Dette åndelige fangenskapet varte fra 100-tallet evt. til 1919. Hva er grunnlaget for denne justerte forståelsen?

Alt tyder på at dette fangenskapet endte i 1919, da salvede kristne ble samlet inn i den gjenopprettede menighet. Tenk over dette: I de første årene etter at Guds rike hadde blitt opprettet i himmelen i 1914, ble Guds folk prøvd og renset. * (Mal 3:1–4) Så, i 1919, satte Jesus «den tro og kloke slave» over Guds rensede folk for å gi dem åndelig «mat i rette tid». (Matt 24:45–47) Det var i det året Guds folk ble løslatt fra sitt symbolske fangenskap i Babylon den store og begynte å vende tilbake til sitt gudgitte åndelige område. (Åp 18:4) Men når var det fangenskapet begynte?

I mange år forstod vi det slik at Guds folk var i fangenskap i Babylon den store fra 1918 og i forholdsvis kort tid. I Vakttårnet for 15. mars 1992 stod det for eksempel: «Akkurat som Guds folk i gammel tid midlertidig var i babylonsk fangenskap, kom Jehovas tjenere til en viss grad i trelldom under Babylon den store i 1918.» Men ytterligere undersøkelser viser at dette fangenskapet begynte mye tidligere enn i 1918.

La oss for eksempel se på en av de profetiene som forutsier at Guds folk skulle komme i fangenskap og så bli satt fri. I Esekiel 37:1–14 leser vi om at Esekiel i et syn får se en dal full av ben. Jehova forklarer for Esekiel at disse benene står for «hele Israels hus». I den større oppfyllelsen gjelder denne gjenopprettelsesprofetien «Guds Israel», de salvede. (Gal 6:16; Apg 3:21) Videre i synet ser Esekiel at benene blir levende og blir en stor hær. Dette er virkelig en treffende beskrivelse av den åndelige gjenopplivningen av Guds folk, en prosess som endte med det som skjedde i 1919. Men hva viser denne profetien med hensyn til hvor lenge fangenskapet skulle vare?

For det første merker vi oss at benene blir beskrevet som «tørre» og «meget tørre». (Esek 37:2, 11) Det tyder på at de som benene tilhørte, hadde vært døde i svært lang tid. For det andre  blir gjenopplivningen beskrevet som en gradvis prosess, ikke som noe som skjer plutselig. Først var det en lyd, en rasling, og «benene begynte å nærme seg, ben til sitt ben». Så kom det «sener og kjøtt på dem». Deretter ble benene, senene og kjøttet dekket med hud. Etter hvert kom det «pust i dem, og de begynte å leve». Til slutt lot Jehova det gjenopplivede folket ‘bosette seg på sin jord’. Alt dette ville ta tid. – Esek 37:7–10, 14.

Nasjonen Israels fangenskap i gammel tid varte lenge. Det begynte i 740 fvt., da tistammeriket Israel, det nordlige riket, falt og mange derfra ble ført i landflyktighet. Så, i 607 fvt., ble Jerusalem ødelagt, og innbyggere i tostammeriket Juda, det sørlige riket, ble også ført i landflyktighet. Dette fangenskapet endte i 537 fvt., da en rest av jødene vendte tilbake for å gjenoppbygge templet og gjenopprette den rene tilbedelse i Jerusalem.

Disse bibelske opplysningene viser at Guds folk må ha vært i fangenskap i Babylon den store mye lenger enn fra 1918 til 1919. Den perioden de var i fangenskap, gikk parallelt med den tidsperioden da det symbolske ugresset vokste sammen med de hvetelignende «rikets sønner». (Matt 13:36–43) I den tiden da ugresset og hveten vokste sammen, var det langt flere frafalne enn sanne kristne. Den kristne menighet ble i virkeligheten holdt i fangenskap i Babylon den store. Dette fangenskapet begynte en gang på 100-tallet og fortsatte helt til det åndelige templet ble renset i endens tid. – Apg 20:29, 30; 2. Tess 2:3, 6; 1. Joh 2:18, 19.

I løpet av disse århundrene da den kristne menighet var i åndelig fangenskap, var presteskapet og deres politiske forbundsfeller oppsatt på å beholde sin makt og hindre folk i å få tilgang til Bibelen. Til tider var det en kriminell handling å lese Bibelen på folkespråket. Noen ble til og med brent på bålet fordi de gjorde det. De som gav uttrykk for meninger som var i strid med det presteskapet lærte, ble brutalt behandlet. Slik prøvde prestene å sette en stopper for ethvert forsøk på å spre sannhetens lys.

Hva med det neste som skulle skje ifølge Esekiels syn – at Guds folk skulle bli levende igjen? Når og hvordan skjedde det? Denne åndelige gjenopplivningen var en gradvis prosess. I synet hørtes det en «rasling». Den begynte noen hundre år før endens tid. Til tross for at falske religiøse læresetninger stod sterkt, var det noen trofaste personer som modig forsvarte sann tilbedelse i den grad de var i  stand til det. Noen av dem arbeidet hardt for å oversette Bibelen til språk som vanlige mennesker kunne forstå. Andre gikk inn for å gjøre kjent de sannhetene de hadde oppdaget i Guds Ord.

Så, på slutten av 1800-tallet, gikk Charles Taze Russell og hans medarbeidere iherdig inn for å finne tilbake til Bibelens sannhet. Det var som om det begynte å komme kjøtt og hud på skjeletter. Zion’s Watch Tower og andre publikasjoner hjalp oppriktige mennesker til å oppdage åndelige sannheter. Senere ble Guds folk også styrket av blant annet «Skapelsens fotodrama», som kom i 1914, og av boken Den fuldbyrdede Hemmelighed, som ble utgitt i 1917. Til slutt, i 1919, ble Guds folk gjort levende åndelig sett, og de bosatte seg i sitt nye åndelige land. Etter hvert har de som har et jordisk håp, sluttet seg til den salvede rest, og sammen har de blitt «en meget, meget stor militær styrke». – Esek 37:10; Sak 8:20–23. *

I lys av dette forstår vi at Guds folk kom i fangenskap i Babylon den store på 100-tallet, da frafallet fra den sanne tilbedelse spredte seg. Perioden i fangenskap var en mørk tid, omtrent som israelittenes landflyktighet. Men så glade vi kan være for at de mange hundre årene da Guds folk var åndelig undertrykt, er over, og for at vi lever i den tiden da «de som har innsikt, skal skinne ... som stjernene» og «mange skal rense seg» og «bli lutret»! – Dan 12:3, 10.

For å si det enkelt: Vi kan ikke vite sikkert om Jesus faktisk stod i templet, eller om han bare gjorde det i et syn. Begge mulighetene har blitt nevnt i litteraturen vår.

La oss først se på hvordan Bibelen beskriver det som skjedde. Apostelen Matteus skrev: «Så tok Djevelen ham [Jesus] med seg inn i den hellige by, og han stilte ham på templets murkrans.» (Matt 4:5) Lukas’ parallellberetning sier det på denne måten: «Nå førte han ham inn i Jerusalem og stilte ham på templets murkrans.» – Luk 4:9.

Tidligere resonnerte publikasjonene våre som så at denne hendelsen antageligvis ikke fant sted i bokstavelig forstand. For eksempel stod det i Vakttårnet for 1. juli 1961: «Det [vil] ikke være rimelig å ta bokstavelig alt som står i beretningen om Jesu fristelse i ørkenen. Det finnes selvfølgelig ikke noe fjell som man kan se ‘alle verdens riker og deres herlighet’ fra. Vi må også trekke den fornuftige slutning at Satan ikke i bokstavelig forstand tok Jesus med seg ‘til den hellige stad’ og ‘stilte ham på templets tinde’. Dette var ikke nødvendig for å kunne friste ham.» Men i senere numre av Vakttårnet har det stått at hvis Jesus hadde gjort som Satan ville, og kastet seg ned fra templet, kunne konsekvensen ha vært at han tok sitt eget liv.

Noen har sagt at siden Jesus ikke var levitt, hadde han ikke lov til å stå på toppen av tempelhelligdommen. Så de har gått ut fra at Jesus kan ha blitt ført til templet i et syn.  Noe lignende skjedde med profeten Esekiel noen hundre år tidligere. – Esek 8:3, 7–10; 11:1, 24; 37:1, 2.

Men hvis Jesus bare så et syn, oppstår det noen spørsmål:

• Var fristelsen reell?

• I de to andre fristelsene som Bibelen nevner i denne sammenhengen, prøvde Satan å få Jesus til å utføre fysiske handlinger – å gjøre bokstavelige steiner om til brød og å foreta en tilbedelseshandling overfor Satan. Ville det ikke da være naturlig at også denne fristelsen innebar en fysisk handling, nemlig at Jesus i bokstavelig forstand skulle hoppe utfor templet?

Hvis Jesus på den annen side fysisk stod på templets murkrans, oppstår det andre spørsmål:

• Stod Jesus på en murkrans på toppen av selve helligdommen, noe som ville ha vært et brudd på Moseloven?

• Hvordan kom Jesus seg fra ødemarken til Jerusalem?

La oss se på noe informasjon som kanskje svarer på disse to siste spørsmålene.

Professor D. A. Carson sier at det greske ordet hierọn, som er oversatt med ‘tempel’ i begge beretningene, «sannsynligvis sikter til hele bygningskomplekset, ikke bare til selve helligdommen». Så det er ikke nødvendigvis slik at Jesus må ha stått på toppen av selve helligdommen. Han kunne for eksempel ha stått på det sørøstlige hjørnet av tempelområdet, der det var et flatt tak med et rekkverk. Derfra var det omkring 135 meter ned til Kedron-dalen – et høyere fall enn fra noe annet sted på tempelområdet. Historieskriveren Josefus skrev at hvis en person stod der og så ned, «ville han bli svimmel» på grunn av høyden. Selv om Jesus ikke var levitt, hadde han lov til å være i den delen av tempelområdet, og ingen ville ha reagert på det om han var der.

Men hvordan kom Jesus seg fra ødemarken til templet? Vi kan ikke vite det sikkert. Den korte beskrivelsen av fristelsene sier ikke noe om hvor lang tidsperiode de strakte seg over, eller hvor i ødemarken Jesus var. Vi kan ikke utelukke den muligheten at Jesus gikk til Jerusalem, selv om det kan ha tatt tid å gjøre det. Bibelen sier ikke at Jesus ble værende i ødemarken i hele den tiden fristelsene varte. Den sier ganske enkelt at han ble tatt med til Jerusalem.

Hva da med den fristelsen der Satan viste Jesus «alle verdens riker»? Siden det ikke finnes noe bokstavelig fjell som det går an å se alle verdens riker fra, kan ikke Jesus ha sett alle rikene i bokstavelig forstand. Så det kan være at Satan brukte et slags syn for å vise Jesus rikene. Det kan ha vært på omtrent samme måte som når man bruker en projektor og en skjerm for å vise bilder av forskjellige steder på jorden. Men selv om Satan kan ha brukt et syn, ville han at Jesu tilbedelseshandling skulle være reell. (Matt 4:8, 9) Det er derfor mulig at den fristelsen som dreide seg om å hoppe ned fra templets murkrans, også innebar en reell handling med reelle konsekvenser. I så fall ville denne fristelsen være mye mer alvorlig enn om Jesus bare hadde sett den i et syn.

Som sagt kan vi ikke være kategoriske. Vi kan ikke utelukke muligheten for at Jesus faktisk gikk til Jerusalem og stod på templets murkrans. Men én ting vi kan vite sikkert, er at disse fristelsene var virkelige, og at Jesus bestemt avviste Djevelen i hvert tilfelle.