Det er flere faktorer å ta i betraktning. De kristne må være ærlige. De er forpliktet til å rette seg etter landets lover når disse ikke er i konflikt med Jehovas lover. (Matt 22:21; Rom 13:1, 2; Hebr 13:18) De anstrenger seg også for å ta hensyn til lokale skikker og oppfatninger og for å elske sin neste som seg selv. (Matt 22:39; Rom 12:17, 18; 1. Tess 4:11, 12) Slike prinsipper vil sannsynligvis ha betydning for hvordan kristne i forskjellige deler av verden ser på det å gi gaver og tips.

Mange steder er det ikke nødvendig å gi noe til offentlig ansatte for å få noe man har rett til. Offentlig ansatte yter tjenester som de får betalt for av det offentlige, og de verken spør om eller forventer å få noe i tillegg til sin vanlige lønn. I mange land er det ulovlig for offentlig ansatte å kreve eller motta en gave for noe de gjør i kraft av sin stilling, også hvis den jobben de får en gave for, i seg selv er lovlig. En slik gave ville bli sett på som en bestikkelse, selv om gaven ikke skulle gi det ønskede resultatet. I slike land vil spørsmålet om hvorvidt en kristen kan gi gaver eller tips til offentlig ansatte, ikke engang oppstå. Det ville ganske enkelt være galt å gi slike gaver.

Men i deler av verden der det ikke er slike lover, eller der slike lover ikke blir så strengt håndhevet, ser ikke offentlig ansatte noe galt i å ta imot gaver eller tips. I noen land utnytter offentlige tjenestemenn sin stilling ved å presse penger av eller kreve andre goder fra dem som de skal yte tjenester, og de er uvillige til å gjøre noe hvis de ikke får en gave. Dette kan for eksempel gjelde tjenestemenn som registrerer ekteskap, som krever inn inntektsskatt, og som gir byggetillatelser. Hvis tjenestemennene ikke får tips, kan det være at de med vilje lager hindringer som gjør det vanskelig, om ikke umulig, for folk å få det de har krav på. I ett land ble det til og med rapportert at brannmenn som rykker ut ved en brann, ikke starter slokningsarbeidet før de får et stort beløp i tips.

 Der slike forhold som er nevnt ovenfor, er vanlige, føler noen at det er umulig å la være å gi tips. Under slike omstendigheter ser kanskje en kristen på tips som et tilleggsgebyr som han må betale for å få utført en lovlig tjeneste. Men i et miljø der korrupsjon er vanlig, må en kristen passe på at grensen mellom det som er akseptabelt og det som er uakseptabelt i Guds øyne, ikke blir uklar for ham. Én ting er å gi tips for å få noe man har lovlig rett til. Noe annet er å prøve å oppnå en ulovlig fordel. Der det er vanlig med korrupsjon, gir noen tips til en tjenestemann for å få ham til å utføre en tjeneste de ikke har rett til å få, eller de tilbyr en politimann eller en inspektør penger for å slippe å betale en fortjent bot. Det ville selvfølgelig være galt å bestikke en person med en «gave», akkurat som det også ville være galt å la seg bestikke ved å ta imot en slik «gave». Begge deler ville være å «fordreie retten». – 2. Mos 23:8; 5. Mos 16:19; Ordsp 17:23.

På grunnlag av sin samvittighet, som er formet av Bibelen, føler de fleste modne kristne at det ikke er riktig å gi tips til tjenestemenn som ber om det. De føler at det ville være å tolerere eller oppmuntre til korrupsjon. De vil derfor ikke gi en tjenestemann som ber om det, noen som helst gave.

Mens modne kristne forstår at det å gi gaver for å få en ulovlig fordel kan være det samme som bestikkelse, kan det være at noen på grunn av lokale forhold og folks generelle oppfatning synes det er i orden å gi en liten gave som et uttrykk for at de setter pris på å få utført en tjeneste de har rett til, eller for å unngå urimelige utsettelser. I andre tilfeller, etter å ha fått gratis behandling på et offentlig sykehus, gir noen kristne en gave til leger og sykepleiere fordi de er takknemlige for behandlingen. De gjør dette etter behandlingen, ikke før, slik at ingen skal kunne si at gaven var en bestikkelse eller noe som ble gitt for å få særbehandling.

Det er umulig å ta for seg her enhver tenkelig situasjon i hvert eneste land. Når kristne skal bestemme seg for hva de skal gjøre, må de derfor, uansett hvordan de lokale forholdene er, handle på en måte som gjør at de har en god samvittighet. (Rom 14:1–6) De må unngå å gjøre noe som er ulovlig. (Rom 13:1–7) De må unngå å gjøre noe som kan føre skam over Jehovas navn, eller som kan få andre til å snuble. (Matt 6:9; 1. Kor 10:32) Og avgjørelsene deres må vise at de elsker sin neste. – Mark 12:31.

I Lukas, kapittel 15, finner vi Jesu virkningsfulle illustrasjon om en mann som har en flokk på 100 sauer. En av sauene blir borte, så han forlater de 99 i ødemarken og går og leter etter den bortkomne sauen helt til han finner den. Jesus fortalte videre: «Når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg. Og når han kommer hjem, kaller han sine venner og naboer sammen og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet sauen min, den som var kommet bort.’» Jesus avsluttet med å si: «Jeg sier dere at på samme måte vil det være større glede i himmelen over én synder som angrer, enn over nittini rettferdige som ikke trenger å angre.» – Luk 15:4–7.

Sammenhengen viser at Jesus sa dette for å korrigere tankegangen til de skriftlærde og fariseerne, som kritiserte ham for at han var sammen med skatteoppkrevere og syndere. (Luk 15:1–3) Jesus sa at det er glede i himmelen når en synder angrer. Så vi kan spørre: Siden det er glede i himmelen når en synder har angret, vendt om og ‘gjort rette stier for sine føtter’, bør det ikke da også være glede på jorden? – Hebr 12:13.

Når noen blir gjenopptatt i menigheten, har vi god grunn til å glede oss. Personen må fortsette å anstrenge seg for å gjøre det som er rett i Guds øyne, men for å bli gjenopptatt måtte han angre det gale han hadde gjort, og vi er glad for at han angret. Det er derfor ikke noe i veien for å komme med spontan applaus på en verdig måte når de eldste opplyser at noen har blitt gjenopptatt.

Noen av innbyggerne i Jerusalem på Jesu tid trodde at vannet i Betsata-dammen hadde helbredende virkning når det ble «opprørt». (Joh 5:1–7) Mennesker som ønsket å bli helbredet, samlet seg derfor ved denne dammen.

Noen arkeologer mener at Betsata-dammen er identisk med et basseng i Jerusalem som jødene brukte til rituelle bad. Vannivået ble opprettholdt ved hjelp av vann fra et tilstøtende vannmagasin, som var en del av det samme komplekset. Undersøkelser av stedet har vist at de to bassengene var atskilt av en mur. En sluseport inni muren kunne åpnes, slik at vann fra magasinet kunne renne gjennom en kanal til bunnen av bassenget for rituelle bad. Denne vannstrømmen ville uten tvil få vannoverflaten til å bli opprørt.

Det er verdt å merke seg at Johannes 5:4, som sier at det var en engel som rørte opp vannet, ikke finnes i viktige gamle greske håndskrifter, for eksempel Codex Sinaiticus fra 300-tallet. Ved Betsata-dammen helbredet Jesus en mann som hadde vært syk i 38 år. Mannen ble helbredet på et øyeblikk, uten engang å være nedi dammen.