Harvey var den eldste av fire brødre. Familien hans kom i sannheten i Midland Junction i Vest-Australia under de vanskelige økonomiske forholdene i 1930-årene. Harvey ble glad i Jehova og ble døpt da han var 14 år. Han lærte tidlig å ikke si nei til teokratiske oppdrag. Som ung gutt takket han en gang nei til å være oppleser på vakttårnstudiet, for han følte at han ikke var flink nok. Men den broren som Harvey snakket med, sa: «Når noen i Jehovas organisasjon ber deg om å gjøre noe, mener han at du er flink nok!» – 2. Kor 3:5.

Jeg, moren min og storesøsteren min ble kjent med sannheten i England. Faren min kom i sannheten mange år senere, men til å begynne med var han motstander. Mot hans vilje ble jeg døpt da jeg var 9 år. Jeg satte meg som mål å bli pioner og senere misjonær. Men faren min sa at jeg ikke fikk lov til å begynne som pioner før jeg ble 21. Jeg hadde ingen planer om å vente så lenge. Så  da jeg var bare 16 år, spurte jeg ham om lov til å flytte til Australia for å bo hos storesøsteren min, som hadde flyttet dit, og det sa han ja til. Da jeg ble 18 år, begynte jeg endelig som pioner.

I Australia ble jeg kjent med Harvey. Vi hadde begge lyst til å tjene Jehova som misjonærer. Vi giftet oss i 1951. Etter at vi hadde vært pionerer sammen i to år, ble vi bedt om å begynne i kretstjenesten. Kretsen vår besto av en stor del av Vest-Australia, så vi kjørte ofte lange strekninger gjennom enorme, tørre og ubefolkede områder.

I 1954 fikk vi invitasjon til å gå i den 25. Gilead-klassen. Misjonærdrømmen vår var i ferd med å gå i oppfyllelse! Vi kom til New York med båt og begynte på et intensivt studium av Bibelen. Som en del av pensumet måtte vi lære spansk, noe som var en utfordring for Harvey, for han klarte ikke å rulle på r-ene.

Mens vi gikk på Gilead, opplyste lærerne at de som var interessert i å tjene i Japan, kunne melde seg på et kurs i japansk. Vi kom fram til at vi heller ville la Jehovas organisasjon bestemme hvor vi skulle tjene. Kort tid etter fikk Albert Schroeder, en av Gilead-lærerne, vite at vi ikke hadde meldt oss på. Han sa til oss: «Tenk litt mer på det.» Vi gjorde fortsatt ikke noe med saken, så bror Schroeder sa: «De andre lærerne og jeg har meldt dere på. Se om dere får dreisen på japansk.» Det var lettere for Harvey å lære å uttale de japanske ordene enn de spanske.

Vi kom til Japan i 1955, og da var det bare 500 forkynnere i hele landet. Harvey var 26 år, og jeg var 24. Vi ble sendt til havnebyen Kobe, og der tjente vi i fire år. Så ble vi bedt om å begynne i reisetjenesten igjen, og det var vi veldig glade for. Vi tjente i nærheten av byen Nagoya. Vi likte alt ved oppdraget vårt – brødrene og søstrene, maten og naturen. Men det gikk ikke lang tid før vi igjen fikk sjansen til å ikke si nei til Jehova.

Etter at vi hadde vært i reisetjenesten i tre år, spurte avdelingskontoret i Japan om vi var villige til å flytte til Taiwan for å tjene i amis-distriktet. Det hadde oppstått et frafall  der, og Taiwan trengte en bror som kunne snakke japansk flytende, og som kunne hjelpe til i situasjonen. * Vi trivdes så godt med vår tjeneste i Japan, så dette var en vanskelig avgjørelse. Men Harvey hadde lært å aldri si nei til et oppdrag, så vi sa ja til å dra.

Vi kom til Taiwan i november 1962. Det var da 2271 Jehovas vitner i landet, og de fleste av dem tilhørte urfolket amis. Det første vi måtte gjøre, var å lære oss kinesisk. Vi hadde bare en lærebok og en lærer som ikke snakket engelsk, men vi lærte oss det.

Kort tid etter at vi hadde kommet til Taiwan, ble Harvey utnevnt til avdelingstjener. Avdelingskontoret var lite, så i tillegg til å ta hånd om oppgavene på kontoret hadde Harvey tid til å samarbeide med forkynnerne i amis-distriktet i opptil tre uker i måneden. I perioder tjente han også som områdetilsynsmann, og det innebar å holde taler på stevner. Harvey kunne ha holdt talene på japansk, og amis-forkynnerne ville ha forstått hva han sa. Men myndighetene krevde at religiøse møter skulle holdes på kinesisk. Harvey, som fortsatt strevde med språket, holdt derfor talene på kinesisk, og en bror tolket dem til amis.

På den tiden var det militær unntakstilstand på Taiwan, så brødrene måtte innhente tillatelse for å kunne holde stevner. Det var ikke lett å få tillatelsene, og politiet var ofte trege med å behandle søknadene. Hvis politiet ikke hadde gitt tillatelsen før stevneuken begynte, dro Harvey til politistasjonen og ble sittende der til han hadde fått tillatelsen. Politiet syntes det var pinlig at en utlending satt og ventet hos dem, så taktikken virket.

De ukene vi tjente sammen med brødrene og søstrene, måtte vi ofte gå en time eller mer. Vi måtte klatre opp bratte fjell og vasse over elver. Jeg husker første gang jeg skulle opp et bratt fjell. Etter en rask frokost tok vi 05.30-bussen til en avsidesliggende landsby, krysset et bredt elveleie og klatret opp en fjellside. Den var så bratt at jeg så rett på føttene til broren foran meg.

Den formiddagen samarbeidet Harvey med noen lokale brødre i tjenesten, mens jeg forkynte alene i en liten grend der folk snakket japansk. I 13-tiden følte jeg meg svimmel fordi jeg ikke hadde spist på mange timer. Da jeg endelig traff Harvey igjen, var det ingen andre brødre der. Harvey hadde fått tre egg i bytte mot noen blader. Han viste meg hvordan man kan spise et egg ved å lage et hull i begge ender av skallet og suge i seg innholdet. Selv om det ikke var særlig fristende, prøvde jeg et likevel. Men hvem skulle få det tredje egget? Jeg fikk det, for Harvey trodde ikke han ville klare å bære meg ned fra fjellet hvis jeg besvimte av sult.

I forbindelse med et kretsstevne hadde jeg en litt spesiell opplevelse. Vi bodde hjemme hos en bror rett ved siden av Rikets sal. Siden amis-folket ser på det å vaske seg som veldig viktig, hadde kona til kretstilsynsmannen ordnet med alt Harvey og jeg trengte for å vaske oss. Harvey var opptatt, så han sa at jeg kunne gå først. Vaskeutstyret besto av en bøtte med kaldt vann, en bøtte med varmt vann og et tomt vaskevannsfat. Til min overraskelse hadde kretstilsynsmannens kone satt utstyret utenfor huset på et sted som var fullt synlig fra Rikets sal, der brødrene holdt på med forberedelsene til stevnet. Jeg spurte henne om hun hadde et forheng av et eller annet slag. Hun kom med en gjennomsiktig plastduk! Jeg vurderte å stille meg i skyggen på baksiden av huset, men der var det gjess som stakk hodet ut gjennom gjerdet for å bite alle som kom for nært. Jeg sa til meg selv: «Brødrene er for opptatt til å legge merke til at jeg vasker meg. Og hvis jeg ikke gjør det, tar de anstøt. La meg få det overstått!» Så det gjorde jeg.

Harvey skjønte at det var vanskelig for amis-forkynnerne å gjøre åndelige framskritt fordi mange av dem ikke kunne lese, og fordi de ikke hadde noe litteratur på sitt språk. Siden amis nylig hadde blitt et skriftspråk, skrevet med latinske bokstaver, virket det fornuftig å lære brødrene og søstrene å lese på sitt eget språk. Dette var et enormt prosjekt, men etter hvert klarte de å studere på egen hånd. På slutten av 1960-tallet begynte det å komme litteratur på amis, og fra 1968 ble Vakttårnet utgitt på dette språket.

Men myndighetene ville ikke at vi skulle utgi publikasjoner som ikke var på kinesisk. Så for å unngå problemer ble Vakttårnet på amis utgitt på forskjellige måter. I en periode brukte vi for eksempel en tospråklig utgave av Vakttårnet på mandarin-kinesisk og amis. Hvis noen lurte, virket det som om vi lærte lokalbefolkningen kinesisk. Siden den gangen har Jehovas organisasjon gitt ut mye litteratur på amis for å hjelpe disse fine menneskene til å bli kjent med bibelske sannheter. – Apg 10:34, 35.

På 1960- og 1970-tallet var det mange amis-forkynnere som ikke levde etter Guds normer. Siden de ikke fullt ut forsto Bibelens prinsipper, var det noen som levde et umoralsk liv, drakk seg fulle eller brukte tobakk og betelnøtter. Harvey besøkte mange menigheter for å hjelpe brødrene og søstrene til å forstå Jehovas syn på disse sakene. På en av disse turene opplevde vi det jeg fortalte om i innledningen.

De som var ydmyke, var villige til å gjøre forandringer, men mange var dessverre ikke det, og i løpet av 20 år sank tallet på forkynnere på Taiwan fra 2450 til omkring 900. Dette var veldig nedslående. Men vi visste at Jehova aldri ville velsigne en uren organisasjon. (2. Kor 7:1) Med tiden ble menighetene renset, og takket være Jehovas velsignelse er det nå over 11 000 forkynnere på Taiwan.

Fra 1980-årene gikk det bedre og bedre med åndeligheten i amis-menighetene, og Harvey kunne derfor bruke mer tid blant kineserne. Han var veldig glad for å kunne hjelpe mennene til mange av søstrene til å komme i sannheten. Jeg husker at han fortalte hvor begeistret han var da en av disse mennene ba til Jehova for første gang. Jeg har også hatt gleden av å hjelpe mange oppriktige mennesker til å bli kjent med Jehova. På avdelingskontoret på Taiwan fikk jeg faktisk tjene sammen med sønnen og datteren til en av dem jeg hadde studert med.

Etter nesten 59 års ekteskap mistet jeg min kjære mann og samarbeidspartner. Den 1. januar 2010 døde Harvey av kreft. Han hadde vært nesten 60 år i heltidstjenesten! Jeg savner ham veldig. Men jeg er så glad for at jeg kunne støtte ham i to fascinerende land mens arbeidet var i startgropen der. Vi lærte oss å snakke – og i Harveys tilfelle også å skrive – to vanskelige asiatiske språk.

Noen år senere bestemte det styrende råd at det ville være best for meg å flytte tilbake til Australia siden jeg begynte å bli gammel. Min første tanke var at jeg ikke hadde lyst til å flytte fra Taiwan. Men Harvey hadde lært meg at jeg aldri skulle si nei til Jehovas organisasjon, så det ville jeg ikke gjøre. Senere forsto jeg at det hadde vært en fornuftig avgjørelse.

Nå tjener jeg på avdelingskontoret i Australasia og utfører Betel-tjeneste på hverdagene og felttjeneste sammen med en lokal menighet i helgene. Jeg gir omvisninger på Betel og er glad for at jeg da får brukt japansken og kinesisken min. Men jeg gleder meg virkelig til at Jehovas løfte om oppstandelsen blir oppfylt. Jeg vet at Harvey, som lærte å aldri si nei til Jehova, hviler trygt i hans minne. – Joh 5:28, 29.