Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

«Nå er dere Guds folk»

«Nå er dere Guds folk»

«Én gang var dere ikke et folk, men nå er dere Guds folk.» – 1. PET 2:10.

1, 2. Hvilken forandring fant sted på pinsedagen i år 33, og hvem kom til å tilhøre Jehovas nye folk? (Se det første bildet i artikkelen.)

PINSEDAGEN i år 33 var en milepæl i historien til Jehovas folk på jorden. En radikal forandring fant sted. Ved hjelp av sin ånd frambrakte Jehova den dagen en ny nasjon – det åndelige Israel, «Guds Israel». (Gal 6:16) For første gang siden Abrahams tid skulle det ikke lenger være et kjennetegn på Guds folk at dets mannlige medlemmer var fysisk omskåret. Paulus skrev om hver enkelt som tilhørte denne nye nasjonen: «Hans omskjærelse er hjertets omskjærelse.» – Rom 2:29.

2 De første som tilhørte Guds nye nasjon, var apostlene og over hundre andre disipler av Kristus som var samlet i et rom i Jerusalem. (Apg 1:12–15) De fikk den hellige ånd, noe som gjorde dem til åndsavlede sønner av Gud. (Rom 8:15, 16; 2. Kor 1:21) Det viste at den nye pakt hadde trådt i kraft, en pakt som hadde Kristus som mellommann og ble gjort gyldig ved hans blod. (Luk 22:20; les Hebreerne 9:15.) Disse disiplene kom på den måten til å tilhøre Jehovas nye nasjon, hans nye folk. Ved hjelp av den hellige ånd kunne de forkynne på de språkene som ble  snakket av de jødene og proselyttene som hadde kommet til Jerusalem fra steder rundt om i Romerriket for å feire den jødiske ukehøytiden, pinsen. De åndsavlede kristne forkynte om «Guds storslåtte gjerninger», og tilhørerne fikk høre dette på sitt morsmål, så de forstod det. – Apg 2:1–11.

GUDS NYE FOLK

3–5. (a) Hva sa Peter til jødene på pinsedagen? (b) Hvilken utvikling bidrog til at Jehovas nye nasjon vokste i de første årene den eksisterte?

3 Jehova brukte apostelen Peter til å ta ledelsen i å gi jøder og proselytter anledning til å bli medlemmer av denne nye nasjonen, den kristne menighet. På pinsedagen sa Peter modig til jødene at de måtte ta imot Jesus, den mannen de hadde «festet til en pæl», fordi «Gud [hadde] gjort ham til både Herre og Kristus». Da folkeskaren spurte hva de skulle gjøre, svarte Peter: «Vis anger, og la dere døpe, hver og én av dere, i Jesu Kristi navn til tilgivelse for deres synder, og dere skal få den hellige ånds frie gave.» (Apg 2:22, 23, 36–38) Den dagen ble omkring 3000 lagt til den nye nasjonen, det åndelige Israel. (Apg 2:41) Senere fortsatte apostlenes ivrige forkynnelse å bære frukt. (Apg 6:7) Den nye nasjonen vokste.

4 Etter en tid ble det også forkynt for samaritanene, med gode resultater. Mange ble døpt av evangelisten Filip, men de fikk ikke den hellige ånd med én gang. Det styrende råd i Jerusalem sendte apostlene Peter og Johannes til de omvendte samaritanene. Apostlene «la hendene på dem, og de begynte å få hellig ånd». (Apg 8:5, 6, 14–17) På den måten ble disse samaritanene også åndssalvede medlemmer av det åndelige Israel.

Peter forkynte for Kornelius og hans husstand (Se avsnitt 5)

5 I år 36 ble Peter igjen brukt til å gi andre adgang til å bli en del av den nye nasjonen, det åndelige Israel. Det skjedde da han forkynte for den romerske offiseren Kornelius og hans slektninger og venner. (Apg 10:22, 24, 34, 35) Den bibelske beretningen sier: «Mens Peter ennå talte . . . , falt den hellige ånd på alle dem [ikke-jøder] som hørte ordet. Og de trofaste som var kommet sammen med Peter, og som var av de omskårne, var forbløffet, fordi den hellige ånds frie gave nå ble utøst også over folk av nasjonene.» (Apg 10:44, 45) Muligheten til å tilhøre den nye nasjonen, det åndelige Israel, stod dermed åpen for troende som var uomskårne ikke-jøder.

«ET FOLK FOR SITT NAVN»

6, 7. På hvilke måter skulle de som tilhørte den nye nasjonen, være «et folk for [Jehovas] navn», og i hvilken utstrekning var de det?

6 På et møte som de første kristnes styrende råd holdt i år 49, sa disippelen Jakob: «Simeon [Peter] har utførlig  fortalt om hvordan Gud for første gang vendte sin oppmerksomhet mot nasjonene for å ta ut fra dem et folk for sitt navn.» (Apg 15:14) Dette nye folket som bar Jehovas navn, omfattet både jødiske og ikke-jødiske troende. (Rom 11:25, 26a) Senere skrev Peter: «Én gang var dere ikke et folk, men nå er dere Guds folk.» Han beskrev deres oppdrag slik: «Dere er ‘en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom, for at dere vidt og bredt skal forkynne hans dyder’ som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys.» (1. Pet 2:9, 10) De skulle lovprise ham de representerte, og offentlig herliggjøre hans navn. De skulle være modige vitner for Jehova, universets Overherre.

7 Jehova hadde omtalt det kjødelige Israel som ‘det folket som han hadde formet til seg selv, for at de skulle forkynne hans pris’, og disse ordene gjaldt også det åndelige Israel. (Jes 43:21) De første kristne avslørte modig alle de falske gudene som ble tilbedt på den tiden, ved å kunngjøre at Jehova er den eneste sanne Gud. (1. Tess 1:9) De vitnet om Jehova og Jesus «i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til den fjerneste del av jorden». – Apg 1:8; Kol 1:23.

8. Hvilken advarsel kom Paulus med til Guds folk i det første århundre?

8 Et fryktløst medlem av ‘folket for Jehovas navn’ i det første århundre var apostelen Paulus. Da han talte til hedenske filosofer, forsvarte han modig overherredømmet til Jehova, «den Gud som dannet verden og alt som er i den, han som er Herre over himmel og jord». (Apg 17:18, 23–25) Mot slutten av sin tredje misjonsreise advarte Paulus dem som tilhørte folket for Guds navn: «Jeg vet at etter at jeg har gått bort, skal undertrykkende ulver komme inn blant dere, og de skal ikke behandle hjorden med skånsomhet, og blant dere selv skal menn stå fram og tale forvrengte ting for å trekke disiplene bort, etter seg selv.» (Apg 20:29, 30) Dette forutsagte frafallet hadde blitt tydelig ved slutten av det første århundre. – 1. Joh 2:18, 19.

9. Hva skjedde med ‘folket for Jehovas navn’ etter apostlenes død?

9 Etter apostlenes død slo frafallet ut i full blomst og frambrakte kristenhetens kirkesamfunn. Frafalne kristne har på ingen måte vist seg å være «et folk for [Jehovas] navn», men har faktisk fjernet Guds navn i mange av sine bibeloversettelser. De begynte å følge hedenske ritualer og vanæret Gud ved sine ubibelske læresetninger, sine «hellige» kriger og sin umoralske oppførsel. I mange hundre år hadde Jehova derfor bare et lite antall trofaste tjenere på jorden og ikke noe organisert «folk for sitt navn».

GUDS FOLK GJENOPPSTÅR

10, 11. (a) Hva forutsa Jesus i sin lignelse om hveten og ugresset? (b) Hvordan ble Jesu lignelse oppfylt etter 1914, og med hvilket resultat?

10 I sin lignelse om hveten og ugresset forutsa Jesus at det skulle komme en åndelig natt som følge av frafallet. Han sa at «mens folk sov», skulle Djevelen så ugress i den åkeren der Menneskesønnen hadde sådd hvete. Begge deler skulle vokse sammen inntil «avslutningen på tingenes ordning». Jesus forklarte at «den gode sæd» står for «rikets sønner», og at «ugresset» er «den ondes sønner». I endens tid  skulle Menneskesønnen sende ut sine ‘høstfolk’, englene, for å skille den symbolske hveten fra det symbolske ugresset. Rikets sønner skulle bli samlet inn. (Matt 13:24–30, 36–43) Hvordan skjedde det, og hvilken sammenheng har dette med at Jehova skulle ha et folk på jorden?

11 «Avslutningen på tingenes ordning» begynte i 1914. Under den krigen som brøt ut det året, var de få tusen salvede kristne, «rikets sønner», i åndelig fangenskap i Babylon den store. I 1919 utfridde Jehova dem og laget et klart skille mellom dem og «ugresset», de falske kristne. Han samlet «rikets sønner» som et organisert folk. Dette var en oppfyllelse av Jesajas profeti: «Skal et land bli frambrakt under fødselsveer på én dag? Eller skal en nasjon bli født på én gang? For Sion har fått fødselsveer og har også født sine sønner.» (Jes 66:8) Sion, Jehovas organisasjon av åndeskapninger, frambrakte sine åndssalvede sønner og organiserte dem i en nasjon.

12. Hvordan har de salvede vist seg å være «et folk for [Jehovas] navn» i dag?

12 I likhet med de første kristne skulle de salvede «rikets sønner» være vitner for Jehova. (Les Jesaja 43:1, 10, 11.) Som vitner skulle de skille seg ut ved å ha en kristen oppførsel og ved å forkynne «dette gode budskap om riket . . . til et vitnesbyrd for alle nasjonene». (Matt 24:14; Fil 2:15) På den måten har de hjulpet mange, ja faktisk millioner, til å komme i et godkjent forhold til Jehova. – Les Daniel 12:3.

«VI VIL GÅ MED DERE»

13, 14. Hva må de som ikke er åndelige israelitter, gjøre for å tilbe og tjene Jehova på en godkjent måte, og hvordan ble dette forutsagt i bibelske profetier?

13 Vi så i den forrige artikkelen at utlendinger i det gamle Israel kunne tilbe Jehova på en godkjent måte, men at slike utlendinger måtte være knyttet  til Jehovas paktsfolk. (1. Kong 8:41–43) I dag må de som ikke er åndelige israelitter, på samme måte være knyttet til Jehovas folk, «rikets sønner» – Jehovas salvede vitner.

14 Det at mange strømmer til for å tilbe Jehova sammen med hans folk nå i endens tid, ble forutsagt av to profeter i gammel tid. Jesaja forutsa: «Mange folkeslag skal visselig gå av sted og si: ‘Kom, la oss gå opp til Jehovas fjell, til Jakobs Guds hus; og han skal lære oss sine veier, og vi vil vandre på hans stier.’ For fra Sion skal lov utgå, og Jehovas ord fra Jerusalem.» (Jes 2:2, 3) I tråd med dette forutsa profeten Sakarja: «Mange folk og mektige nasjoner skal visselig komme for å søke hærstyrkenes Jehova i Jerusalem og for å gjøre Jehovas ansikt mildere stemt.» Han beskrev dem som «ti menn av alle språk blant nasjonene» som i symbolsk forstand skulle gripe fatt i kappefliken til de åndelige israelitter og si: «Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.» – Sak 8:20–23.

15. Hvordan kan det sies at de «andre sauer» ‘går med’ de åndelige israelitter?

15 De «andre sauer» ‘går med’ de åndelige israelitter i forkynnelsen av det gode budskap om Riket. (Mark 13:10) De blir en del av Guds folk ved å bli «én hjord» sammen med de salvede under «den gode hyrde», Kristus Jesus. – Les Johannes 10:14–16.

FINN BESKYTTELSE BLANT JEHOVAS FOLK

16. Hvordan setter Jehova i gang den siste fasen av den ‘store trengsel’?

16 Etter ødeleggelsen av Babylon den store kommer det et altomfattende angrep på Jehovas folk, og når det skjer, vil vi trenge den beskyttelse Jehova gir sine tjenere. Ettersom dette angrepet utløser den siste delen av den ‘store trengsel’, er det Jehova selv som legger forholdene til rette for dette oppgjøret og velger tidspunktet for det. (Matt 24:21; Esek 38:2–4) Da vil Gog angripe «et folk som er samlet sammen fra nasjonene», Jehovas folk. (Esek 38:10–12) Det angrepet blir signalet til at Jehova fullbyrder sine dommer over Gog og hans horder. Jehova skal opphøye sitt overherredømme og hellige sitt navn, for han sier: «Jeg skal visselig . . . gjøre meg kjent for øynene på mange nasjoner; og de skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.» – Esek 38:18–23.

Under den ‘store trengsel’ må vi holde oss nær til vår lokale menighet (Se avsnittene 16–18)

17, 18. (a) Hvilke instrukser vil Jehovas folk få når Gog angriper dem? (b) Hva må vi gjøre for å bli beskyttet av Jehova?

17 Når Gog begynner angrepet, vil Jehova si til sine tjenere: «Gå, mitt folk, gå inn i dine indre rom, og lukk dine dører bak deg. Gjem deg bare et øyeblikk, inntil fordømmelsen går over.» (Jes 26:20) På dette avgjørende tidspunktet vil Jehova gi oss livsviktige instrukser, og det kan godt være at de «indre rom» er knyttet til våre lokale menigheter.

18 Hvis vi ønsker å bli beskyttet av Jehova under den store trengsel, må vi derfor erkjenne at Jehova har et folk på jorden som er organisert i menigheter. Vi må fortsette å stå på dette folkets side og holde oss nær til vår lokale menighet. La oss av hele vårt hjerte si som salmisten: «Frelsen tilhører Jehova. Din velsignelse er over ditt folk.» – Sal 3:8.