«Klarer du deg fint uten Gud? Millioner gjør det.» Dette stod på et stort reklameskilt betalt av en gruppe ateister. De føler tydeligvis at de ikke trenger Gud.

På den annen side er det mange av dem som sier at de tror på Gud, som tar avgjørelser som tyder på at de ikke gjør det. En katolsk erkebiskop, Salvatore Fisichella, sa om personer som tilhører hans kirke: «Det er sannsynligvis ingen av dem som betrakter oss i dag, som vil tro at vi er kristne, for vi lever på samme måte som de ikke-troende.»

Noen har det altfor travelt til å tenke på Gud. De føler at han er altfor langt borte eller for utilnærmelig til å spille en meningsfylt rolle i livet deres. I beste fall vender slike mennesker seg til Gud bare når de har problemer eller trenger noe – nesten som om han var en tjener som alltid står på pinne for dem.

Andre ser ingen praktisk verdi i religiøse læresetninger. Og om de skulle gjøre det, lar de likevel være å følge det kirken deres lærer. Vi kan nevne ett eksempel: I Tyskland mener 76 prosent av katolikkene at det er helt greit at en mann og en kvinne bor sammen uten å være gift – et syn som er i strid med det både kirken deres og Bibelen lærer. (1. Korinter 6:18; Hebreerne 13:4) Det er selvfølgelig ikke bare katolikker som ser at det ikke er samsvar mellom religionen deres og den måten de lever på. Ledere innen mange kirkesamfunn uttrykker misnøye med at deres medlemmer i bunn og grunn oppfører seg som ateister.

Disse eksemplene gjør det naturlig å spørre: Trenger vi egentlig Gud? Dette er på ingen måte et nytt spørsmål. Første gang vi støter på det, er helt i begynnelsen av Bibelen. For å få svar på det skal vi se nærmere på noe av det som står der, i 1. Mosebok.