Jeg ble født i 1956, og det viste seg at jeg hadde ryggmargsbrokk. Fordi nevralrøret ikke hadde lukket seg ordentlig, fikk jeg en nerveskade som gjør det vanskelig for meg å gå, og denne skaden har også ført med seg andre alvorlig helseproblemer.

En tid før jeg ble født, begynte noen misjonærer som var Jehovas vitner, å studere Bibelen med foreldrene mine. Mens jeg var barn, var det bare noen få isolerte forkynnere i hjembyen min, Usakos, i Namibia. Derfor drøftet vi stoffet til menighetsmøtene sammen som familie. Da jeg var 7 år, gjennomgikk jeg en urostomioperasjon, der jeg fikk en kunstig urinveisåpning. Da jeg var 14, fikk jeg epilepsi. Siden den nærmeste skolen lå langt unna og jeg trengte ekstra hjelp fra foreldrene mine, kunne jeg ikke fullføre skolegangen.

Men jeg bestemte meg for å styrke min åndelighet. Mange av Jehovas vitners publikasjoner var ennå ikke utgitt på afrikaans, morsmålet mitt. Så jeg lærte meg å lese engelsk, slik at jeg kunne studere flere av bøkene våre. Jeg ble forkynner og ble døpt da jeg var 19. De neste 4 årene slet jeg mye med helsen og hadde mange følelsesmessige problemer. I tillegg bodde jeg et sted der alle kjente alle, så menneskefrykt hindret meg i å delta ivrig i forkynnelsen.

Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, flyttet vi fra Namibia til Sør-Afrika, og for første gang var det mulig for meg å gå i en menighet. Det var fantastisk! Men jeg måtte opereres igjen – denne gangen var det en kolostomioperasjon.

En tid senere hørte jeg en kretstilsynsmann holde en tale om pionertjenesten. Det han sa, gikk rett til hjertet på meg. Jeg visste at jeg ikke akkurat hadde verdens beste helse, men jeg hadde sett hvordan Jehova hadde hjulpet meg gjennom mange vanskeligheter. Så jeg søkte om å få bli alminnelig pioner. Men på grunn av helseproblemene mine hadde de eldste betenkeligheter med å godkjenne søknaden.

Jeg bestemte meg likevel for å fortsette å gjøre mitt beste i forkynnelsesarbeidet. Med god hjelp fra moren min og andre klarte jeg i 6 måneder på rad å gå like mange timer på feltet som en pioner. Det viste hvor bestemt jeg var på å bli pioner, og at jeg kunne klare det til tross for helseproblemene mine. Jeg søkte igjen, og denne gangen ble søknaden godkjent. Den 1. september 1988 ble jeg alminnelig pioner.

Som pioner har jeg hele tiden erfart Jehovas støtte. Det å lære andre sannheten i stedet for å fokusere på min egen situasjon har vært til beskyttelse for meg, styrket meg og hjulpet meg til å vokse åndelig sett. Det har gitt meg enorm glede å få hjelpe flere fram til innvielse og dåp.

Helsen er fortsatt en usikker faktor i livet mitt. Men Jehova ‘bærer byrden for meg hver dag’. (Sal 68:19) Han gjør mer enn bare å hjelpe meg til å holde ut; han gjør det til en glede for meg å leve!