I Jeremia 31:15 leser vi: «Dette er hva Jehova har sagt: ‘I Rama høres en røst, klage og bitter gråt; det er Rakel som gråter over sine sønner. Hun har ikke villet la seg trøste over sine sønner, for de er ikke mer.’»

De to sønnene til Rakel døde ikke før henne. Så det Jeremia skrev tusen år etter hennes død, kan kanskje virke feilaktig.

Den første sønnen til Rakel var Josef. (1. Mos 30:22–24) Senere fikk hun en sønn til, som fikk navnet Benjamin. Men Rakel døde da hun fødte ham. Derfor kan man spørre seg: Hvorfor sier Jeremia 31:15 at Rakel gråter fordi hennes sønner ‘ikke er mer’?

Det er verdt å merke seg at Josef, Rakels første sønn, med tiden ble far til Manasse og Efraim. (1. Mos 41:50–52; 48:13–20) Senere ble Efraim den mest fremtredende og innflytelsesrike stammen i hele nordriket Israel, og navnet Efraim kom etter hvert til å stå for alle de ti stammene. Den stammen som kom fra Rakels andre sønn, Benjamin, ble sammen med Juda stamme sørriket Juda. Så Rakel kunne på en måte symbolisere alle mødrene i Israel, både i det nordlige og i det sørlige riket.

Da Jeremias bok ble skrevet, hadde det nordlige tistammeriket allerede falt for assyrerne, og mange av innbyggerne hadde blitt ført i fangenskap. Men noen hadde kanskje flyktet til Judas område. I 607 fvt. erobret babylonerne det sørlige tostammeriket. Det ser ut til at mange jøder ble tatt til fange under denne erobringen og samlet i Rama, cirka åtte kilometer nord for Jerusalem. (Jer 40:1) Noen ble kanskje drept der i Benjamins område, hvor Rakel var gravlagt. (1. Sam 10:2) Så når det står at Rakel sørget over sine sønner, kan det bety at hun billedlig talt sørget over benjaminittene, enten benjaminittene i sin alminnelighet eller spesielt over dem i Rama. En annen mulighet er at det sikter til at alle mødrene blant Guds folk gråt over de israelittene som var døde eller ført i landflyktighet.

Uansett var det Jeremia sa om at Rakel gråter over sine sønner, en profeti om det som skulle skje flere hundre år senere da Jesus var i livsfare som barn. Kong Herodes befalte at alle gutter under to år i Betlehem, som lå rett sør for Jerusalem, skulle drepes. Disse sønnene som ble drept, ‘var ikke mer’. Du kan sikkert forestille deg hvordan mødrene deres gråt hjerteskjærende. Det var som om den høylytte gråten deres kunne høres så langt unna som i Rama, nord for Jerusalem. – Matt 2:16–18.

Så både på Jeremias tid og på Jesu tid var Jeremias ord om at ‘Rakel gråter over sine sønner’, en god beskrivelse av at jødiske mødre sørget over sine drepte barn. De som døde og gikk til «fiendens land», døden, kan selvfølgelig komme ut av denne fiendens grep når de dødes oppstandelse finner sted. – Jer 31:16; 1. Kor 15:26.