1. Hvilken sammenkomst skal vi se nærmere på, og hvilke spørsmål kan vi stille oss selv?

«REIS dere, velsign Jehova deres Gud fra uavgrenset tid til uavgrenset tid.» Denne oppfordringen ble gitt en gang Guds folk i gammel tid var samlet for å be. Den bønnen de bad, er en av de lengste bønnene som er nedtegnet i Bibelen. (Neh 9:4, 5) Sammenkomsten fant sted i Jerusalem på den 24. dagen i den 7. jødiske måneden, tisjri, i år 455 fvt. Når vi nå ser nærmere på de hendelsene som ledet opp til denne spesielle dagen, kan du spørre deg selv: Hvilken god vane bidrog til å gjøre denne sammenkomsten så vellykket? Hva kan jeg lære av denne gjennomtenkte bønnen? – Sal 141:2.

2. Hvordan var israelittene gode eksempler for oss?

² En måned før denne sammenkomsten ble holdt, hadde jødene fullført gjenoppbyggingen av Jerusalems murer. (Neh 6:15) Guds folk hadde bare brukt 52 dager på dette arbeidet, og deretter la de spesielt vekt på sitt åndelige behov. På den første dagen i den neste måneden, tisjri, kom de derfor sammen på torget for å høre Esra og andre levitter lese opp og forklare Guds lov. Hele familier, «alle som kunne forstå det de hørte», stod og lyttet «fra daggry til midt på dagen». De er gode eksempler for oss som går på møter i komfortable Rikets saler! Men hender det at du noen ganger lar tankene flakke på møtene? Tenk i så fall på disse israelittene, som ikke bare lyttet, men også lot det de hørte, gå så sterkt inn på seg at de begynte å gråte over at de som nasjon ikke hadde holdt Guds lov. – Neh 8:1–9.

3. Hva fikk israelittene beskjed om å gjøre?

 ³ Dette var imidlertid ikke tiden for å komme med en offentlig syndsbekjennelse. Det var en høytidsdag, og Jehova ville at folket skulle glede seg. (4. Mos 29:1) Så Nehemja sa til folket: «Gå og spis de fete rettene og drikk de søte drikkene, og send porsjoner til den som ingenting er blitt gjort i stand til; for denne dagen er hellig for vår Herre, og vær ikke bedrøvet, for Jehovas glede er deres borg.» Folket gjorde som de fikk beskjed om, og det ble en dag med «stor glede». – Neh 8:10–12.

4. Hva gjorde de israelittiske familieoverhodene, og hva var et viktig trekk ved feiringen av denne løvhyttehøytiden?

⁴ Dagen etter kom familieoverhodene sammen for å undersøke Guds lov og se hvordan nasjonen kunne følge den nøyere. De fant ut at de fra den 15. til den 22. dagen i den måneden, tisjri, var pålagt å feire løvhyttehøytiden etterfulgt av en høytidssamling. De begynte derfor å gjøre forberedelser med tanke på denne høytiden. Dette ble den mest vellykkede løvhyttehøytiden siden Josvas dager, og det ble «meget stor glede» blant folket. Et viktig trekk ved feiringen var at Guds lov ble lest opp for folket «dag etter dag, fra den første dagen til den siste dagen». – Neh 8:13–18.

5. Hva gjorde israelittene før levittene bad til Jehova på folkets vegne?

⁵ To dager senere var tiden inne til å komme med en offentlig bekjennelse. Dette var ikke en festdag. Folket fastet og kledde seg i sekkelerret som et tegn på sorg over at de ikke hadde fulgt Guds bud. Igjen ble Guds lov lest opp for folket, omkring tre timer om formiddagen. Om ettermiddagen «avla de bekjennelse og bøyde seg for Jehova sin Gud». Det var etter dette levittene frambar sin gjennomtenkte bønn på folkets vegne. – Neh 9:1–4.

6. Hva hjalp levittene til å be en meningsfylt bønn, og hva lærer vi av det?

⁶ Det at levittene ofte leste Guds lov, var uten tvil noe som hjalp dem til å forberede denne meningsfylte bønnen. De første ti versene dreier seg bare om Jehovas gjerninger og egenskaper. I resten av bønnen blir Guds «store barmhjertighet» framhevet en rekke ganger, samtidig som det innrømmes at israelittene ikke fortjente å bli behandlet på en slik vennlig måte. (Neh 9:19, 27, 28, 31) Vi bør i likhet med levittene meditere over Guds Ord hver dag. På den måten lar vi Jehova tale til oss. Når vi da ber, har vi flere ting vi ønsker å si til Jehova, og  bønnene våre vil bli mer meningsfylte. – Sal 1:1, 2.

7. Hvilket ønske kom levittene med i bønn til Gud, og hva lærer vi av deres eksempel?

⁷ Levittenes bønn inneholder bare ett beskjedent ønske. Det finner vi i den siste delen av vers 32, som lyder: «Nå, vår Gud, den store, veldige og fryktinngytende Gud, som holder fast ved pakten og den kjærlige godhet, la dem ikke synes ubetydelige framfor deg, alle de besværlighetene som har rammet oss, våre konger, våre fyrster og våre prester og våre profeter og våre forfedre og hele ditt folk fra Assyrias kongers dager helt fram til denne dag.» Levittene var et godt eksempel for oss ved at de lovpriste og takket Jehova før de kom med et personlig ønske.

8, 9. (a) Hvordan viste levittene at de var ydmyke? (b) Hvilke to himmelske hærer sikter tydeligvis levittene til?

⁸ Levittene var ydmyke. Selv om bønnen deres var godt forberedt, følte de at det de sa, ikke helt og fullt kunne uttrykke den lovprisning Jehova fortjener. Bønnen begynner derfor med denne anmodningen angående Guds folk: «La dem velsigne ditt herlige navn, som er opphøyd over all velsignelse og lovprisning.» – Neh 9:5.

⁹ Bønnen fortsetter: «Du alene er Jehova; det er du som har dannet himlene, himlenes himmel, og hele deres hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem; og du holder dem alle i live; og himlenes hær bøyer seg for deg.» (Neh 9:6) Ja, Jehova Gud har skapt «himlene . . . og hele deres hær» – universet med dets utallige stjerner og galakser. Like imponerende er det at han har skapt alt på jorden, og at han har gitt den vakre planeten vår en utrolig evne til å opprettholde en forbløffende variasjon av livsformer, som fortsetter å formere seg etter sitt slag. Guds hellige engler, som var vitne til skapelsen, kan også omtales som en «himlenes hær». (1. Kong 22:19; Job 38:4, 7) Englene gjør ydmykt Guds vilje ved å tjene ufullkomne mennesker «som skal arve frelse». (Hebr 1:14) For et godt eksempel englene er for oss, som i likhet med dem tjener Jehova forent som en veltrent hær! – 1. Kor 14:33, 40.

10. Hva lærer vi av den måten Gud handlet med Abraham på?

¹⁰ Videre forteller levittene hvordan Gud handlet med Abram. Da Abram var 99 år, var han fortsatt barnløs, for hans kone, Sarai, var ufruktbar. På den tiden forandret Gud navnet hans til Abraham, som betyr «far til en  stor mengde». (1. Mos 17:1–6, 15, 16) Gud lovte også Abraham at hans ætt skulle arve Kanaans land. Mennesker glemmer ofte det de lover, men det gjør ikke Jehova. Levittene bekreftet det i sin bønn: «Du er Jehova, den sanne Gud, som utvalgte Abram og førte ham ut av kaldeernes Ur og bestemte at hans navn skulle være Abraham. Og du fant hans hjerte trofast innfor deg; derfor ble pakten sluttet med ham om å gi ham kanaaneernes . . . land, å gi det til hans ætt; og du gikk i gang med å oppfylle dine ord, for du er rettferdig.» (Neh 9:7, 8) La oss alltid etterligne vår rettferdige Gud ved å gjøre så godt vi kan for å holde ord. – Matt 5:37.

11, 12. Hva betyr navnet Jehova, og hvordan levde Jehova opp til sitt navn?

¹¹ Navnet Jehova betyr «han får til å bli» eller «han lar bli». Det viser at han i fremadskridende handling forårsaker at hans løfter blir oppfylt. Et flott eksempel på det er den måten Gud handlet med Abrahams etterkommere på da de var slaver i Egypt. På den tiden virket det umulig at hele folket kunne bli fri og bosette seg i det lovte land. Men ved hjelp av en rekke fremadskridende handlinger sørget Gud for at hans løfte ble oppfylt, og beviste derved at han lever opp til sitt unike og opphøyde navn, Jehova.

¹² I den bønnen Nehemja nedskrev, blir det sagt om Jehova: «Siden så du våre forfedres nød i Egypt, og du hørte deres rop ved Rødehavet. Da gjorde du tegn og mirakler mot farao og alle hans tjenere og hele folket i hans land, for du visste at de handlet formastelig mot dem; og du gjorde deg så et navn som på denne dag. Og havet kløvde du foran dem, så de gikk over midt gjennom havet på tørt land; og deres forfølgere kastet du i dypet som en stein i de mektige vannmassene.» Så fortsetter bønnen med å beskrive noe annet Jehova gjorde for sitt folk: «Du [undertvang] landets innbyggere, kanaaneerne . . . Videre inntok de befestede byer og fet jord og tok i eie hus fulle av alle slags gode ting, uthogde cisterner, vingårder og olivenlunder og trær til føde i mengde, og de begynte å spise og bli mette og bli fete og leve høyt på din store godhet.» – Neh 9:9–11, 24, 25.

13. Hvordan sørget Jehova for israelittene åndelig sett, men hvordan reagerte de?

¹³ Gud utførte også mange andre fremadskridende handlinger for å gjennomføre sin hensikt. Jehova sørget for eksempel for at israelittene fikk dekket sine åndelige behov straks etter at de hadde dratt ut av Egypt. Levittene sa i sin bønn til Gud: «På Sinai-fjellet steg du ned og talte med dem fra himmelen og gav dem så rette rettslige avgjørelser og sannhets lover, gode forordninger og bud.» (Neh 9:13) Jehova prøvde å undervise folket, slik at de kunne bære hans hellige navn på en god måte når de bosatte seg i det lovte land, men de ignorerte den gode undervisningen de fikk. – Les Nehemja 9:16–18.

14, 15. (a) Hvordan var Jehova barmhjertig mot israelittene? (b) Hva lærer vi av den måten Jehova behandlet sitt utvalgte folk på?

¹⁴ I levittenes bønn fortelles det om to bestemte synder Israel begikk like etter at de ved Sinai-fjellet hadde lovt at de skulle holde Guds lov. Disse syndene gjorde at de fortjente å bli overlatt til seg selv for å dø. Men i bønnen blir Jehova  lovprist med disse ordene: «Selv da forlot du dem i din store barmhjertighet ikke i ødemarken . . . Og i førti år sørget du for mat til dem . . . De manglet ingenting. Deres klær ble ikke utslitt, og deres føtter ble ikke hovne.» (Neh 9:19, 21) Også i dag gir Jehova oss alt vi trenger for å kunne tjene ham trofast. Måtte vi aldri bli som alle de israelittene som døde i ødemarken fordi de var ulydige og manglet tro. Deres dårlige eksempel er «en advarsel for oss, som enden på tingenes ordninger er kommet til». – 1. Kor 10:1–11.

¹⁵ Da israelittene hadde bosatt seg i det lovte land, begynte de tragisk nok å tilbe kanaaneiske guder. Denne tilbedelsen innbefattet umoralske handlinger og til og med barneofringer. Så Jehova tillot at hans utvalgte folk ble undertrykt av nabonasjoner. Når de angret, tilgav Jehova dem i sin barmhjertighet, og han reddet dem fra deres fiender. Dette skjedde «igjen og igjen». (Les Nehemja 9:26–28, 31.) Levittene sa i bønn: «Du var overbærende mot dem i mange år og vitnet gjentatte ganger mot dem ved din ånd gjennom dine profeter, og de lyttet ikke. Til slutt gav du dem i landenes folkeslags hånd.» – Neh 9:30.

16, 17. (a) Hvordan var israelittenes situasjon etter landflyktigheten annerledes enn da deres forfedre arvet det lovte land? (b) Hva innrømmet israelittene, og hva lovte de å gjøre?

¹⁶ Etter at israelittene var kommet tilbake fra landflyktigheten, begynte de igjen å bli ulydige. Hva førte det til? Levittene fortsatte sin bønn: «Se, vi er i dag slaver; og når det gjelder det landet som du gav til våre forfedre for at de skulle spise dets frukt og dets gode ting, se, så er vi slaver i det, og sin grøde bringer det rikelig for de kongene som du har satt over oss på grunn av våre synder . . . og vi er i stor trengsel.» – Neh 9:36, 37.

¹⁷ Antydet levittene at Gud var urettferdig fordi han tillot denne trengselen? Nei, slett ikke! De innrømmet: «Du er rettferdig når det gjelder alt det som er kommet over oss, for du har handlet trofast, men vi – vi har handlet ondt.» (Neh 9:33) Så ble denne uselviske bønnen avsluttet med et høytidelig løfte om at folket heretter skulle adlyde Guds lov. (Les Nehemja 9:38; 10:29) Som en bekreftelse på det satte 84 jødiske ledere sitt segl på et skriftlig dokument. – Neh 10:1–27.

18, 19. (a) Hva trenger vi for å få komme inn i Guds nye verden? (b) Hva må vi fortsette å be om, og hvorfor?

¹⁸ Vi trenger tukt fra Jehova for å bli den slags mennesker som får komme inn i den rettferdige, nye verden. «Hvilken sønn er det som en far ikke tukter?», spurte apostelen Paulus. (Hebr 12:7) Når vi trofast holder ut i tjenesten for Jehova, og når vi lar hans ånd forme oss, viser vi at vi tar imot hans veiledning. Og skulle vi begå en alvorlig synd, kan vi være sikker på at Jehova tilgir oss hvis vi angrer oppriktig og ydmykt tar imot tukt.

¹⁹ Snart skal Jehova gjøre seg et enda større navn enn han gjorde den gangen han utfridde israelittene av Egypt. (Esek 38:23) Og like sikkert som at hans folk i gammel tid arvet det lovte land, skal alle kristne som er trofaste og utholdende i tjenesten for Jehova, arve liv i Guds rettferdige, nye verden. (2. Pet 3:13) Med disse fantastiske framtidsutsiktene i tankene vil vi fortsette å be om at Guds store navn må bli herliggjort. Den neste artikkelen handler om en annen bønn vi må leve i harmoni med for å ha Guds velsigne nå og for evig.