Det skremmende øyeblikket forandret livet mitt, for det var da jeg begynte å tenke på Skaperen. Men før jeg sier noe mer om hva som skjedde den mørke natten, vil jeg gjerne fortelle om barndommen min og hva som påvirket tankegangen min og gjorde at jeg senere fikk lyst til å bli kjent med Gud.

Jeg ble født i 1937 i Guesnain, en gruveby i Nord-Frankrike. Faren min jobbet i en kullgruve, og han lærte meg at det er viktig å arbeide hardt. Jeg ble også påvirket av hans sterke rettferdighetssans, som fikk ham til å prøve å gjøre noe for gruvearbeidere som hadde veldig dårlige arbeidsforhold. Han meldte seg inn i fagforeninger og deltok i streiker. Han var også opprørt over det hykleriet han så blant prestene i området. Mange av dem levde et ganske komfortabelt liv, men likevel ba de om mat og penger fra fattige gruvearbeidere. Far hadde så sterk avsky for prestenes oppførsel at han ikke lærte meg noen ting om religion. Vi snakket faktisk aldri om Gud.

 Etter hvert som jeg ble større, begynte jeg også å hate urettferdighet. Noe av det jeg reagerte på, var de fordommene mange hadde mot de utlendingene som bodde i Frankrike. Jeg spilte fotball med barn av innvandrere og likte å være sammen med dem. Dessuten var moren min polsk, ikke fransk. Jeg lengtet etter at alle skulle leve sammen i fred og bli behandlet likt.

Jeg ble innkalt til militærtjeneste i 1957. Det var det som var grunnen til at jeg havnet i den situasjonen jeg beskrev tidligere – den mørke natten i fjellene i Algerie. Etter at jeg ropte: «Gud! Å, Gud!» og var redd for å bli angrepet av en fiendesoldat, oppdaget jeg at det bare var et villesel. For en lettelse! Men den opplevelsen – og krigen i seg selv – fikk meg til å tenke mer alvorlig over meningen med livet. Hvorfor er vi her? Bryr Gud seg om oss? Blir det noen gang varig fred?

Senere, en gang jeg hadde permisjon og var hjemme hos foreldrene mine, møtte jeg et av Jehovas vitner. Han ga meg en fransk katolsk bibel, La Sainte Bible, som jeg begynte å lese etter at jeg kom tilbake til Algerie. Noen vers som gjorde spesielt inntrykk på meg, var Åpenbaringen 21:3, 4. Der står det: «Guds bolig er hos menneskene. ... Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer. Sorg og skrik og smerte skal heller ikke være mer.» * Dette hadde jeg aldri hørt om før. «Kan det være sant?» spurte jeg meg selv. Den gangen visste jeg nesten ingenting om Gud og Bibelen.

Etter at jeg var ferdig med militærtjenesten i 1959, ble jeg kjent med et Jehovas vitne som het François, og han lærte meg mange sannheter fra Bibelen. For eksempel viste han meg i Bibelen at Gud har et navn, Jehova. (Sal 83:18) François forklarte også at Jehova skal sørge for rettferdighet på jorden, gjøre jorden til et paradis og oppfylle løftet i Åpenbaringen 21:3, 4.

Det jeg lærte, var veldig logisk, og det gikk rett til hjertet på meg. Men jeg ble også veldig sint på prestene og hadde lyst til å la dem få høre hva jeg mente om at de lærte folk ting som ikke står i Bibelen. Jeg var visst fortsatt påvirket av meningene til faren min, og jeg var utålmodig. Jeg ville gjøre noe med en gang!

François og de andre nye vennene mine hjalp meg til å roe meg ned. De forklarte at vår oppgave som kristne ikke er å dømme, men å gi andre håp ved å fortelle dem om det gode budskap om Guds rike. Det var det Jesus gjorde, og det var det han ga sine disipler i oppdrag å gjøre. (Matt 24:14; Luk 4:43) Jeg måtte også lære å snakke med folk på en høflig og vennlig måte, uansett hva de trodde på. Bibelen sier: «En slave for Herren bør ikke krangle, men må være mild mot alle.» – 2. Tim 2:24.

Jeg gjorde de nødvendige forandringene og ble døpt som et Jehovas vitne på et  kretsstevne i 1959. Der traff jeg en ung søster som het Angèle, som jeg likte veldig godt. Jeg begynte å besøke den menigheten hun gikk i, og vi giftet oss i 1960. Hun er en fantastisk kone og en dyrebar gave fra Jehova. – Ordsp 19:14.

I årenes løp har jeg lært mye viktig av kloke og erfarne brødre. Høyt oppe på listen er dette: Uansett hvor vanskelig en oppgave måtte være, kan vi klare den hvis vi er ydmyke og følger prinsippet i Ordspråkene 15:22, der det står: «Når det er mange rådgivere, blir det gode resultater.»

I 1964 begynte jeg for alvor å skjønne hvor sanne de ordene er. Det året begynte jeg å tjene som kretstilsynsmann. Jeg besøkte menigheter for å oppmuntre brødrene og søstrene og styrke dem åndelig sett. Men jeg var bare 27 år og manglet erfaring. Så jeg gjorde noen feil. Men jeg prøvde å lære av dem. Framfor alt lærte jeg mange nyttige ting av dyktige og erfarne rådgivere.

Jeg husker noe som skjedde da jeg var ny i kretstjenesten. På slutten av et besøk i en menighet i Paris kom en åndelig moden bror bort til meg og spurte om han kunne få snakke med meg på tomannshånd. «Ja visst», sa jeg.

Han spurte: «Louis, når en lege går på et hjemmebesøk, hvem er det da han drar for å treffe?»

«Den syke», svarte jeg.

Han sa: «Nettopp. Men jeg har lagt merke til at du er mest sammen med dem som er åndelig sterke, for eksempel tilsynsmannen for menigheten. I menigheten vår er det mange brødre og søstre som er nye eller sjenerte, eller som sliter. De ville bli veldig oppmuntret hvis du var litt sammen med dem, kanskje ved å spise et måltid hjemme hos dem.»

Brorens veiledning var både på sin plass og veldig nyttig. Jeg ble rørt av den store kjærligheten han hadde til Jehovas sauer. Så jeg svelget stoltheten og begynte straks å gjøre det han hadde foreslått. Jeg takker Jehova for slike brødre.

I 1969 og 1973 fikk jeg ansvaret for matserveringen på to internasjonale stevner som  ble holdt på Colombes stadion i Paris. På stevnet i 1973 skulle det serveres mat til omkring 60 000 mennesker i fem dager. Jeg kunne ikke skjønne hvordan vi skulle klare det! Men igjen var det Ordspråkene 15:22 som var løsningen – jeg trengte rådgivere. Jeg rådførte meg med åndelig modne menn som hadde erfaring fra matbransjen. Noen av dem var slaktere, grønnsaksbønder, kokker og innkjøpere. Sammen klarte vi å gjennomføre en oppgave som hadde føltes så stor som et fjell.

I 1973 ble Angèle og jeg invitert til å tjene på Betel i Frankrike. Den første oppgaven jeg fikk der, var også veldig vanskelig. Jeg skulle sørge for at våre brødre og søstre i Kamerun i Afrika fikk litteratur, selv om arbeidet vårt var forbudt der fra 1970 til 1993. Igjen hadde jeg fått en oppgave som jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle klare. Den broren som førte tilsyn med arbeidet i Frankrike på den tiden, la kanskje merke til at jeg følte det slik. Så han oppmuntret meg ved å si: «Våre brødre og søstre i Kamerun trenger virkelig åndelig mat. La oss gi dem det!» Og det var det vi gjorde.

Jeg reiste flere ganger til nabolandene til Kamerun for å ha møter med eldste fra Kamerun. Disse modige og kloke brødrene hjalp meg til å finne måter å få inn litteraturen på, slik at brødrene og søstrene kunne få åndelig mat regelmessig. Jehova velsignet oss. I omkring 20 år gikk hans folk i Kamerun ikke glipp av et eneste nummer av Vakttårnet eller av Vår tjeneste for Riket.

Helt fra Angèle og jeg begynte å bli kjent med hverandre, la jeg merke til hvor åndelig hun var. Det ble enda tydeligere etter at vi hadde giftet oss. Om kvelden på  bryllupsdagen vår ville hun faktisk at jeg skulle be om vårt ønske om å tjene Jehova helt og fullt som ektepar. Jehova har besvart den bønnen.

Angèle har også hjulpet meg til å stole mer på Jehova. Et eksempel på det er da vi i 1973 ble invitert til å tjene på Betel. Jeg hadde ikke så lyst til det, for jeg var veldig glad i kretstjenesten. Men Angèle minnet meg om at vi hadde innviet livet vårt til Jehova. Burde vi ikke da si ja til hva som helst hans organisasjon ber oss om å gjøre? (Hebr 13:17) Hvordan kunne jeg være uenig i det? Så da ble det Betel på oss. Angèle er en klok og fornuftig kvinne som virkelig elsker Jehova. Disse egenskapene har styrket ekteskapet vårt og hjulpet oss til å ta gode avgjørelser gjennom hele det lange livet vi har hatt sammen.

Nå som vi er oppe i årene, fortsetter Angèle å være en fantastisk kone og en god støtte. Angèle og jeg anstrengte oss for eksempel for å bli bedre i engelsk for å kunne gå på teokratiske skoler, for mange av dem blir jo holdt på engelsk. Vi begynte derfor i en engelsk menighet, selv om vi var i midten av 70-årene. På grunn av de ansvarsoppgavene jeg hadde som medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Frankrike, var det vanskelig å finne tid til å lære et nytt språk. Men Angèle og jeg hjalp hverandre. Nå som vi er i 80-årene, fortsetter vi å forberede oss til møtene på både engelsk og fransk. Vi gjør også vårt beste for å være med på møtene og delta i felttjenesten sammen med menigheten. Jehova har velsignet vår innsats for å lære oss engelsk.

I 2017 fikk vi en helt spesiell velsignelse. Angèle og jeg ble invitert til å gå på Skolen for avdelingskontorenes utvalgsmedlemmer og deres koner, som blir holdt på Vakttårnets undervisningssenter på Patterson i staten New York.

Jehova er virkelig den «Store Veileder». (Jes 30:20) Det er derfor ikke overraskende at hans folk – både unge og gamle – får den beste utdannelsen det er mulig å få. (5. Mos 4:5–8) Ja, jeg har sett at unge som hører på både Jehova og erfarne brødre og søstre, kan ta gode avgjørelser i livet og bli trofaste tjenere for Jehova. Som det står i Ordspråkene 9:9: «Del det du vet, med den vise, så vil han bli visere. Undervis en som er rettferdig, så vil han fortsette å lære.»

Det hender at jeg tenker tilbake på den mørke og skremmende natten i fjellene i Algerie for rundt 60 år siden. Jeg visste ikke da hvor godt livet mitt skulle bli. Jeg har lært så mye av andre! Jehova har virkelig gitt meg og Angèle et rikt og meningsfylt liv. Så vi er fast bestemt på at vi aldri skal slutte å lære av vår himmelske Far og av kloke og erfarne brødre og søstre som elsker ham.