Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

LIVSHISTORIE

«Her er vi! Send oss!»

«Her er vi! Send oss!»

TENKER du på å utvide tjenesten din ved å flytte til et sted med større behov, kanskje til et fremmed land? I så fall kan du ha nytte av å høre om de erfaringene bror og søster Bergame har gjort seg.

Jack og Marie-Line har vært i heltidstjenesten sammen siden 1988. De er kjent for å være veldig tilpasningsdyktige og har takket ja til mange oppdrag i Guadeloupe og Fransk Guyana. (Avdelingskontoret i Frankrike fører nå tilsyn med arbeidet begge disse stedene.) La oss stille Jack og Marie-Line noen spørsmål.

Hva motiverte dere til å begynne i heltidstjenesten?

Marie-Line: Da jeg vokste opp, i Guadeloupe, gikk jeg ofte på feltet hele dagen sammen med moren min, som var en ivrig forkynner. Jeg er veldig glad i mennesker, så rett etter at jeg var ferdig med skolen, i 1985, begynte jeg som pioner.

Jack: Som ung var jeg omgitt av heltidstjenere som elsket tjenesten. Jeg pleide å være hjelpepioner i skoleferiene. I helgene tok vi av og til buss for å komme dit hvor pionerene gikk på feltet. Vi forkynte hele dagen og avsluttet med å dra på stranden. Jeg storkoste meg de dagene!

Kort tid etter at vi hadde giftet oss i 1988, sa jeg til meg selv: Vi har ingen forpliktelser, så hvorfor ikke gjøre mer i tjenesten? Så jeg ble pioner, jeg også. Et år senere, etter å ha gått pionerskolen, ble vi utnevnt til spesialpionerer. Vi tjente forskjellige steder i Guadeloupe, hvor vi opplevde mange gleder, og så ble vi spurt om å flytte til Fransk Guyana.

Dere har fått i oppdrag å tjene på mange forskjellige steder i årenes løp. Hva har hjulpet dere til å tilpasse dere nye forhold?

Marie-Line: Brødrene på Betel i Fransk Guyana visste at favorittskriftstedet vårt er Jesaja 6:8. Så når de ringte oss, begynte de ofte med spøkefullt å si: «Husker dere favorittskriftstedet deres?» Vi visste at det betydde at vi skulle få et nytt tjenesteoppdrag, så vi svarte: «Her er vi! Send oss!»

Vi lar være å sammenligne et nytt oppdrag med tidligere oppdrag, for hvis vi gjorde det, kunne det føre til at vi ikke satte pris på det vi har. Og vi tar initiativet til å bli kjent med våre brødre og søstre.

Jack: Tidligere var det noen velmenende venner som prøvde å overtale oss til å ikke flytte, for de ville at vi skulle bo i nærheten av dem. Men da vi flyttet fra Guadeloupe, minnet en bror oss på det Jesus sa i Matteus 13:38: «Åkeren er verden.» Så når vi har fått et nytt oppdrag, minner vi oss på at vi fortsatt tjener i den samme «åkeren», uansett hvor vi er. Når alt kommer til alt, er det jo menneskene og distriktet som betyr mest!

Når vi kommer til et nytt distrikt, ser vi at andre lever sitt liv der og klarer seg bra. Så vi prøver å leve som de lokale gjør. Maten er kanskje annerledes, men vi spiser det de spiser, og vi drikker det de drikker, samtidig som vi er nøye med hygienen. Vi går inn for å snakke positivt om hvert sted vi tjener på.

Marie-Line: Vi lærer mye av de lokale brødrene og søstrene. Jeg husker godt da vi nettopp hadde kommet til Fransk Guyana. Det plaskregnet, så vi trodde vi måtte vente med å gå ut i tjenesten til det hadde sluttet å regne. Men så spurte en søster meg: «Skal vi dra?» Overrasket spurte jeg: «Men hvordan da?» Hun svarte: «Ta paraplyen din, så sykler vi.» På den måten lærte jeg å holde en paraply og sykle samtidig. Hvis jeg ikke hadde lært det, hadde jeg aldri fått forkynt i regntiden!

Dere har flyttet cirka 15 ganger. Har dere noen flyttetips?

Marie-Line: Det kan være en utfordring å flytte. Men det er viktig å finne et sted hvor du vil føle deg hjemme når du kommer tilbake etter en dag i tjenesten.

Jack: Vanligvis maler jeg veggene i den nye boligen. Noen ganger, når brødrene på avdelingskontoret visste at vi nok ikke skulle bli værende så lenge på det nye stedet, sa de: «Jack, ikke ta deg bryet med å male veggene denne gangen!»

Marie-Line er ekspert på å pakke! Hun legger alt i esker, og utenpå eskene skriver hun «soverom», «bad», «kjøkken» og så videre. Så når vi kommer til det nye hjemmet vårt, er det lettere å sette eskene i de riktige rommene. Hun lager en liste over hva som er i de forskjellige eskene, så vi raskt finner det vi trenger.

Marie-Line: Fordi vi har lært oss å ha system og orden på ting, kommer vi fort i gang med rutinene våre.

Hvordan legger dere opp dagene, slik at dere kan ‘fullføre deres tjeneste’? – 2. Tim 4:5.

Marie-Line: Mandagene bruker vi til å hvile og forberede oss til møtene. Fra tirsdag av går vi ut i tjenesten.

Jack: Selv om vi har et timekrav, fokuserer vi ikke på det. Tjenesten er det sentrale i livet vårt. Fra vi går hjemmefra, til vi kommer hjem igjen, går vi inn for å snakke med alle vi treffer.

Marie-Line: Når vi drar på piknik, for eksempel, har jeg alltid med meg noen traktater. Det hender at noen kommer bort til oss og ber om å få noe å lese, selv om vi ikke har fortalt dem at vi er Jehovas vitner. Derfor er vi nøye med hvordan vi går kledd, og hvordan vi oppfører oss. Folk legger merke til sånt.

Jack: Vi forkynner også ved å være gode naboer. Jeg plukker opp papir, går ut med søppelet og raker i hagen. Naboene legger merke til det. Det har hendt at noen har spurt: «Du har ikke tilfeldigvis en bibel til meg?»

Dere har ofte reist langt for å forkynne i avsidesliggende distrikter. Har dere noen spesielle minner fra noen av disse turene?

Jack: I Fransk Guyana er det noen distrikter som det er vanskelig å komme til. I løpet av en uke må vi ofte reise rundt 60 mil på dårlige veier. Vi husker veldig godt turen til Saint-Élie i Amazonas-skogen. For å komme dit brukte vi firehjulstrekker og motorbåt, og det tok flere timer før vi kom fram. De fleste som bodde der, var gullgravere. Noen av dem var så takknemlige for publikasjonene våre at de ga oss små gullklumper i bidrag! Om kvelden viste vi en av organisasjonens videoer. Det var mange som kom for å se den.

Marie-Line: For noen år siden ble Jack spurt om å holde minnehøytidstalen i Camopi. For å komme dit dro vi fire timer med en motorisert kano på elven Oyapock. Det var en spennende opplevelse.

Jack: Der det var lav vannstand, kunne strykene være ganske farlige. Disse strykene er virkelig et imponerende syn. En båtfører må vite hva han gjør. Men det var en fin ekspedisjon. Selv om vi bare var seks vitner på minnehøytiden, var det rundt 50 til stede, deriblant noen indianere!

Marie-Line: Sånne berikende opplevelser venter unge som ønsker å gi mer til Jehova. I slike situasjoner må man stole på Jehova, og man styrker troen sin. Vi ser ofte Jehovas hjelpende hånd i livet vårt.

Dere har lært flere språk. Har dere lett for å lære nye språk?

Jack: Nei, absolutt ikke. Jeg lærte disse språkene fordi det var et behov. Jeg måtte lede vakttårnstudiet på sranan * før jeg i det hele tatt hadde hatt en bibelopplesning! Etterpå spurte jeg en bror om hvordan det hadde gått. Han svarte: «Innimellom var det noen ord vi ikke forsto, men du gjorde det veldig bra.» Barna var til stor hjelp. Når jeg sa noe feil, sa de ifra, men det gjorde ikke de voksne. Jeg lærte mye av barna.

Marie-Line: Et sted hadde jeg bibelstudier på både fransk, portugisisk og sranan på samme dag. En søster foreslo at jeg begynte med de studiene som var på det vanskeligste språket, og avsluttet med det språket jeg kunne best. Jeg skjønte fort at det var et godt råd.

En dag hadde jeg et bibelstudium på sranan og etterpå et på portugisisk. Da jeg begynte på det andre studiet, sa den søsteren som var med meg: «Marie-Line, her er det visst et problem.» Da gikk det opp for meg at jeg snakket til en brasiliansk kvinne på sranan i stedet for portugisisk!

De som dere har tjent sammen med, er veldig glad i dere. Hvordan har dere klart å få et så nært forhold til brødrene og søstrene?

Jack: Ordspråkene 11:25 står det: «Den som er gavmild, får det godt.» Vi er ikke redde for å gi av oss selv til andre. Når det gjelder vedlikeholdet av Rikets sal, har noen sagt til meg: «La forkynnerne gjøre det.» Men jeg svarer: «Jeg er jo forkynner, jeg også. Så hvis det er arbeid som må gjøres, vil jeg være der.» Selv om vi alle trenger litt privatliv, minner vi ofte oss selv på at vi ikke vil at privatlivet vårt skal hindre oss i å gjøre godt mot andre.

Marie-Line: Vi går inn for å vise våre brødre og søstre personlig interesse. På den måten finner vi ut når de trenger noen til å passe barna sine eller hente dem på skolen. Så kan vi gjøre litt om på planene våre for å kunne være til hjelp. Vi er klare til å støtte dem når de trenger det. Dette gjør at vi knytter nære bånd til andre.

Hvilke velsignelser har dere erfart fordi dere har tjent på steder med større behov?

Jack: Heltidstjenesten har beriket livet vårt. Vi har ofte vært tett på naturen og kunnet glede oss over mangfoldet i Jehovas skaperverk. Selv om det har vært utfordringer, har vi fred i sinnet, for vi vet at vi får støtte fra Guds folk hvor vi enn er.

Da jeg var ung, satt jeg i fengsel i Fransk Guyana på grunn av min kristne nøytralitet. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg en dag skulle komme tilbake dit som misjonær og få tillatelse til å besøke fengsler for å forkynne der. Jehova er virkelig gavmild når han gir velsignelser!

Marie-Line: Det som gir meg størst glede, er å gi av meg selv til andre. Vi er lykkelige over å tjene Jehova. Det har også knyttet oss nærere sammen som ektepar. Noen ganger spør Jack meg om vi skal invitere et par som trenger oppmuntring, til et måltid. Ofte svarer jeg: «Jeg tenkte akkurat på det samme!» Det skjer rett som det er, at vi tenker helt likt.

Jack: For ikke så lenge siden fikk jeg prostatakreft. Jeg har sagt til Marie-Line – selv om hun ikke liker å høre det: «Elskling, hvis jeg skulle dø i morgen, ville jeg ikke dø ‘i en god alderdom’. Men jeg ville dø tilfreds, for jeg har fylt livet mitt med åndelige ting, verdifulle ting som har gitt meg et godt liv.» – 1. Mos 25:8.

Marie-Line: Jehova har åpnet uventede dører for oss og latt oss få gjøre ting vi aldri kunne forestilt oss. Livet vårt har virkelig vært fylt med gode ting. Med full tillit til Gud vil vi dra hvor som helst hans organisasjon ber oss om å dra!

^ avsn. 32 Sranan (sranantonga) er en blanding av engelsk, nederlandsk, portugisisk og noen afrikanske språk, opprinnelig utviklet av slaver.