Jeg ble født i en beryktet arbeiderklasseforstad til byen Mulhouse nordøst i Frankrike. Det jeg husker best fra barndommen, er voldelige feider mellom familier i strøket. I min familie så menn ned på kvinner og tok sjelden hensyn til dem. Jeg lærte at kvinnens plass var på kjøkkenet, og at hun skulle ta seg av mann og barn.

Barndommen min var ikke lett. Da jeg var ti, døde faren min av alkoholisme. Fem år senere tok en av de eldre brødrene mine livet av seg. Samme år ble jeg vitne til at en i familien ble drept under en krangel. Det gikk sterkt inn på meg. Familiemedlemmer lærte meg å bruke kniver og våpen og å slåss når det var nødvendig. Jeg var en forstyrret ungdom som begynte å drikke og få meg tatoveringer over hele kroppen.

Da jeg var 16, drakk jeg mellom 10 og 15 øl hver dag, og snart begynte jeg å bruke narkotika. For å kunne betale for utskeielsene mine solgte jeg skrapmetall og begynte å stjele. Da jeg var 17, hadde jeg allerede sittet inne. Til sammen fikk jeg 18 dommer for tyveri og vold.

Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, ble situasjonen verre. Jeg røykte opp til 20 jointer marihuana hver dag og brukte heroin og andre ulovlige stoffer. Jeg holdt på å dø av overdose flere ganger. Jeg ble narkotikalanger og bar alltid kniver og våpen. En gang prøvde jeg å skyte en mann, men heldigvis rikosjetterte kulen fra beltespennen hans! Da jeg var 24, døde moren min, og jeg ble enda mer aggressiv. Folk ble redde og krysset gaten når de så meg komme gående. Jeg slåss mye og tilbrakte ofte helgene på politistasjonen eller på sykehuset, hvor jeg fikk sårene sydd.

Da jeg var 28, giftet jeg meg. Som du sikkert skjønner, viste jeg ikke kona mi særlig mye respekt. Jeg skjelte henne ut og slo henne. Vi gjorde aldri noe sammen som par. Jeg trodde det holdt å overøse henne med stjålne smykker. Men så skjedde det noe uventet. Hun begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Etter det første studiet sluttet hun å røyke, nektet å ta imot flere stjålne penger og gav meg de stjålne smykkene tilbake. Jeg var rasende. Jeg var imot at hun studerte og blåste  sigarettrøyk rett opp i ansiktet på henne. Dessuten latterliggjorde jeg henne for alle i nabolaget.

En kveld jeg var stupfull, satte jeg fyr på leiligheten. Kona reddet meg og den fem år gamle datteren vår ut av flammene. Da jeg ble edru igjen, hadde jeg forferdelig skyldfølelse. Jeg tenkte at Gud aldri kunne tilgi meg. Jeg husket at en prest hadde sagt en gang at de onde kommer til helvete. Til og med psykologen min sa: «Det er ikke håp for deg!»

Etter brannen flyttet vi inn hos foreldrene til kona. Da Jehovas vitner kom for å besøke henne, spurte jeg dem: «Kan Gud tilgi alle syndene mine?» De viste meg 1. Korinter 6:9–11 i Bibelen. Der er det ramset opp mange ting som Gud fordømmer, men så står det: «Det [er] dette noen av dere har vært.» Disse ordene overbeviste meg om at jeg kunne klare å forandre meg. Så viste vitnene meg 1. Johannes 4:8 for å forsikre meg om at Gud elsket meg. Jeg ble så oppmuntret at jeg spurte om de kunne studere Bibelen med meg to ganger i uken, og jeg begynte å gå på møtene deres. Jeg bad veldig mye til Jehova.

Før det hadde gått en måned, bestemte jeg meg for å kutte ut stoff og alkohol. Det føltes som om det brøt ut krig i kroppen min! Jeg hadde forferdelige mareritt, hodepine, kramper og andre abstinenssymptomer. Men samtidig følte jeg at Jehova holdt meg i hånden og gav meg styrke. Jeg hadde det som apostelen Paulus, som skrev om den hjelpen han fikk av Gud: «Alt har jeg styrke til på grunn av ham som gir meg kraft.» (Filipperne 4:13) Etter hvert klarte jeg også å slutte å røyke. – 2. Korinter 7:1.

I tillegg til at Bibelen hjalp meg til å få kontroll over livet, gjorde den at vi fikk det bedre som familie. Jeg forandret holdning til kona mi. Jeg begynte å vise henne mer respekt og å si «takk» og «vær så snill». I tillegg begynte jeg å bli en skikkelig far for datteren vår. Etter å ha studert Bibelen i ett år fulgte jeg konas eksempel og innviet meg til Jehova og ble døpt.

Jeg er helt sikker på at prinsippene i Bibelen har reddet livet mitt. Selv de i familien som ikke er Jehovas vitner, tror at jeg ellers ville ha dødd av stoffmisbruk eller blitt drept i en slåsskamp.

Familielivet vårt ble totalt forandret av det Bibelen lærer om det ansvaret jeg har som ektemann og far. (Efeserne 5:25; 6:4) Vi begynte å gjøre ting sammen som familie. Nå krever jeg ikke lenger at kona bare skal være på kjøkkenet – jeg støtter henne heller i det hun gjør som heltidsforkynner. Og hun er flink til å støtte meg i min oppgave som eldste i menigheten.

Jehova Guds kjærlighet og barmhjertighet har virkelig gjort noe med livet mitt. Jeg føler veldig sterkt for å snakke med såkalt håpløse tilfeller, for mange mente at jeg var i den kategorien. Jeg vet at Bibelen har kraft til å hjelpe hvem som helst til å kunne leve et rent og meningsfylt liv. Bibelen har ikke bare lært meg å elske og respektere andre, menn og kvinner, men den har også hjulpet meg til å respektere meg selv.