Titusbuen har to store relieffer som skildrer en kjent historisk hendelse. Noe som er mindre kjent, er den fascinerende koblingen mellom dette monumentet og Bibelen: Titusbuen er et taust vitne om hvor nøyaktig bibelske profetier går i oppfyllelse.

I det første århundre evt. strakte Romerriket seg fra Britannia og Gallia (nå Frankrike) til Egypt, og riket opplevde en stabilitet og velstand som var uten sidestykke i historien. Men et fjerntliggende område skapte hele tiden frustrasjon for Roma – den urolige provinsen Judea.

I oppslagsverket Encyclopedia of Ancient Rome står det: «Få områder under romersk styre var preget av en så intens gjensidig motvilje som Judea. Jødene kunne ikke fordra fremmede herskere som ikke brydde seg om tradisjonene deres, og romerne tålte ikke jødenes egenrådighet.» Mange jøder håpet at en politisk messias skulle befri dem fra de forhatte romerne og gjenskape en gyllen tidsalder for Israel. Men i år 33 profeterte Jesus Kristus at Jerusalem gikk en katastrofe i møte.

Jesus sa: «Det skal komme dager da fiendene dine skal bygge en forskansning med spisse pæler rundt deg, omringe deg og beleire deg fra alle kanter. De skal jevne deg med jorden og utslette barna dine, og de skal ikke la stein bli tilbake på stein i deg.» – Lukas 19:43, 44.

Det Jesus sa, var tydeligvis vanskelig å forstå for disiplene. To dager senere, da de så utover templet i Jerusalem, utbrøt en av dem: «Lærer, se! For noen imponerende steiner og bygninger!» Ja, noen av tempelsteinene skal ha vært 11 meter lange, 5 meter brede og 3 meter høye! Men Jesus svarte: «Det skal komme dager da alt dere ser nå, skal bli revet ned – det skal ikke bli stein tilbake på stein.» – Markus 13:1; Lukas 21:6.

Jesus sa videre: «Når dere ser Jerusalem omringet av hærer, da skal dere vite at byen snart skal bli ødelagt. Da må de som er i Judea, flykte til fjellene, og de som er inne i byen, må komme seg ut, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i den.» (Lukas 21:20, 21) Gikk det Jesus sa, i oppfyllelse?

Trettitre år etter at Jesus kom med denne uttalelsen, hatet jødene fremdeles å være under romersk styre. Men i år 66, da den romerske stattholderen Gessius Florus tok penger fra templets hellige skattkammer, hadde de rasende jødene fått nok. Ikke lenge etter strømmet jødiske krigere inn i Jerusalem, drepte den romerske garnisonen og erklærte uavhengighet fra Roma.

Rundt tre måneder senere rykket mer enn 30 000 romerske soldater, under ledelse av Cestius Gallus, fram mot Jerusalem for å knuse opprøret. Romerne trengte raskt inn  i byen og begynte å undergrave muren rundt tempelområdet. Men så, uten noen åpenbar grunn, trakk de seg tilbake. De jødiske opprørerne jublet og satte etter dem. Nå som de krigende partene var ute av byen, kunne de kristne følge Jesu advarsel og flykte fra Jerusalem til fjellene på den andre siden av elven Jordan. – Matteus 24:15, 16.

Året etter dro romerne, ledet av general Vespasian og hans sønn Titus, på et nytt felttog mot Judea. Men kort tid etter at keiser Nero døde i år 68, dro Vespasian tilbake til Roma for å overta tronen. Dermed ble det Titus som fikk oppgaven med å lede felttoget og hæren på rundt 60 000 soldater.

I juni i år 70 ga Titus soldatene ordre om å hogge ned trærne på landsbygda i Judea og lage en 7 kilometer lang forskansning med spisse pæler rundt Jerusalem. Før september var omme, hadde romerne plyndret og brent byen og templet og revet det hele ned stein for stein, akkurat som Jesus tidligere hadde forutsagt. (Lukas 19:43, 44) Ifølge et forsiktig anslag var det «mellom en kvart og en halv million mennesker som døde i Jerusalem og resten av landet».

I år 71 vendte Titus tilbake til Roma, hvor han fikk en storslått mottagelse. Hele byen feiret seierherrene i et av de største triumftogene som noen gang hadde vært arrangert der.

Folkemengdene så med store øyne på de enorme rikdommene som ble ført gjennom Romas gater. De jublet over synet av skip som var tatt som krigsbytte, store paradevogner hvor det ble skildret scener fra krigen, og gjenstander som var tatt fra templet i Jerusalem.

Titus etterfulgte sin far, Vespasian, som keiser i år 79. Men bare to år senere døde Titus uventet. Hans bror Domitian ble keiser og reiste raskt en triumfbue til ære for Titus.

Hvert år blir Titusbuen beundret av flere hundre tusen som besøker Forum Romanum. Noen ser på Titusbuen som et imponerende kunstverk, andre som en hyllest til Romerrikets makt, og andre igjen som et minnesmerke over det falne Jerusalem og templet.

For ivrige bibellesere har Titusbuen imidlertid enda større betydning. Den er et taust vitne som viser hvor pålitelige og nøyaktige Bibelens profetier er, og bekrefter at profetiene er inspirert av Gud. – 2. Peter 1:19–21.