til den største blant dem», skulle ‘kjenne Jehova’. (Jer 31:31, 33, 34) Denne profetien begynte å gå i oppfyllelse på pinsedagen i år 33 evt., da Gud inngikk den nye pakt med «Guds Israel». Denne nye nasjonen, som bestod av jøder og ikke-jøder, ble ‘et folk for Guds navn’, eller som Jehova sa, «folk som er kalt med mitt navn». – Gal 6:16; les Apostlenes gjerninger 15:14–17; Matt 21:43.

13. (a) Brukte de første kristne Guds navn? Forklar. (b) Hvordan ser du på det privilegium det er å bruke Jehovas navn i forkynnelsen?

13 De som i det første århundre tilhørte denne åndelige nasjonen og var ‘kalt med Guds navn’, brukte naturligvis Guds navn. De må for eksempel ha gjort det når de siterte fra De hebraiske skrifter. * Så da apostelen Peter på pinsedagen i år 33 talte til en forsamling jøder og proselytter som kom fra mange forskjellige land, brukte han Guds navn flere ganger. (Apg 2:14, 20, 21, 25, 34) De første kristne æret Jehova, og derfor velsignet han de anstrengelsene de gjorde seg i forkynnelsesarbeidet. Jehova velsigner også vår tjeneste i dag når vi stolt kunngjør hans navn og viser det til interesserte, i deres egen bibel om mulig. På den måten hjelper vi dem til å bli kjent med den sanne Gud. For et privilegium – både for dem og for oss! For noen av disse personene kan dette være begynnelsen på et enestående vennskap med Jehova som vil bli sterkere og sterkere og vare i all evighet.

14, 15. Hva har Jehova gjort med sitt minnenavn til tross for det utbredte frafallet?

14 Senere begynte frafallet å infisere  den kristne menighet, særlig etter apostlenes død. (2. Tess 2:3–7) Falske lærere fulgte til og med den jødiske tradisjon å la være å bruke Guds navn. Men ville Jehova tillate at hans minnenavn ble utslettet? Absolutt ikke! Vi kjenner riktignok ikke den nøyaktige uttalen av det, men navnet er blitt bevart. Opp gjennom årene har det stått i forskjellige bibeloversettelser og også i tekster som bibelkommentatorer har skrevet. I 1757 skrev for eksempel Charles Peters at «Jehova», i motsetning til Guds mange titler, «ser ut til å beskrive hans natur på den mest uttrykksfulle måten». I en bok om gudsdyrkelse som kom ut i 1797, innledet Hopton Haynes kapittel 7 på denne måten: «JEHOVA, egennavnet til GUD blant jødene; den eneste som ble tilbedt av dem og også av Kristus og hans apostler.» Henry Grew (1781–1862) ikke bare brukte Guds navn, men forstod også at det var blitt vanæret og måtte helliges. George Storrs (1796–1879), en som Charles T. Russell samarbeidet nært med, brukte også Guds navn, slik Russell selv gjorde.

15 Året 1931 var et spesielt år for Guds folk. Fram til da hadde de vært kjent som de internasjonale bibelstudenter, men i det året antok de det bibelske navnet Jehovas vitner. (Jes 43:10–12) På den måten lot de verden få vite at de var stolte over å være tjenere for den eneste sanne Gud, tjenere som lovpriste Guds navn og var ‘et folk for hans navn’. (Apg 15:14) Denne utviklingen får oss til å tenke på det Jehova sa ifølge Malaki 1:11: «Fra solens oppgang like til dens nedgang skal mitt navn bli stort blant nasjonene.»

VANDRE I JEHOVAS NAVN

16. Hvordan bør vi se på det å bære Jehovas navn?

16 Profeten Mika skrev: «Alle folkeslagene kommer til å vandre hvert i sin guds navn; men vi for vår del skal vandre i Jehova vår Guds navn til uavgrenset tid, ja for evig.» (Mi 4:5) Det at Jehova lot bibelstudentene få anta hans navn, var mer enn bare en stor ære. De så det også som et tydelig tegn på at de hadde hans godkjennelse. (Les Malaki 3:16–18.) Men hva med deg personlig? Gjør du så godt du kan for å «vandre i Jehova vår Guds navn»? Forstår du hva det vil si?

17. Hva vil det si å vandre i Guds navn?

17 Å vandre i Guds navn innebærer minst tre ting. For det første må vi gjøre andre kjent med dette navnet, for det er bare de som ‘påkaller Jehovas navn, som skal bli frelst’. (Rom 10:13) For det andre må vi gjenspeile Jehovas egenskaper, særlig hans kjærlighet. (1. Joh 4:8) Og for det tredje må vi med glede følge hans rettferdige normer, så vi ikke fører vanære over vår Fars hellige navn. (1. Joh 5:3) Er du fast bestemt på å «vandre i Jehova vår Guds navn til uavgrenset tid»?

18. Hvorfor kan alle som ærer Jehovas store navn, se framtiden tillitsfullt i møte?

18 Snart vil alle som ignorerer eller setter seg opp mot Jehova, bli tvunget til å erkjenne at han er Gud. (Esek 38:23) Det innbefatter slike som er som farao, som sa: «Hvem er Jehova, så jeg skulle adlyde hans røst?» Farao ble kort tid senere tvunget til å innse hvilken stor Gud Jehova er. (2. Mos 5:1, 2; 9:16; 12:29) Vi, derimot, har selv valgt å lære Jehova å kjenne. Vi er stolte over å være hans lydige folk og over å bære hans navn. Så vi ser framtiden lyst i møte, i tillit til løftet i Salme 9:10: «De som kjenner ditt navn, skal sette sin lit til deg, for du forlater slett ikke dem som søker deg, Jehova.»

^ avsn. 5 Guds navn er en form av et hebraisk verb som betyr «å bli». Navnet «Jehova» betyr følgelig «han får til å bli» eller «han lar bli». – 1. Mos 2:4, fotn.

^ avsn. 13 Den hebraiske tekst som de første kristne brukte, inneholdt tetragrammet. Det finnes et godt grunnlag for å trekke den konklusjon at det samme gjaldt tidlige eksemplarer av Septuaginta, en gresk oversettelse av De hebraiske skrifter.