DET skjedde i august 1936. Stedet var Swaziland, nærmere bestemt den kongelige kraal. (En kraal er en inngjerdet sirkelrund landsby.) Robert og George Nisbet hadde fra en høyttalerbil akkurat spilt grammofonplater med musikk og innspilte foredrag holdt av bror J.F. Rutherford. Kong Sobhuza II var veldig begeistret. Han ville faktisk kjøpe grammofonen, platene og høyttaleren! George fortalte senere at de ble «temmelig forlegne».

Robert sa at tingene dessverre ikke var til salgs. Hvorfor ikke? Fordi utstyret tilhørte en annen. Kongen ønsket å få vite hvem det var.

Robert svarte: «Alt sammen tilhører en annen Konge.» Sobhuza spurte da hvem denne Kongen var. «Det er Jesus Kristus, Kongen i Guds rike», sa Robert.

«Å, han er en stor Konge», sa Sobhuza med dyp respekt. «Jeg vil ikke ta noe som tilhører ham.»

Robert skrev: ‘Jeg var svært imponert over overhøvdingens, kong Sobhuzas, personlighet. Han snakket perfekt engelsk uten å være overlegen eller stolt, og han var svært liketil og imøtekommende. Jeg satt sammen med ham på kontoret hans i omkring 45 minutter, mens George spilte musikk utenfor.’

Robert fortalte videre: ‘Senere den dagen besøkte vi Swazi National School, hvor vi hadde den aller mest interessante opplevelsen. Vi forkynte for skolens rektor, og han lyttet oppmerksomt til det vi hadde å si. Da vi nevnte grammofonen og tilbød oss å spille plater for hele skolen, ble han meget glad og samlet nesten hundre elever, som satte seg i gresset for å lytte. Vi fikk vite at dette var en yrkesskole hvor guttene fikk undervisning i jordbruk, hagebruk, snekkerarbeid, bygging, engelsk og matematikk, og hvor jentene fikk opplæring i pleie og omsorg, husstell og andre nyttige fag.’ * Det var kong Sobhuzas bestemor som hadde grunnlagt skolen.

Så tidlig som i 1933 hadde kong Sobhuza med interesse lyttet til pionerer som besøkte den kongelige kraal. En gang hadde han til og med samlet sin personlige livvakt, som bestod  av 100 krigere, for at de skulle høre det innspilte budskapet. Han ville ha abonnement på bladene våre og tok imot litteratur. Det gikk ikke lang tid før kongen hadde et nesten komplett teokratisk bibliotek! Og han beholdt hele samlingen til tross for at den britiske koloniregjeringen forbød litteraturen vår under den andre verdenskrig.

Kong Sobhuza fortsatte å ta imot vitnene i den kongelige kraal i Lobamba, og han inviterte til og med prester for at de skulle lytte til de bibelske foredragene deres. Mens en lokal bror som het Helvie Mashazi, drøftet Matteus, kapittel 23, reiste flere prester seg i sinne og prøvde å tvinge ham til å sette seg. Men kongen grep inn og bad bror Mashazi om å fortsette. I tillegg gav kongen tilhørerne beskjed om å skrive ned alle bibelversene som ble nevnt i talen!

En annen gang, etter at en pionerbror hadde holdt en tale, var det fire prester til stede som snudde prestekragene sine rundt og sa: «Vi er ikke prester lenger, men er nå Jehovas vitner.» Så spurte de pionerbroren om han hadde noen slike bøker som dem overhøvdingen hadde.

Fra 1930-årene og fram til sin død i 1982 viste overhøvdingen respekt for Jehovas vitner og tillot ikke at de ble forfulgt for at de ikke ville følge swazilandske ritualer. Vitnene hadde derfor god grunn til å være takknemlige mot ham, og de sørget oppriktig over hans død.

I begynnelsen av 2013 var det mer enn 3000 forkynnere av Riket i Swaziland. Siden det bare bor litt over en million mennesker i landet, betyr dette at det var én forkynner pr. 384 innbyggere. Det var over 260 iherdige pionerer i 90 menigheter, og det var 7496 til stede på minnehøytiden i 2012. Så det er et stort potensial for ytterligere vekst. De forkynnerne som kom til Swaziland i 1930-årene, la virkelig et solid grunnlag. – Fra vårt arkiv i Sør-Afrika.