«DU ER en ond far», ropte KGB-offiseren. * «Du har sviktet din gravide kone og den lille datteren din. Hvem skal forsørge dem og ta vare på dem? Slutt med det du holder på med, og dra hjem!» Jeg svarte: «Nei, jeg har ikke sviktet familien min. Dere arresterte meg! Og hvorfor?» Offiseren svarte: «En hvilken som helst annen forbrytelse er bedre enn å være et Jehovas vitne.»

Denne samtalen fant sted i 1959 i et fengsel i byen Irkutsk i Russland. Jeg vil gjerne fortelle hvorfor min kone, Marija, og jeg var villige til å «lide for rettferdighets skyld», og hvordan vi ble velsignet fordi vi var trofaste. – 1. Pet 3:13, 14.

Jeg ble født i Ukraina i 1933, i byen Zolotnyky. I 1937 fikk vi besøk av tanten og onkelen min fra Frankrike. De var Jehovas vitner, og de ga oss bøkene Fremtidens Regering og Verdensbefrielsen, som var utgitt av Selskapet Vakttårnet. Da far leste disse bøkene, fikk han tilbake troen på Gud. I 1939 ble han dessverre veldig syk, men før han døde, sa han til mor: «Dette er sannheten. Lær barna om det.»

I april 1951 begynte myndighetene å sende Jehovas vitner fra den vestlige delen av Sovjetunionen til indre eksil i Sibir. Sammen med mor og min yngre bror, Grigorij, ble jeg forvist fra Vest-Ukraina. Etter å ha reist over 6000 kilometer med tog kom vi til byen Tulun i Sibir. To uker senere kom min eldre bror, Bogdan, til en leir i byen Angarsk, som lå i nærheten. Han hadde blitt dømt til 25 års tvangsarbeid.

Mor, Grigorij og jeg forkynte i boligområdene rundt Tulun, men vi måtte være oppfinnsomme. Vi kunne for eksempel spørre: «Er det noen her som vil selge en ku?» Når vi fant en som hadde en ku til salgs, gjorde vi ham eller henne oppmerksom på hvor fantastisk kuer er laget. Det gikk ikke lang tid før vi snakket om Skaperen. En avis på den tiden skrev om Jehovas vitner at de spør etter kuer, men er på utkikk etter sauer! Og vi fant sauelignende mennesker! Det var en glede å studere Bibelen med de ydmyke og gjestfrie menneskene i dette distriktet, der det ikke var noen menighet. I dag er det en menighet med over 100 forkynnere i Tulun.

Min kone, Marija, ble kjent med sannheten i Ukraina midt under andre verdenskrig. Da hun var 18 år, begynte en KGB-offiser å trakassere henne og prøvde å få henne til å ligge med ham, men hun avviste bestemt tilnærmelsene hans. En dag hun kom hjem, fant hun ham liggende på sengen hennes. Marija flyktet. Offiseren ble rasende og truet med at han skulle få sperret henne inne fordi hun var et vitne. Og i 1952 ble Marija faktisk dømt til ti års fengsel. Hun følte seg som Josef, som ble fengslet fordi han var trofast mot Gud. (1. Mos 39:12, 20) Sjåføren som kjørte Marija fra rettssalen til fengslet, sa til henne: «Ikke vær redd. Mange som blir sendt i fengsel, kommer ut med selvrespekten i behold.» Disse ordene ga henne styrke.

Fra 1952 til 1956 var Marija i en arbeidsleir i nærheten av Gorkij (nå Nizjnij Novgorod) i Russland. Hun fikk ordre om å grave opp trær, selv i bitende kulde. Dette gikk ut over helsen hennes, men i 1956 ble hun løslatt og dro av gårde til Tulun.

Da en bror i Tulun fortalte meg at en søster var på vei, syklet jeg til busstoppet for å møte henne og hjelpe henne med bagasjen. Da jeg traff Marija, likte jeg henne med en gang. Det krevde litt innsats å overbevise henne om at jeg var den rette for henne, men jeg klarte det. Vi giftet oss i 1957. Året etter fikk vi en datter, Irina. Men gleden over å være sammen med henne ble kortvarig. I 1959 ble jeg arrestert for å ha trykt bibelsk litteratur. Jeg satt seks måneder i enecelle. For å bevare en indre ro i den tiden ba jeg mye, sang Rikets sanger og så for meg hvordan jeg skulle forkynne hvis jeg ble løslatt.

Mens jeg var i fengsel, brølte en etterforsker under et forhør: «Snart kommer vi til å utrydde dere, akkurat som man tramper ned mus!» Jeg svarte: «Jesus sa at det gode budskap om Riket SKAL bli forkynt i alle land, og ingen kan stoppe det.» Så forandret etterforskeren taktikk og prøvde å overtale meg til å fornekte troen min, slik jeg nevnte innledningsvis. Da verken trusler eller list virket, ble jeg dømt til sju års tvangsarbeid i en leir i nærheten av byen Saransk. På vei til leiren fikk jeg høre at vi hadde fått en datter til, Olga. Selv om min kone og døtrene mine var langt borte, fant jeg trøst i å vite at Marija og jeg hadde forblitt lojale mot Jehova.

Én gang i året reiste Marija til Saransk for å besøke meg. Reisen fra Tulun og tilbake tok tolv dager med tog. Hvert år hadde hun med et par nye støvler til meg. I hælene på støvlene hadde hun gjemt noen nye numre av Vakttårnet. Ett år var besøket hennes veldig spesielt, for da hadde hun med seg de to små døtrene våre. Forestill deg hvor rørt jeg ble over å se dem og få være sammen med dem!

I 1966 ble jeg løslatt fra arbeidsleiren, og vi fire flyttet til byen Armavir, i nærheten av Svartehavet. Der fikk vi to sønner, Jaroslav og Pavel.

 Det gikk ikke lang tid før KGB-offiserer begynte å komme og ransake huset vårt for å se om vi hadde noe bibelsk litteratur. De lette overalt, til og med i fôret til kuene. En gang dette skjedde, ble offiserene svette på grunn av varmen, og uniformene deres ble dekket av støv. Marija syntes synd på dem, for de gjorde bare det de hadde fått ordre om. Hun ga dem litt saft og hentet en klesbørste, en bolle med vann og noen håndklær til dem. Da sjefen deres kom, fortalte offiserene ham hvor vennlig de var blitt behandlet. Da de dro, smilte sjefen og vinket til oss. Vi var glade for å se de gode resultatene det kan gi når vi prøver å ‘fortsette å overvinne det onde med det gode’. – Rom 12:21.

Til tross for ransakingene fortsatte vi å forkynne i Armavir. Vi var også med på å styrke en liten gruppe forkynnere i Kurganinsk, en by i nærheten. Det gir meg stor glede å vite at det i dag er seks menigheter i Armavir og fire i Kurganinsk.

Opp gjennom årene har det vært perioder der vi ikke har vært så åndelig sterke. Men vi er takknemlige mot Jehova fordi han brukte trofaste brødre til å korrigere oss og styrke oss åndelig sett. (Sal 130:3) Det var også en alvorlig prøve for oss å tjene sammen med KGB-agenter som infiltrerte menighetene uten at vi var klar over det. De ga inntrykk av å være ivrige og var aktive i forkynnelsen. Noen fikk til og med ansvarsfulle oppgaver i organisasjonen. Men med tiden fant vi ut hvem de egentlig var.

I 1978, da Marija var 45 år, ble hun gravid igjen. Fordi hun hadde en kronisk hjertelidelse, fryktet legene for livet hennes og prøvde å overtale henne til å ta abort. Marija nektet. Noen leger fulgte derfor etter henne overalt på sykehuset og forsøkte å gi henne en sprøyte og sette i gang fødselen før tiden. For å beskytte det ufødte barnet rømte Marija fra sykehuset.

KGB ga oss ordre om å forlate byen. Vi flyttet til en landsby i nærheten av Tallinn i Estland, som den gang var en del av Sovjetunionen. I Tallinn fødte Marija, til tross for det legene hadde spådd, en sunn og frisk gutt, Vitalij.

Senere flyttet vi fra Estland til Nezlobnaja i det sørlige Russland. Vi forkynte forsiktig i bade- og rekreasjonsbyene i nærheten, som ble besøkt av folk fra hele landet. De kom dit av helsemessige grunner, men noen dro med et håp om evig liv!

Vi prøvde å hjelpe sønnene og døtrene våre til å få kjærlighet til Jehova og et ønske om å tjene ham. Vi inviterte ofte brødre som kunne påvirke barna våre positivt, hjem til oss. En av dem som pleide å besøke oss, var min bror Grigorij, som tjente som kretstilsynsmann fra 1970 til 1995. Hele familien likte å få besøk av ham, for han var så glad og hadde god humor. Når vi hadde gjester, lekte vi ofte bibelske leker, og barna våre ble glad i historiene i Bibelen.

 I 1987 flyttet en av sønnene våre, Jaroslav, til Riga i Latvia, der han kunne forkynne mer åpenlyst. Men da han nektet å utføre militærtjeneste, ble han dømt til å sone ett og et halvt år bak murene, og han satt i ni forskjellige fengsler. Det jeg hadde fortalt ham om den tiden jeg selv var i fengsel, hjalp ham til å holde ut. Senere ble han pioner. I 1990 ville en annen av sønnene våre, Pavel, som da var 19 år, være pioner på Sakhalin, en øy nord for Japan. Til å begynne med ville vi ikke at han skulle dra. Det var bare 20 forkynnere på hele øya, og vi bodde over 9000 kilometer unna. Men til slutt gikk vi med på det, og det var en god avgjørelse. Folk der reagerte positivt på budskapet om Riket. I løpet av noen få år var det åtte menigheter der. Pavel tjente på Sakhalin til 1995. På det tidspunktet var det bare den yngste sønnen vår, Vitalij, som fortsatt bodde hjemme. Helt fra han var liten, elsket han å lese i Bibelen. Han begynte som pioner da han var 14, og jeg var pioner sammen med ham i to år. Det var en fin tid. Da Vitalij var 19, flyttet han for å tjene som spesialpioner.

I 1952 sa en KGB-offiser til Marija: «Fraskriv deg troen din, eller vær forberedt på ti år i fengsel. Når du kommer ut, vil du være gammel og alene.» Men det gikk ikke akkurat slik. Vi følte kjærligheten fra vår lojale Gud, Jehova, fra barna våre og fra de mange som vi fikk hjelpe inn i sannheten. Marija og jeg hadde gleden av å besøke de stedene der barna våre tjente. Vi fikk treffe noen av dem som barna våre hadde hjulpet til å lære om Jehova, og så hvor takknemlige de var.

I 1991 ble virksomheten til Jehovas vitner juridisk anerkjent. Denne avgjørelsen ga ny glød i forkynnelsesarbeidet. Menigheten vår kjøpte til og med en buss så vi kunne reise til byer og landsbyer i nærheten hver helg.

Jeg er glad for at Jaroslav og hans kone, Aljona, og Pavel og hans kone, Raja, tjener på Betel, mens Vitalij og hans kone, Svetlana, er i kretstjenesten. Den eldste datteren vår, Irina, og familien hennes bor i Tyskland. Mannen hennes, Vladimir, og de tre sønnene deres, tjener alle som eldste. Den andre datteren vår, Olga, bor i Estland og ringer ofte til meg. Min kjære kone, Marija, døde dessverre i 2014. Jeg lengter etter å se henne igjen i oppstandelsen. Nå bor jeg i byen Belgorod, og brødrene her er til stor støtte for meg.

De årene jeg har tjent Jehova, har lært meg at det koster noe å fortsette å være trofast, men at den indre freden Jehova gir til gjengjeld, er en skatt av uvurderlig verdi. De velsignelsene Marija og jeg fikk fordi vi var trofaste, har vært større enn jeg noensinne kunne forestille meg. Før Sovjetunionen falt i 1991, var det bare litt over 40 000 forkynnere der. I dag er det over 400 000 forkynnere i de landene som en gang var en del av Sovjetunionen! Jeg er nå 83 år og tjener fortsatt som eldste. Støtten fra Jehova har alltid gitt meg styrke til å holde ut. Ja, Jehova har belønnet meg rikt. – Sal 13:5, 6.