1. Hva mener noen om den tanke at Gud har et folk på jorden?

MANGE tenkende mennesker i dag er klar over at store og etablerte trossamfunn, både i og utenfor kristenheten, gjør lite til gagn for folk flest. Noen er enig i at slike trossamfunn gir et forvrengt bilde av Gud ved sin lære og sin oppførsel og derfor ikke kan ha Guds godkjennelse. De tror imidlertid at det finnes oppriktige mennesker i alle trossamfunn, og at Gud betrakter disse som sine tjenere på jorden. De synes ikke at slike personer behøver å slutte å utøve falsk religion for å tilbe Gud som et eget folk. Men er det slik Gud ser det? La oss finne svaret ved å se på noen bibelske beretninger om sanne tjenere for Jehova.

2. Hvem ble med tiden Jehovas eget folk, og hva skilte dem ut fra andre folk? (Se det første bildet i artikkelen.)

² Så tidlig som på 1900-tallet fvt. hadde Jehova et eget folk på jorden. Abraham, som blir kalt «far til alle dem som har tro», var overhode for en husstand på flere hundre.  (Rom 4:11; 1. Mos 14:14) Herskere i Kanaan betraktet ham som «en mektig høvding» og behandlet ham med respekt. (1. Mos 21:22; 23:6, fotn.) Jehova inngikk en pakt med Abraham og hans etterkommere. (1. Mos 17:1, 2, 19) Han sa til Abraham: «Dette er min pakt som dere skal holde, pakten mellom meg og dere, ja din ætt etter deg: Enhver av mannkjønn hos dere skal omskjæres . . . og det skal tjene som et tegn på pakten mellom meg og dere.» (1. Mos 17:10, 11) I samsvar med det ble Abraham og alle de mannlige medlemmene av hans husstand omskåret. (1. Mos 17:24–27) Omskjærelsen var et fysisk tegn som skilte Abrahams etterkommere ut som det eneste folket som stod i et paktsforhold til Jehova.

3. Hvordan ble Abrahams etterkommere etter hvert et folk?

³ Abrahams sønnesønn Jakob, eller Israel, hadde tolv sønner. (1. Mos 35:10, 22b–26) Med tiden skulle disse bli de patriarkalske overhodene for Israels tolv stammer. (Apg 7:8) På grunn av en hungersnød søkte Jakob og hans husstand tilflukt i Egypt, der en av Jakobs sønner, Josef, hadde blitt faraos matvareforvalter og høyre hånd. (1. Mos 41:39–41; 42:6) Jakobs etterkommere ble svært tallrike, «en samling av folkeslag». – 1. Mos 48:4; les Apostlenes gjerninger 7:17.

4. Hvordan var forholdet mellom egypterne og Jakobs etterkommere til å begynne med?

⁴ Jakobs etterkommere ble værende i Egypt i litt over 200 år, i en del av Nildeltaet som het Gosen. (1. Mos 45:9, 10) Det ser ut til at de i omtrent halvparten av den tiden levde fredelig side om side med egypterne. De bodde i små byer og hadde buskap på beite. Farao hadde tatt godt imot dem, ettersom han kjente Josef og satte pris på ham. (1. Mos 47:1–6) Egypterne hadde sterk avsky for sauegjetere. (1. Mos 46:31–34) Likevel måtte de godta at israelittene bodde i landet deres.

5, 6. (a) Hvordan forandret situasjonen seg for Guds folk i Egypt? (b) Hvordan ble Moses’ liv reddet, og hva gjorde Jehova for hele sitt folk?

⁵ Men situasjonen for Guds folk skulle endre seg dramatisk. «Med tiden stod det fram en ny konge over Egypt, en som ikke kjente Josef. Og han sa til sitt folk: ‘Se, Israels sønners folk er mer tallrikt og mektig enn vi.’ Egypterne satte da Israels sønner til å utføre slavearbeid under tyranni. Og de fortsatte å gjøre livet bittert for dem med hardt slavearbeid med leirmørtel og teglstein og med enhver form for slavearbeid på marken, ja enhver form for slavearbeid som de brukte dem til som slaver under tyranni.» – 2. Mos 1:8, 9, 13, 14.

⁶ Farao gav til og med ordre om at alle hebraiske guttebarn skulle drepes ved fødselen. (2. Mos 1:15, 16) Det var på den tiden Moses ble født. Da han var tre måneder gammel, gjemte moren ham i sivet i Nilen, og der fant faraos datter ham. Hun adopterte ham senere. I samsvar med Guds hensikt ble Moses oppdratt av sin trofaste mor, Jokebed, mens han var liten, og han ble en lojal tjener for Jehova. (2. Mos 2:1–10; Hebr 11:23–25) Jehova «la merke til» sitt folks lidelser og bestemte seg for å utfri dem av undertrykkelsen ved å bruke Moses. (2. Mos 2:24, 25; 3:9, 10) På den måten ville de bli et folk som var ‘løskjøpt’ av Jehova. – 2. Mos 15:13; les 5. Mosebok 15:15.

7, 8. Hvordan ble Jehovas folk en hellig nasjon?

⁷ Selv om Jehova ennå ikke hadde organisert israelittene som en nasjon, anerkjente han dem som sitt folk. Moses og Aron fikk derfor beskjed om å si til farao: «Dette er hva Jehova, Israels Gud, har sagt: ‘Send mitt folk bort, så de kan holde høytid for meg i ødemarken.’» – 2. Mos 5:1.

⁸ Det var først da Jehova hadde ført ti plager over egypterne og tilintetgjort farao og hans væpnede styrker i Rødehavets vannmasser, at israelittene ble utfridd av undertrykkelsen i Egypt. (2. Mos 15:1–4) Mindre enn tre måneder senere inngikk Jehova en pakt med israelittene ved Sinai-fjellet og gav dem dette historiske løftet: «Hvis dere nå nøye vil adlyde min røst og holde min pakt, da skal dere i sannhet bli min spesielle eiendom blant alle andre folk, . . . en hellig nasjon.» – 2. Mos 19:5, 6.

9, 10. (a) Hvordan skilte Loven israelittene ut fra andre folk, ifølge 5. Mosebok 4:5–8? (b) Hvordan skulle israelittene vise seg å være ‘et folk som var hellig for Jehova’?

⁹ Da hebreerne var i Egypt og ennå ikke hadde blitt gjort til slaver, var de organisert som et stammesamfunn som ble ledet av familieoverhoder, eller patriarker. Disse familieoverhodene fungerte, i likhet med tjenere for Jehova som hadde levd før dem, som herskere, dommere og prester for sine husstander. (1. Mos 8:20; 18:19; Job 1:4, 5) Gjennom Moses gav imidlertid Jehova israelittene en lovsamling som skulle skille dem ut fra alle andre nasjoner. (Les 5. Mosebok 4:5–8; Sal 147:19, 20) Under Loven ble det opprettet et eget presteskap, og rettslige avgjørelser ble truffet av «de eldste», som ble respektert for sin kunnskap og visdom. (5. Mos 25:7, 8) Loven regulerte den nyopprettede nasjonens religiøse og sosiale virksomhet.

¹⁰ Like før israelittene gikk inn i det lovte land, gjentok Jehova sine lover for dem, og Moses sa til dem: «Jehova . . . har fått deg til å si i dag at du skal bli hans folk, en spesiell eiendom, slik som han har lovt deg, og at du skal holde alle hans bud, og at han skal sette deg høyt over alle de andre nasjonene som han har dannet, noe som vil føre til lovprisning og ry og pryd, når du viser deg å være et folk som er hellig for Jehova din Gud.» – 5. Mos 26:18, 19.

11–13. (a) Hvem ble knyttet til Guds utvalgte folk? (b) Hva ville en ikke-israelitt gjøre hvis han ønsket å tilbe Jehova?

¹¹ Selv om Jehova nå hadde en utvalgt nasjon på jorden, var det ikke slik at han forbød ikke-israelitter å være blant hans folk. Han lot «en stor blandet flokk» av ikke-israelitter, deriblant egyptere, dra sammen med hans folk da han utfridde dem av Egypt. (2. Mos 12:38; fotn.) Under den sjuende plagen var det noen «blant faraos tjenere» som fryktet Jehovas ord, og som uten tvil ble en del av den blandede flokk som forlot Egypt sammen med israelittene. – 2. Mos 9:20.

¹² Like før israelittene gikk over Jordan for å ta Kanaan i eie, sa Moses til dem at de skulle «elske den fastboende utlendingen» som var midt iblant dem. (5. Mos 10:17–19) Guds utvalgte folk skulle ta godt imot alle utlendinger som var villig til å holde de grunnleggende lovene som var gitt gjennom  Moses. (3. Mos 24:22) Noen fastboende utlendinger ble tilbedere av Jehova fordi de følte det på samme måte som moabittinnen Rut, som erklærte overfor den israelittiske kvinnen No’omi: «Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min Gud.» (Rut 1:16) Disse fastboende utlendingene ble proselytter, og mennene lot seg omskjære. (2. Mos 12:48, 49) Jehova lot dem bli en del av hans utvalgte folk. – 4. Mos 15:14, 15.

¹³ Da Salomos tempel ble innviet til Jehova, ble det tatt hensyn til ikke-israelittiske tilbedere, slik det framgår av Salomos bønn: «Den fremmede, som ikke er noen del av ditt folk Israel, og som kommer fra et land langt borte på grunn av ditt store navn og din sterke hånd og din utrakte arm – når de kommer og ber vendt mot dette hus, måtte du da høre det fra himlene, fra ditt grunnfestede bosted, og gjøre alt den fremmede roper til deg om, for at alle jordens folk kan kjenne ditt navn og kan frykte deg liksom ditt folk Israel gjør, og kan vite at ditt navn er blitt nevnt over dette huset som jeg har bygd.» (2. Krøn 6:32, 33) Slik tilfellet fortsatt var på Jesu tid, ønsket enhver ikke-israelitt som ville tilbe Jehova, å være knyttet til hans paktsfolk. – Joh 12:20; Apg 8:27.

14–16. (a) På hvilken måte skulle israelittene være en nasjon av vitner for Jehova? (b) Hva er Jehovas folk i vår tid moralsk forpliktet til?

¹⁴ Israelittene tilbad sin Gud, Jehova, mens de andre nasjonene tilbad sine egne guder. På profeten Jesajas tid sammenlignet Jehova verdenssituasjonen med en rettssak. Han utfordret nasjonenes guder til å føre fram vitner som kunne bekrefte at de var sanne guder. Han sa: «La alle nasjonene bli samlet på ett sted, og la folkegrupper bli ført sammen. Hvem [av deres guder] er det blant dem som kan kunngjøre dette? Eller kan de la oss få høre selv de første ting? La dem føre fram sine vitner, så de kan bli erklært rettferdige, eller la dem høre og si: ‘Det er sannhet!’» – Jes 43:9.

 ¹⁵ Nasjonenes guder kunne ikke komme med noen beviser for at de var sanne guder. De var bare avgudsbilder som ikke kunne snakke, og som måtte bæres rundt. (Jes 46:5–7) Jehova sa på den annen side til sitt folk, Israel: «Dere er mine vitner, . . . ja min tjener, som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne og ha tro på meg, og for at dere skal forstå at jeg er den samme. Før meg ble ingen Gud formet, og etter meg er det fortsatt ingen. Jeg – jeg er Jehova, og foruten meg er det ingen frelser. . . . Dere er derfor mine vitner, . . . og jeg er Gud.» – Jes 43:10–12.  

¹⁶ I det som ble framstilt som en universell rettssak om spørsmålet «Hvem er den høyeste Gud?», skulle Jehovas utvalgte folk bevitne høyt og tydelig at Jehova er den eneste sanne Gud. Han kalte dem «det folket som jeg har formet til meg selv, for at de skulle forkynne min pris». (Jes 43:21) De var det folket som bar hans navn. Ettersom Jehova hadde løskjøpt dem fra Egypt, var de moralsk forpliktet til å støtte hans overherredømme overfor de andre folkene på jorden. De skulle i virkeligheten ha den samme holdningen som profeten Mika senere viste at Guds folk i vår tid skulle ha: «Alle folkeslagene kommer til å vandre hvert i sin guds navn; men vi for vår del skal vandre i Jehova vår Guds navn til uavgrenset tid, ja for evig.» – Mi 4:5.

17. Hvordan ble Israel ‘en degenererende, fremmed vinranke’ i Jehovas øyne?

¹⁷ Israelittene var sørgelig nok ikke trofaste mot sin Gud, Jehova. De lot seg påvirke av nasjoner som tilbad guder av tre og stein. På 700-tallet fvt. skrev profeten Hosea: «Israel er en degenererende vinranke . . . han [har] gjort sine altere tallrike. . . . Deres hjerte er blitt hyklersk; nå vil de bli funnet skyldige.» (Hos 10:1, 2) Omkring 150 år senere nedskrev Jeremia disse ordene fra Jehova til hans troløse folk: «Jeg hadde plantet deg som en utsøkt rød vinranke, helt igjennom ekte sæd. Hvordan er du da blitt forvandlet overfor meg til degenererte skudd fra en fremmed vinranke? . . . hvor er dine guder som du har laget deg? La dem reise seg, om de kan frelse deg i din ulykkes tid . . . de, mitt eget folk, [har] glemt meg.» – Jer 2:21, 28, 32.

18, 19. (a) Hvordan forutsa Jehova at han skulle frambringe et nytt folk for sitt navn? (b) Hva skal vi se på i den neste artikkelen?

¹⁸ I stedet for å frambære god frukt ved å utøve ren tilbedelse og være trofaste vitner for Jehova frambar israelittene råtten frukt ved å drive avgudsdyrkelse. Jesus sa derfor til de hyklerske jødiske lederne på sin tid: «Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til en nasjon som frambringer dets frukter.» (Matt 21:43) Det var bare de som var med i den ‘nye pakt’, forutsagt av Jehova gjennom profeten Jeremia, som kunne være en del av denne nye nasjonen, det åndelige Israel. Når det gjelder de åndelige israelittene som skulle bli ført inn i den nye pakt, hadde Jehova profetert: «Jeg vil bli deres Gud, og de skal bli mitt folk.» – Jer 31:31–33.

¹⁹ Etter at det kjødelige Israel viste seg å være troløst, gjorde Jehova i det første århundre det åndelige Israel til sitt folk. Men hvem er hans folk på jorden i dag? Hvordan kan oppriktige mennesker finne ut hvem som er Guds sanne tjenere? Det skal vi se på i den neste artikkelen.