Håndkverner ble brukt for å male korn til mel, så man kunne lage brød. I så å si alle husholdninger brukte kvinner eller tjenere slike kverner daglig. Lyden av håndkverner hørte med til dagliglivet i gammel tid. – 2. Mosebok 11:5; Jeremia 25:10.

Tegninger og statuer fra det gamle Egypt viser hvordan prosessen var. Kornet ble lagt på en horisontal, lett konkav steinflate. Den som malte kornet, satt på kne foran håndkvernen, noen ganger kalt en skubbekvern, og brukte begge hender for å skubbe den mindre oversteinen, eller «løperen», fram og tilbake over den horisontale steinflaten for å male kornet. Løperen kunne veie mellom to og fire kilo. Brukt som våpen kunne en slik stein drepe. – Dommerne 9:50–54.

Å male korn var så viktig for en familie at en bibelsk lov forbød å ta kvernsteiner som pant. «Ingen skal ta en håndkvern eller dens overstein som pant, for det er en sjel [«et middel til livsopphold», fotnote] han da tar som pant», står det i 5. Mosebok 24:6.

Bibelen sier at Jesus «befinner seg på plassen ved Faderens bryst». (Johannes 1:18) Dette uttrykket sikter til det spesielt nære og privilegerte forholdet Jesus har til Gud. Ordene viser til den skikken jødene fulgte når de spiste.

På Jesu tid lå jødene på benker eller divaner rundt middagsbordet. Alle lå med hodet mot bordet og føttene bort fra det, mens de støttet seg på en pute med venstre albue. Dette gjorde at den høyre armen var fri. Siden alle lå på venstre side, den ene ved siden av den andre, «var én manns hode ikke langt unna brystet til mannen som lå bak ham», sier et oppslagsverk, og det ble derfor sagt at han lå ved den andres bryst.

Å ligge på plassen ved brystet til et familieoverhode eller til verten ved et festmåltid ble regnet som en spesiell ære. Da Jesus feiret sin siste påske, var det «den disippelen som Jesus elsket», apostelen Johannes, som lå ved Jesu bryst. Johannes kunne derfor ‘lene seg tilbake mot Jesu bryst’ for å stille ham et spørsmål. – Johannes 13:23–25; 21:20.