1. Hvorfor oppfordret Paulus de jødekristne i det første århundre til å oppmuntre hverandre mer og mer?

HVORFOR bør vi gå inn for å bli flinkere til å oppmuntre andre? Vi finner en viktig grunn til det i det brevet som apostelen Paulus skrev til de kristne hebreerne. Han skrev: «La oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlate å komme sammen, slik noen har for vane, men oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser dagen nærme seg.» (Hebr 10:24, 25) Bare fem år etter at Paulus skrev dette, ville de jødekristne som bodde i Jerusalem, se at «dagen» var nær, den ‘Jehovas dag’ da dommen skulle fullbyrdes over Jerusalem. De ville kunne se det tegnet som Jesus hadde gitt dem, som betydde at de måtte flykte fra byen for å redde livet. (Apg 2:19, 20; Luk 21:20–22) Denne Jehovas dag kom i år 70, da romerne ødela Jerusalem.

2. Hvorfor bør vi i vår tid gå mer og mer inn for å oppmuntre hverandre?

² I dag har vi all grunn til å tro at Jehovas ‘store og meget fryktinngytende’ dag er nær. (Joel 2:11) Profeten Sefanja sa:  «Jehovas store dag er nær. Den er nær, og den kommer meget hurtig.» (Sef 1:14) Denne profetiske advarselen gjelder også vår tid. Med tanke på hvor nær Jehovas dag er, bør vi, som Paulus sa, «vie hverandre oppmerksomhet for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger». (Hebr 10:24, fotn.) Vi bør bry oss mer og mer om våre brødre og søstre, så vi kan oppmuntre dem når de trenger det.

3. Hva sa Paulus om oppmuntring? (Se det første bildet i artikkelen.)

³ «Engstelse i en manns hjerte gjør det nedbøyd, men et godt ord får det til å fryde seg.» (Ordsp 12:25) Slik er det for oss alle. Vi trenger alle å få høre noen oppmuntrende ord fra tid til annen. Paulus viste at også en som har ansvar for å oppmuntre andre, selv trenger å bli bygd opp. Til de kristne som bodde i Roma, skrev han: «Jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en eller annen åndelig gave for at dere skal bli gjort faste; eller snarere, for at det skal bli en utveksling av oppmuntring blant dere, idet hver enkelt blir oppmuntret ved den annens tro, både deres og min.» (Rom 1:11, 12) Ja, Paulus, som var flink til å oppmuntre andre, hadde noen ganger selv behov for å bli bygd opp. – Les Romerne 15:30–32.

4, 5. Hvem kan vi oppmuntre, og hvorfor?

⁴ De som lever et selvoppofrende liv, bør få ros for det. Blant disse er våre trofaste pionerer. Mange av dem har ofret mye for å kunne være pionerer. Misjonærer, kretstilsynsmenn og deres koner og de som tjener på et avdelingskontor eller et oversettelseskontor, har også ofret mye for å bruke mer tid i tjenesten for Jehova. De bør derfor få oppmuntring. De som har et hjerte som fortsatt brenner for heltidstjenesten, men som av forskjellige grunner ikke lenger kan gjøre så mye som før, setter også pris på å få oppmuntring.

⁵ En annen gruppe som fortjener oppmuntring, er våre brødre og søstre som velger å forbli ugift fordi de ønsker å være lydige mot Jehova og gifte seg ‘bare i Herren’. (1. Kor 7:39) Gifte søstre blir glade når de får oppbyggende og rosende ord fra mannen sin for det gode arbeidet de gjør. (Ordsp 31:28, 31) De som fortsetter å være trofaste mot Jehova under forfølgelse eller sykdom, trenger også oppmuntring. (2. Tess 1:3–5) Jehova og Jesus trøster og oppmuntrer alle disse trofaste tjenerne. – Les 2. Tessaloniker 2:16, 17.

6. Hvilken rolle har de eldste ifølge Jesaja 32:1, 2?

⁶ Les Jesaja 32:1, 2. Gjennom «fyrster» – det vil si de eldste, både av de salvede og de andre sauer – gir Jesus Kristus oppmuntring og veiledning til dem som er nedtrykte og motløse i denne vanskelige tiden. De eldste er ikke «herrer» over andres tro, men «medarbeidere» på sine trosfellers glede. – 2. Kor 1:24.

7, 8. Hvordan kan de eldste oppmuntre andre med mer enn bare ord?

⁷ Paulus er et godt eksempel for de eldste. Han skrev til de kristne i Tessalonika, som ble forfulgt: «Ettersom vi altså nærte inderlig hengivenhet for dere, ville vi gjerne gi dere, ikke bare Guds gode budskap, men også våre egne sjeler, fordi dere var blitt oss kjære.» – 1. Tess 2:8.

⁸ Eldste kan oppmuntre andre med det de sier, men Paulus viste at det noen ganger er mer enn ord som må til. Han sa til  de eldste i menigheten i Efesos: «Dere ... må hjelpe dem som er svake, og huske Herren Jesu ord, da han selv sa: ‘Det er større lykke ved å gi enn ved å få.’» (Apg 20:35) Paulus oppmuntret sine brødre med mer enn ord. Han var også villig til å gi av seg selv for dem, ja til å «bli helt brukt opp» for deres skyld. (2. Kor 12:15) På samme måte bør ikke de eldste bare oppmuntre og trøste brødrene og søstrene med ord, men også bygge dem opp ved å vise dem oppriktig personlig interesse. – 1. Kor 14:3.

9. Hvordan kan de eldste gi veiledning på en oppmuntrende måte?

⁹ For å bygge opp sine brødre og søstre må de eldste noen ganger gi veiledning. Også på dette området kan de eldste lære av eksempler i Bibelen, slik at de kan gi veiledning på en oppmuntrende måte. Jesus viste på en fin måte hvordan dette kan gjøres, da han etter sin død og oppstandelse måtte gi streng veiledning til noen av menighetene i Lilleasia. Legg merke til hva han gjorde. Før han ga menighetene i Efesos, Pergamon og Tyatira veiledning, ga han dem varm ros. (Åp 2:1–5, 12, 13, 18, 19) Og han sa til menigheten i Laodikea: «Alle dem som jeg nærer hengivenhet for, irettesetter og tukter jeg. Vær derfor nidkjær og vis anger.» (Åp 3:19) De eldste går inn for å etterligne Jesus når de må gi noen veiledning.

10. Hvordan kan vi alle være med på å bygge hverandre opp?

¹⁰ Det er ikke bare de eldstes ansvar å oppmuntre andre. Paulus oppfordret alle kristne til å ha «en tale som er god til oppbyggelse, alt etter som det måtte være behov for, så den kan overbringe det som er gagnlig», til andre. (Ef 4:29) Hver enkelt av oss bør prøve å være oppmerksom på hva andre har «behov for». Paulus skrev til de kristne hebreerne: «Rett opp de hender som henger ned, og de svekkede knær, og fortsett å gjøre rette stier for  deres føtter, for at det som er halt, ikke skal gå av ledd, men heller bli helbredet.» (Hebr 12:12, 13) Vi kan alle sammen, også barn og unge, styrke og oppmuntre hverandre med det vi sier.

11. Hvordan fikk Marthe hjelp i en periode da hun var deprimert?

¹¹ Marthe *, en søster som i en periode var deprimert, skriver: «En dag da jeg ba Jehova om å få oppmuntring, traff jeg en eldre søster som viste meg godhet og omtanke, noe jeg virkelig hadde behov for da. Hun fortalte også hvordan hun selv hadde opplevd samme slags prøvelse som jeg gikk igjennom, og det gjorde at jeg følte meg mindre alene.» Det kan godt være at den eldre søsteren ikke skjønte hvilken god virkning det hun sa, hadde på Marthe.

12, 13. På hvilke måter kan vi følge rådet i Filipperne 2:1–4?

¹² Paulus ga dette rådet til alle i menigheten i Filippi: «Hvis det da er noen oppmuntring i Kristus, hvis det er noen kjærlighetens trøst, hvis det er noen delaktighet [noe fellesskap, fotn.] i ånd, hvis det er noen inderlig hengivenhet og medfølelse, gjør da min glede fullstendig ved at dere har det samme sinn og den samme kjærlighet, idet dere er forent i sjel, tenker ett og det samme og ikke gjør noe av stridslyst eller av selvopptatthet, men med et ydmykt sinn anser de andre for å være høyere enn dere selv og ikke med personlig interesse bare har øye for deres egne saker, men også med personlig interesse har øye for de andres saker.» – Fil 2:1–4.

¹³ Ja, vi bør alle gå inn for å vise at vi er interessert i våre brødre og søstre, og oppmuntre dem ved å gi dem ‘kjærlig trøst’, gi dem en følelse av åndelig fellesskap og vise dem «inderlig hengivenhet og medfølelse».

14. Hva kan gi oppmuntring?

¹⁴ Det kan være til stor oppmuntring for oss å høre at noen vi har hjulpet tidligere, fortsatt tjener Jehova trofast. Apostelen Johannes fikk slik oppmuntring. Han skrev: «Jeg har ingen større grunn til takknemlighet enn dette, at jeg får høre at mine barn fortsetter å vandre i sannheten.» (3. Joh 4) Mange pionerer kan skrive under på at det er veldig oppmuntrende å få vite at en man har hjulpet inn i sannheten for mange år siden, fortsatt er trofast og kanskje til og med tjener som pioner. Hvis en pioner er motløs, kan det være til stor trøst og oppmuntring bare å bli minnet på tidligere gleder som han eller hun har hatt i tjenesten.

15. Hva er én ting vi kan gjøre for å oppmuntre dem som tjener trofast?

¹⁵ Mange kretstilsynsmenn har fortalt hvor oppmuntret de og deres koner har blitt av bare å få et lite takkekort etter å ha besøkt en menighet. Eldste, misjonærer, pionerer og betelitter kan også bli oppmuntret når noen på lignende måte gir uttrykk for at de setter pris på deres trofaste tjeneste.

16. Hva kan være nok for å oppmuntre noen?

¹⁶ Kanskje du tenker at du ikke kan oppmuntre andre fordi du ikke er særlig utadvent. Men det kan du. Det trenger ikke å være så mye som må til for å være oppmuntrende – kanskje det holder med et varmt smil når du møter noen. Hvis den du smiler til, ikke smiler tilbake, kan det være at han eller hun har det vanskelig og trenger en å snakke med. Bare det  at du lytter, kan være trøstende. – Jak 1:19.

17. Hva oppmuntret en ung bror i en vanskelig tid?

¹⁷ Henrik, en ung bror, ble helt knust da flere i hans nærmeste familie, blant andre faren hans, som hadde vært en respektert eldste, forlot sannheten. Henrik ble oppmuntret av en kretstilsynsmann som tok ham med på kafé for å ta en kaffe og lot ham åpne seg og fortelle hva han følte. Henrik skjønte at den eneste måten han kunne hjelpe familien sin tilbake til sannheten på, var at han selv fortsatte å tjene Jehova trofast. Han følte også at det var veldig trøstende å lese Salme 46, Sefanja 3:17 og Markus 10:29, 30.

18. (a) Hva skrev kong Salomo om oppmuntring? (b) Hvilket forslag kom apostelen Paulus med?

¹⁸ Det Marthe og Henrik opplevde, viser at vi kan oppmuntre en bror eller søster som trenger trøst. Kong Salomo skrev: «Et ord i rette tid – hvor godt er ikke det! Øynenes glans får hjertet til å fryde seg; et godt budskap gjør knoklene fete.» (Ordsp 15:23, 30) Vi kan styrke en som er motløs, ved å lese for ham eller henne fra Vakttårnet eller fra nettstedet vårt. Paulus viser at det også kan være oppmuntrende å synge Rikets sanger sammen. Han oppfordrer oss til å oppmuntre hverandre «med salmer, lovsanger til Gud, åndelige sanger». – Kol 3:16; Apg 16:25.

19. Hvorfor blir det viktigere og viktigere at vi oppmuntrer hverandre i tiden som kommer, og hva bør vi gjøre?

¹⁹ Etter hvert som vi ser Jehovas dag «nærme seg», blir det viktigere og viktigere at vi oppmuntrer hverandre. (Hebr 10:25) Vi ønsker derfor å gjøre som Paulus sa til de kristne som levde på hans tid: «Fortsett ... å trøste hverandre og oppbygge hverandre, slik som dere også gjør.» – 1. Tess 5:11.