JEHOVA GUD oppfordrer sine tilbedere til å gjøre det de kan for å ha et fredelig forhold til hverandre. Og fordi vi går inn for å gjøre det, er det stor fred blant oss. Dette bidrar til at mennesker som ikke ønsker konflikter, føler seg tiltrukket av den kristne menighet.

På Madagaskar la for eksempel en kjent medisinmann merke til freden og harmonien blant Jehovas vitner. Han sa til seg selv: «Hvis jeg noen gang skal skifte religion, må det bli til denne.» Med tiden sluttet han med okkultisme, ordnet opp i sine ekteskapelige forhold og begynte å tilbe Jehova, fredens Gud.

Hvert år er det tusenvis av mennesker som i likhet med denne mannen blir en del av den kristne menighet og finner den freden de så sårt lengter etter. Men Bibelen gjør det klart at hvis det er «bitter skinnsyke og stridslyst» i menigheten, kan dette ødelegge vennskap og skape problemer. (Jak 3:14–16) Men heldigvis gir Bibelen oss råd om hvordan vi kan styrke freden i menigheten og unngå å bli uvenner. La oss se på noen eksempler som viser at Bibelens råd fungerer i praksis.

«Jeg slet med å komme overens med en bror på jobben. En gang vi sto og kjeftet på hverandre, kom to menn inn og ble vitne til krangelen.» – CHRIS.

«En søster jeg hadde en fast feltavtale med, ville plutselig ikke gå på feltet med meg mer. Så sluttet hun helt å snakke med meg. Jeg ante ikke hvorfor.» – JANET.

«Jeg hadde en gruppesamtale med to andre i telefonen. Etter at den ene sa ha det, trodde jeg at han hadde lagt på. Jeg sa da noen uvennlige ting om ham til den andre, men det viste seg at han fortsatt var på tråden.» – MICHAEL.

«Det ble problemer mellom to pionerer i menigheten vår, og de begynte å kjefte på hverandre. Kranglingen deres gjorde andre lei seg.» – GARY.

Du synes kanskje at dette bare var småting. Men alle disse hendelsene kunne ha ført til varig følelsesmessig og åndelig skade for dem som var berørt. Disse brødrene og søstrene fulgte imidlertid Bibelens veiledning og gjenopprettet freden. Hvilke bibelske råd tror du var til hjelp for dem?

«Bli ikke sinte på hverandre på veien.» (1. Mos 45:24) Josef ga brødrene sine dette gode rådet da de skulle dra hjem til sin far. Når en person ikke har kontroll på følelsene sine, men lett blir sint, provoserer han kanskje  andre, slik at de også blir sinte. Chris innså at han hadde problemer med stolthet og med å ta imot veiledning. Han ønsket å forandre seg, så han ba om unnskyldning til den broren han hadde kranglet med, og anstrengte seg hardt for å styre temperamentet sitt. Broren la merke til at Chris forsøkte å gjøre forandringer, og gjorde det samme selv. Nå tjener de Jehova fredelig sammen.

«Planer blir gjort til intet der hvor det ikke er fortrolig samtale.» (Ordsp 15:22) Janet fant ut at hun måtte følge dette rådet. Hun bestemte seg for å snakke med den andre søsteren. Janet ba på en taktfull måte søsteren om å fortelle hvorfor hun ikke ville ha noe med henne å gjøre. Til å begynne med var stemningen noe anspent. Men det gikk bedre etter hvert som de fikk snakket om problemet på en rolig måte. Søsteren ble klar over at hun hadde misforstått en situasjon som Janet ikke engang var involvert i. Hun ba om unnskyldning, og nå samarbeider de i tjenesten igjen.

«Hvis du da bringer din gave til alteret og du der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la din gave ligge der foran alteret og gå bort; slutt først fred med din bror.» (Matt 5:23, 24) Du husker sikkert denne veiledningen, som Jesus ga i Bergprekenen. Michael ble veldig lei seg da han innså hvor taktløst og uvennlig han hadde oppført seg. Han bestemte seg for å prøve å gjenopprette freden. Han oppsøkte den broren han hadde såret, og ba ydmykt om unnskyldning. Hva førte det til? Michael forteller: «Broren tilga meg.» De ble venner igjen.

«Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig hvis noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen.» (Kol 3:12–14) Hva med de to pionerene som kranglet? En eldste hjalp dem vennlig til å tenke over slike spørsmål som: «Har vi to rett til å gjøre andre lei seg fordi vi er uenige? Har vi virkelig en god grunn til ikke å bære over med hverandre og fortsette å tjene Jehova fredelig sammen?» De fulgte veiledningen hans. Nå forkynner de det gode budskap sammen som gode venner.

Hvis noen har såret deg, kan det å følge oppfordringen i Kolosserne 3:12–14 være et bra sted å begynne. Mange har erfart at ydmykhet hjelper dem til å kunne tilgi og glemme. Men hva om du ikke klarer å tilgi? Hva da med å følge prinsippet bak veiledningen i Matteus 18:15? Jesus snakker riktignok her om hva som bør gjøres hvis noen  begår en alvorlig synd mot en annen, men i prinsippet kan den framgangsmåten han beskriver, følges når som helst man har en konflikt med en bror eller søster. Ta kontakt med din bror eller søster, og prøv på en ydmyk og vennlig måte å snakke om saken for å få den ut av verden.

Bibelen gir også andre praktiske råd. Forutsetningen for at mange av dem skal fungere, er at vi framelsker åndens frukt – «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll». (Gal 5:22, 23) Akkurat som olje smører en motor, hjelper disse egenskapene oss til å fjerne gnisninger og få et fredelig forhold til andre.

Hver av oss har en unik personlighet. Vi har ulike egenskaper og forskjellige måter å se ting på og å uttrykke oss på. Dette kan berike vennskap. Men det at vi har forskjellig personlighet, kan også skape konflikter. En erfaren eldste nevner dette eksemplet: «En som er sjenert, synes kanskje det er vanskelig å være sammen med en som er veldig utadvendt og jovial. En slik forskjell kan virke uvesentlig, men kan føre til alvorlige problemer.» Men er to mennesker med helt ulik personlighet nødt til å få problemer med hverandre? Tenk på de to apostlene Peter og Johannes. Hvordan var de? Vi ser kanskje for oss Peter som utadvendt og impulsiv og Johannes som kjærlig og behersket. Og kanskje dette stemmer. Det ser ut til at de hadde ulik personlighet. Likevel samarbeidet de godt. (Apg 8:14; Gal 2:9) Også i dag er det mulig for kristne med ulik personlighet å samarbeide.

I menigheten din er det kanskje en bror som snakker eller oppfører seg på en måte som irriterer deg. Men du er klar over at Kristus døde for denne broren og vil at du skal vise kjærlighet. (Joh 13:34, 35; Rom  5:6–8) Det vil derfor ikke være riktig av deg å bestemme deg for at du ikke vil være venner med broren eller å prøve å unngå ham. Spør deg selv: Gjør min bror noe som helt klart er i strid med Bibelen? Går han bevisst inn for å gjøre det ubehagelig for meg? Eller er det bare slik at vi har forskjellig personlighet? Et annet spørsmål du kan stille deg selv, er: Hvilke av hans gode egenskaper vil det være bra for meg å etterligne?

Det siste spørsmålet er viktig. Hvis broren er pratsom og du er stille av natur, så tenk på hvor lett han får i gang samtaler på feltet. Kanskje du kan spørre om dere kan samarbeide i tjenesten, og se hva du kan lære. Eller sett at han er mer gavmild enn du er. Kanskje du da kan lære noe om gleden ved å gi noe til de eldre, de syke eller dem som har det vanskelig økonomisk. Poenget er: Selv om du og din bror har forskjellig personlighet, kan dere få et bedre forhold til hverandre ved å fokusere på hverandres positive sider. Det vil kanskje ikke føre til at dere blir bestevenner, men det vil hjelpe dere til å bevare freden – både mellom dere og i menigheten.

Evodia og Syntyke hadde kanskje helt forskjellig personlighet. Likevel oppfordret apostelen Paulus dem til å «ha det samme sinn i Herren». (Fil 4:2) Vil du i tråd med dette samarbeide med dine brødre og søstre og ha som mål å bevare freden i menigheten?

I likhet med ugress som sprer seg i en blomsterhage, vil negative følelser vi har overfor andre, sannsynligvis forverre seg hvis ikke vi anstrenger oss for å «rykke dem opp med roten». Når bitterhet får dominere en persons hjerte, kan dette til og med påvirke hele menigheten. Hvis vi elsker Jehova og våre brødre og søstre, vil vi gjøre alt vi kan for å unngå at personlige  uoverensstemmelser får forstyrre eller svekke freden blant Guds folk.

Når vi tar tak i konflikter og uoverensstemmelser med det mål å slutte fred, vil vi kanskje bli overrasket over de gode resultatene det gir. Tenk for eksempel over noe en søster erfarte. Hun forteller: «Jeg følte at en søster behandlet meg som om jeg var et barn. Det var virkelig plagsomt. Jeg ble mer og mer irritert, så jeg begynte å være kort og avvisende mot henne. Jeg tenkte: Hun viser ikke meg den respekten jeg fortjener, så da vil ikke jeg vise henne respekt.»

Men så begynte denne søsteren å tenke over sin egen holdning. «Jeg begynte å se mine egne feil og mangler, og jeg var veldig skuffet over meg selv. Jeg skjønte at jeg måtte forandre min måte å tenke på. Etter at jeg hadde bedt til Jehova om saken, kjøpte jeg en liten presang til søsteren og skrev et kort der jeg ba om unnskyldning for den måten jeg hadde oppført meg på. Vi ga hverandre en klem og ble enige om å legge saken bak oss. Vi har ikke hatt noen problemer siden.»

Fred er noe alle har behov for. Men usikkerhet og stolthet kan få mange til å oppføre seg på en måte som ikke akkurat fører til fred. Slik er det med mange som ikke tilber Jehova, men blant oss som tilber ham og bærer hans navn, bør det være fred og enhet. Jehova inspirerte Paulus til å skrive: «Jeg ... ber dere ... inntrengende om å vandre verdig det kall som dere ble kalt med, med fullstendig ydmykhet og mildhet, med langmodighet, idet dere bærer over med hverandre i kjærlighet og oppriktig bestreber dere på å bevare åndens enhet i fredens forenende bånd.» (Ef 4:1–3) «Fredens forenende bånd» er av uvurderlig verdi. Så la oss styrke dette båndet og være fast bestemt på å løse alle uoverensstemmelser som måtte oppstå blant oss!