DA Gwen og jeg var fem år, begynte vi å lære å danse. Vi hadde ikke truffet hverandre enda. Men i oppveksten bestemte vi oss begge to for å satse på en ballettkarriere. Da vi nesten hadde nådd toppen, la vi ballettskoene på hylla. Hva var det som gjorde at vi bestemte oss for det?

David: Jeg ble født i 1945 i grevskapet Shropshire i England. Far hadde en gård på landet, i fredelige omgivelser. Etter skoletid likte jeg å mate hønsene og samle inn eggene og også å se til slaktekveget og sauene. I skoleferiene hjalp jeg til med innhøstningen, og da hendte det at jeg kjørte traktor.

Men det var en annen interesse som begynte å dominere livet mitt. Far hadde lagt merke til at jeg som ganske liten alltid ville danse når jeg hørte musikk. Så da jeg var fem år, foreslo han at mor tok meg med til en lokal danseskole for at jeg skulle lære steppdans. Læreren min mente at jeg hadde potensial til å bli ballettdanser, og gav meg ballettundervisning i tillegg. Da jeg var 15, vant jeg et stipend til den prestisjetunge ballettskolen Royal Ballet School i London. Der traff jeg Gwen, og det ble bestemt at vi skulle være dansepartnere.

Gwen: Jeg ble født i den travle byen London i 1944. Som liten jente hadde jeg en sterk tro på Gud. Jeg prøvde å lese Bibelen, men syntes det var vanskelig å forstå den. Da jeg var fem år, tok jeg dansetimer. Seks år senere vant jeg en konkurranse med deltakere fra hele Storbritannia. Som vinner av konkurransen fikk jeg plass i junioravdelingen ved The Royal Ballet School. Den holdt til i White Lodge, et nydelig georgiansk herskapshus i Richmond Park i utkanten av London. Der fikk jeg både vanlig skoleundervisning og ballettundervisning av høyt ansette lærere. Da jeg var 16, ble jeg seniorelev ved The Royal Ballet School i det sentrale London, og det var der jeg traff David. Etter bare noen måneder opptrådte vi sammen i ballettscener i operaer ved Royal Opera House i Covent Garden i London.

David: Ja, som Gwen nevnte, danset vi ved det berømte Royal Opera House, og vi danset med London Festival Ballet (nå English National Ballet). En av koreografene ved The Royal Ballet grunnla et internasjonalt ballettkompani i Wuppertal i Tyskland og valgte ut oss til å være de to solistdanserne han tok med seg. I løpet av vår karriere danset vi på scener verden over og opptrådte  sammen med slike berømtheter som Margot Fonteyn og Rudolf Nurejev. Denne typen konkurranseliv gjør at en blir selvopptatt, og vi ble helt oppslukt av yrket vårt.

Gwen: Jeg viet meg helt til dansingen, med kropp og sinn. Både David og jeg hadde ambisjoner om å nå toppen. Jeg likte å skrive autografer, ta imot blomster og høre applausen fra publikum. Jeg var imidlertid omgitt av mye umoral, røyking og drikking. Og som andre i teatermiljøet stolte jeg på amulettene mine.

David: Etter mange år som danser ble jeg lei av å bo i koffert. Siden jeg hadde vokst opp på en gård, begynte jeg å lengte etter et enklere liv på landet. Så i 1967 oppgav jeg karrieren og begynte å jobbe på en stor gård i nærheten av der foreldrene mine bodde. Bonden lot meg leie en liten hytte. Så ringte jeg til Gwen mens hun var på jobb, og spurte om hun ville gifte seg med meg. Hun var blitt forfremmet til solodanser og var i ferd med å nå veldig langt, så hun hadde en vanskelig avgjørelse å ta. Men hun svarte ja og begynte et liv på landsbygda, en tilværelse hun visste lite om.

Gwen: Ja, det var vanskelig å venne seg til gårdslivet. Å melke kuer og mate griser og høns i all slags vær var fjernt fra den verden jeg kjente. David begynte på et nimåneders kurs på en landbruksskole for å bli oppdatert på de nyeste metodene, og jeg følte meg ensom til han kom hjem om kvelden. Vi hadde nå fått den første datteren vår, Gilly. Etter forslag fra David lærte jeg å kjøre bil. En dag jeg var på besøk i en naboby, traff jeg Gael, som jeg hadde møtt tidligere, den gangen hun jobbet i en butikk i nærheten av der vi bodde.

Gael spurte om jeg ville komme hjem til henne på en kopp te. Vi viste hverandre brudebildene våre, og på bildet hennes var det en gruppe mennesker utenfor en bygning som het Rikets sal. Jeg spurte henne hva slags kirke det var. Da hun fortalte at hun og mannen hennes var Jehovas vitner, ble jeg glad. Jeg husket at en av tantene mine var et vitne. Men jeg husket også at far hadde vært så forarget på henne at han hadde kastet litteraturen hennes i søppeldunken. Jeg hadde lurt på hvorfor far, som vanligvis var veldig vennlig, ble så sint på en som var så hyggelig.

Endelig hadde jeg mulighet til å finne ut hvordan det tanten min trodde på, var annerledes enn  kirkens lære. Gael viste meg hva Bibelen egentlig lærer. Jeg ble forbauset over å se at mange læresetninger, som treenighetslæren og læren om sjelens udødelighet, ikke stemmer med Bibelen. (Fork 9:5, 10; Joh 14:28; 17:3) Jeg fikk også se Guds navn, Jehova, i Bibelen for første gang. – 2. Mos 6:3.

David: Gwen fortalte meg hva hun lærte. Jeg husket at far hadde sagt til meg da jeg var barn, at jeg burde lese Bibelen. Så Gwen og jeg gikk med på å studere Bibelen sammen med Gael og mannen hennes, Derrick. Etter seks måneder flyttet vi til Oswestry, som også ligger i grevskapet Shropshire, fordi vi fikk mulighet til å leie vår egen lille gård. Der fortsatte en søster som het Deirdre, tålmodig å studere Bibelen med oss. Til å begynne med gjorde vi ikke så store framskritt. Husdyrene tok mye av tiden vår. Likevel slo sannheten litt etter litt rot i hjertet vårt.

Gwen: En stor hindring jeg måtte overvinne, var overtro. Jesaja 65:11 hjalp meg til å forstå hvordan Jehova ser på dem som «dekker bord for lykkeguden». Etter lang tid og mange bønner klarte jeg å kvitte meg med alle amulettene og talismanene mine, som jeg hadde trodd skulle bringe hell og lykke. Da jeg lærte at «enhver som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og enhver som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd», forstod jeg hva slags person Jehova ser etter. (Matt 23:12) Jeg fikk et ønske om å tjene en Gud som brydde seg så mye om oss at han gav sin kjære Sønn som en løsepenge. Nå hadde vi fått en datter til, og det var spennende å lære at familien vår kunne få leve evig på en paradisisk jord.

David: Da jeg forstod hvilken fascinerende måte bibelske profetier var blitt oppfylt på, for eksempel profetiene i Matteus, kapittel 24, og i Daniels bok, ble jeg overbevist om at dette var sannheten. Jeg innså at ingenting i denne tingenes ordning kunne måle seg med det å ha et godt forhold til Jehova. Så etter hvert som tiden gikk, ble jeg mindre ambisiøs. Jeg forstod at kona mi og døtrene mine var like viktige som meg. Filipperne 2:4 overbeviste meg om at jeg ikke måtte fokusere på meg selv og mitt ønske om å få en større gård. Jeg måtte heller la det å tjene Jehova komme først i livet. Jeg sluttet å røyke. Men det var ikke lett å innrette oss slik at vi kunne dra på møtet på lørdagskveldene en mil unna, for det var midt i melketiden. Med Gwens hjelp gikk vi likevel aldri glipp av et møte, og det hendte aldri at vi lot være å ta med jentene ut i tjenesten søndag formiddag – etter å ha melket kuene.

Familiene våre likte ikke forandringen vår. Faren til Gwen snakket ikke med henne på seks år. Også mine foreldre prøvde å få oss til å slutte å være sammen med vitnene.

 Gwen: Jehova hjalp oss gjennom disse utfordringene. Og etter hvert ble brødrene og søstrene i Oswestry menighet som en ny familie, som kjærlig støttet oss gjennom prøvelsene. (Luk 18:29, 30) Vi innviet vårt liv til Jehova og ble døpt i 1972. Jeg ville gjøre en innsats for å hjelpe så mange som mulig til å bli kjent med sannheten, så jeg begynte som pioner.

David: De årene vi jobbet på gården, var harde fysisk sett, men vi prøvde å være gode eksempler for døtrene våre åndelig sett. Med tiden førte kutt i subsidiene til landbruket til at vi måtte flytte fra gården. Nå stod vi uten hjem og arbeid, og den tredje datteren vår var bare ett år, så vi bad Jehova om hjelp og veiledning. Vi bestemte oss for å bruke talentet vårt og åpne et dansestudio for å forsørge familien. Det at vi var bestemt på å prioritere åndelige interesser, gav gode resultater. Til vår store glede ble alle de tre døtrene våre pionerer da de gikk ut av skolen. Siden Gwen også var pioner, kunne hun støtte jentene våre hver dag.

Etter at de to eldste døtrene våre, Gilly og Denise, hadde giftet seg, la vi ned dansestudioet. Vi skrev til avdelingskontoret for å finne ut hvor vi kunne være til hjelp. De foreslo noen byer i det sørøstlige England. Nå som vi bare hadde én datter, Debbie, boende hjemme, begynte jeg også i pionertjenesten. Fem år senere ble vi spurt om å hjelpe noen menigheter lenger nord. Etter at Debbie giftet seg, hadde vi det privilegium å få være med på internasjonalt byggearbeid i ti år i Zimbabwe, Moldova, Ungarn og Elfenbenskysten. Så drog vi tilbake til England for å hjelpe til med bygging på Betel i London. Fordi jeg hadde erfaring med gårdsdrift, ble jeg bedt om å hjelpe til på den gården som Betel hadde den gangen. Nå er vi pionerer i det nordvestlige England.

Gwen: Det første vi viet livet til – balletten – gav oss glede, men en slik glede er kortvarig. Så tok vi et mye viktigere valg og viet livet vårt til Jehova, noe som virkelig har gitt oss stor glede, en glede som vil vare evig. Vi er fortsatt partnere, men nå bruker vi føttene som pionerpartnere. Det at vi har hjulpet mange til å lære dyrebare, livreddende sannheter, har gitt oss uendelig stor glede. Slike «anbefalingsbrev» er bedre enn all verdens berømmelse. (2. Kor 3:1, 2) Hvis vi ikke hadde funnet sannheten, ville vi nå bare ha sittet igjen med minner, gamle bilder og teaterprogrammer fra vår tidligere karriere.

David: En karriere i tjenesten for Jehova har gjort en enorm forskjell i livet vårt. Jeg vet at det har hjulpet meg til å bli en bedre ektemann og far. Bibelen forteller at Mirjam, kong David og andre gav uttrykk for glede ved å danse. Og vi, sammen med mange andre, ser fram til å danse av glede i Jehovas nye verden. – 2. Mos 15:20; 2. Sam 6:14.