GANSKE mange brødre og søstre som tidligere hadde flyttet fra utviklingsland til vestlige land, har vendt tilbake til det landet de kommer fra. Motivert av kjærlighet til Jehova og til sine medmennesker har de flyttet til steder der det er behov for flere forkynnere. (Matt 22:37–39) Hva har de ofret, og hvilke velsignelser har de fått? La oss se på noen eksempler fra Kamerun i Vest-Afrika.

I 1998 flyttet en bror som heter Onésime, fra hjemlandet sitt, Kamerun. Han bodde i utlandet i 14 år. En dag på et møte i menigheten hørte han en illustrasjon om forkynnelsesarbeidet. Taleren sa: «Hvis to venner fisket på forskjellige steder og den ene fikk mer fisk enn den andre, ville ikke da den som fikk lite, flytte seg til det stedet der det var mer fisk?»

Den illustrasjonen fikk Onésime til å tenke på å flytte tilbake til de produktive åndelige fiskeplassene i Kamerun for å hjelpe forkynnerne der. Men han hadde noen bekymringer. Ville han klare å venne seg til forholdene i hjemlandet sitt etter å ha bodd i utlandet i så mange år? For å finne ut av det besøkte han Kamerun i seks måneder. Så, i 2012, flyttet han tilbake for godt.

Onésime forteller: «Jeg måtte venne meg til varmen og leveforholdene. I Rikets sal måtte jeg bli vant til å sitte på harde benker igjen. Men jo mer jeg konsentrerte meg om programmet, jo mer begynte minnene om polstrede seter å blekne», sier han med et smil.

I 2013 giftet Onésime seg med Géraldine, som hadde flyttet tilbake til Kamerun etter å ha bodd i Frankrike i ni år. Hvordan har Jehova velsignet dem for at de har latt livet sitt dreie seg om teokratisk virksomhet? Onésime sier: «Vi har gått på Skolen for kristne forkynnere sammen og tjener på Betel. Det siste året har 20 nye i menigheten vår blitt døpt. Jeg føler at jeg nå er på den rette ‘fiskeplassen’.» (Mark 1:17, 18) Géraldine legger til: «Jeg har fått flere velsignelser enn jeg kunne drømt om.»

Judith hadde flyttet til USA, men hadde lyst til å gjøre mer i tjenesten. Hun forteller: «Hver gang jeg hadde vært på besøk hos familien i Kamerun og skulle dra tilbake, gråt jeg fordi jeg måtte reise fra flere jeg hadde begynt å studere Bibelen med.» Judith nølte likevel med å flytte tilbake til Kamerun.  Hun hadde en godt betalt jobb som gjorde at hun kunne betale for den helsehjelpen som faren hennes i Kamerun trengte. Men hun stolte på Jehova og flyttet tilbake. Hun innrømmer at hun savnet noen av de bekvemmelighetene hun hadde hatt da hun bodde i USA. Hun ba til Jehova om å få hjelp til å omstille seg, og hun fikk støtte og oppmuntring av en kretstilsynsmann og hans kone.

Judith sier: «I løpet av tre år hadde jeg den gleden å få fire åndelige barn.» Hun begynte å tjene som spesialpioner. I dag reiser hun sammen med mannen sin, Sam-Castel, i kretstjenesten. Men hvordan gikk det med faren hennes? Judith og familien klarte å finne et sykehus i utlandet som var villig til å gi faren den operasjonen han trengte, uten å ta betaling. Og operasjonen var vellykket.

En bror som heter Victor, hadde flyttet til Canada. Etter at han hadde lest en vakttårnartikkel om høyere utdannelse, tenkte han over den utdannelsen han selv var i gang med. Han sluttet på universitetet og tok i stedet en kortere teknisk utdannelse. «Det gjorde at jeg kunne få meg en jobb raskere og gjøre det jeg lenge hadde hatt lyst til – å bli pioner», sier han. Senere giftet Victor seg med Caroline, og de dro på besøk til Kamerun. Da de besøkte avdelingskontoret der, ble de oppfordret til å vurdere å tjene i Kamerun. Victor sier: «Vi så ingen grunn til å si nei, og siden vi levde et enkelt liv, kunne vi følge oppfordringen.» Selv om Caroline hadde noen helseplager, bestemte de seg for å flytte.

Victor og Caroline begynte som alminnelige pionerer for å hjelpe til med å ta hånd om den store interessen i distriktet. En stund kunne de leve på sparepengene sine. Etter det jobbet de i Canada noen måneder, noe som gjorde at de kunne reise tilbake til Kamerun og fortsette som pionerer. Hvilke velsignelser har de fått? De har gått på Skolen for kristne forkynnere, har tjent som spesialpionerer og er nå byggetjenere. Victor sier: «Fordi vi gikk ut av komfortsonen vår, har vi fått oppleve støtten fra Jehova.»

I 2002 leste Alain, som gikk på universitetet i Tyskland, traktaten Dere unge, hva ønsker dere å få ut av livet? Det som sto i den, motiverte ham til å sette seg nye mål. I 2006 gikk han på Tjenesteopplæringsskolen og ble sendt til Kamerun, der han var født.

I Kamerun fant Alain en deltidsjobb. Senere fikk han en bedre betalt jobb, men han var redd for at han ikke skulle få tid til å gjøre like mye i tjenesten. Så da han ble invitert til å tjene som spesialpioner, sa han ja uten å nøle. Arbeidsgiveren tilbød ham høyere lønn, men Alain holdt fast ved sin beslutning. Senere giftet Alain seg med Stéphanie, som hadde bodd i Frankrike i mange år. Hvilke vanskeligheter møtte hun etter at hun flyttet til Kamerun?

Stéphanie sier: «Jeg fikk noen allergier og andre mindre helseplager, men jeg har fått regelmessig behandling og har det bedre nå.» Ekteparet har fått lønn for sin  utholdenhet. Alain forteller: «En gang vi dro for å forkynne i en avsidesliggende landsby som heter Katé, fant vi flere som gjerne ville studere Bibelen. Senere ledet vi bibelstudier med dem over telefonen. To av dem ble døpt, og det ble opprettet en gruppe av forkynnere.» Stéphanie legger til: «Det er ingenting som gir større glede enn å hjelpe folk til å bli kjent med Jehova og innvie seg til ham. Ved å tjene her har vi fått oppleve den gleden mange ganger.» I dag er Alain og Stéphanie i kretstjenesten.

Gisèle ble døpt mens hun studerte til lege i Italia. Det gjorde inntrykk på henne å se den enkle livsstilen til det pionerekteparet som underviste henne i Bibelen, og hun ønsket å gjøre mer i tjenesten for Jehova. Så hun begynte å tjene som alminnelig pioner samtidig som hun fullførte legestudiet.

Gisèle ville gjerne gjøre mer i tjenesten i hjemlandet, Kamerun, men hun hadde noen betenkeligheter. Hun sier: «Jeg hadde oppholdstillatelse i Italia, men måtte gi avkall på den, og jeg måtte skilles fra venner og familie som bodde der.» I mai 2016 flyttet Gisèle likevel tilbake til Kamerun. En tid senere giftet hun seg med Léonce, og avdelingskontoret i Kamerun anbefalte dem å flytte til Ayos, en by der det var stort behov for forkynnere.

Hvordan var det å bo i Ayos? Gisèle forteller: «Ofte var vi uten elektrisitet i flere uker og kunne ikke lade mobiltelefonene våre. Mye av tiden virket de ikke. Jeg lærte meg å lage mat over åpen ild, og vi dro ut med trillebårer og lommelykter for å hente vann om kvelden, når det ikke var så mye folk ved vannkilden.» Hvordan klarte hun og mannen hennes å takle situasjonen? Gisèle sier: «Jehovas ånd, det at vi støttet hverandre, og det at familie og venner ga oss oppmuntring og av og til økonomisk støtte, hjalp oss til å holde det gående.»

Er Gisèle glad for at hun flyttet tilbake til hjemlandet? «Ja, absolutt!» sier hun. «Til å begynne med hadde vi noen vanskeligheter og følte oss motløse, men så snart vi kom over det, følte mannen min og jeg at vi gjorde akkurat det vi burde gjøre. Vi stoler på Jehova og føler oss nærere knyttet til ham.» Léonce og Gisèle har gått på Skolen for kristne forkynnere, og de tjener nå som midlertidige spesialpionerer.

I likhet med fiskere som trosser vanskelige forhold for å få en god fangst, er de som flytter tilbake til hjemlandet sitt, villige til å ofre noe for å kunne hjelpe dem som reagerer positivt på budskapet om Riket. Jehova vil uten tvil huske disse hardtarbeidende forkynnerne for den kjærlighet de har vist mot hans navn. (Neh 5:19; Hebr 6:10) Hvis du bor i utlandet og det er behov for forkynnere i hjemlandet ditt, kan du da flytte tilbake? Hvis du gjør det, vil du bli rikt velsignet. – Ordsp 10:22.