1, 2. Hvilken forskjell var det mellom Akab og Manasse, og hvilke spørsmål skal vi se på?

LA OSS se nærmere på to konger som levde for lenge siden. Den ene var konge i tistammeriket Israel og den andre i tostammeriket Juda. De levde ikke samtidig, men gjorde mange av de samme tingene. Begge gjorde opprør mot Jehova og fikk hans folk til å synde. Begge tilba avguder og var mordere. Men det var en viktig forskjell mellom disse to mennene. Den ene fortsatte med sine onde handlinger helt til han døde, men den andre angret og ble tilgitt det grusomme han hadde gjort. Hvem snakker vi om?

² Vi snakker om Akab, som var konge i Israel, og Manasse, som var konge i Juda. Forskjellen mellom disse to mennene kan lære oss mye om et veldig viktig emne – anger. (Apg 17:30; Rom 3:23) Hva er anger, og hvordan kommer anger til uttrykk? Det må vi vite, for vi ønsker at Jehova skal tilgi oss når vi gjør noe galt. For å finne svarene på disse spørsmålene skal vi se nærmere på livet til de to kongene og se hva vi kan lære av det de gjorde. Så skal vi drøfte hva Jesus sa om anger.

3. Hva slags konge var Akab?

³ Akab var den sjuende kongen i tistammeriket Israel. Han giftet seg med Jesabel, datteren til kongen i Sidon, som lå nord for Israel. Sidonerne var et velstående folk, så dette ekteskapet kan ha gitt Israel økonomiske fordeler. Men det gjorde også Israels forhold til Jehova enda dårligere. Jesabel tilba Baal, og hun fikk  Akab til å fremme denne avskyelige religionen, som innbefattet tempelprostitusjon og til og med barneofringer. Ingen av Jehovas profeter var trygge så lenge Jesabel var dronning. Hun sørget for at mange av dem ble drept. (1. Kong 18:13) Akab «var verre i Jehovas øyne enn alle dem som hadde vært før ham». (1. Kong 16:30) Jehova så alt Akab og Jesabel gjorde. I sin barmhjertighet sendte Jehova profeten Elia for å oppfordre dem og folket inntrengende til å forandre seg før det var for sent. Men Akab og Jesabel ville ikke høre på ham.

4. Hvilken straff skulle Akab få, og hvordan reagerte han da han fikk høre om det?

⁴ Etter hvert var det slutt på Jehovas tålmodighet. Han sendte Elia for å fortelle Akab og Jesabel hvilken straff de kom til å få. Hele slekten deres skulle utslettes. Det Elia sa, gikk hardt inn på Akab. Det førte faktisk til at denne stolte mannen «ydmyket seg». – 1. Kong 21:19–29.

5, 6. Hva er det som viser at Akab egentlig ikke angret?

⁵ Selv om Akab ydmyket seg på det tidspunktet, viste det han gjorde etterpå, at han egentlig ikke angret. Han prøvde ikke å utrydde Baal-dyrkelsen i landet. Og han oppmuntret ikke folket til å tilbe Jehova. Det var også andre ting som viste at Akab ikke angret.

⁶ Senere ba Akab Juda-kongen Jehosjafat om å støtte ham i krigen mot syrerne. Jehosjafat var en god konge som stolte på Jehova, og han syntes at de skulle spørre en av Jehovas profeter til råds før de dro ut i kamp. Akab hadde ikke lyst til det. Han sa: «Det finnes en mann til vi kan spørre Jehova gjennom, men jeg hater ham, for han profeterer aldri noe godt om meg, bare ondt.» Likevel spurte de profeten Mikaja om hva de burde gjøre. Og det stemte at Mikaja kom med dårlige nyheter om Akab. I stedet for å angre og be Jehova om tilgivelse sørget den onde kong Akab for at Mikaja ble kastet i fengsel. (1. Kong 22:7–9, 23, 27) Selv om Akab kunne sette Jehovas profet i fengsel, kunne han ikke hindre profetien i å bli oppfylt. De dro ut i kampen, og Akab ble drept. – 1. Kong 22:34–38.

7. Hvordan omtalte Jehova Akab etter at han var død?

⁷ Etter at Akab døde, fortalte Jehova hvordan han så på ham. Da den gode kong Jehosjafat kom hjem uskadd, sendte Jehova profeten Jehu for å irettesette ham for at han hadde alliert seg med Akab. Jehu sa: «Er det den onde man skal hjelpe, og er det dem som hater Jehova, man skal elske?» (2. Krøn 19:1, 2) Tenk over dette: Hvis Akabs anger hadde vært ekte, ville ikke Jehu ha omtalt ham som en ond mann som hatet Jehova. Selv om Akab hadde vist anger til en viss grad, er det tydelig at angeren ikke var dyp og ekte.

8. Hva kan vi lære om anger av eksemplet med Akab?

⁸ Hva kan vi lære av eksemplet med Akab? Da Elia fortalte Akab at slekten hans skulle utslettes, ydmyket han seg. Det var en god begynnelse. Men det han gjorde senere, viste at angeren ikke stakk så dypt. Ekte anger må derfor innebære mer enn at man bare sier at man er lei seg for det man har gjort. La oss se på et annet eksempel som vil hjelpe oss til å forstå hva ekte anger innebærer.

9. Hva slags konge var Manasse?

⁹ Omkring 200 år senere ble Manasse konge i Juda. Han kan ha vært enda verre enn Akab. Bibelen sier: «Han gjorde i stort omfang det som var ondt i Jehovas øyne, og krenket ham.» (2. Krøn 33:1–9) Han bygde altere for hedenske guder, og han satte til og med en hellig pæl, sannsynligvis et utskåret bilde av en fruktbarhetsgudinne, i Jehovas hellige tempel. Manasse drev med magi, spådomskunst og trolldom. Han ‘utøste også mye uskyldig blod’. Noen av dem han tok livet av, var sine egne sønner, som han ‘brente som ofre’ til falske guder. – 2. Kong 21:6, 7, 10, 11, 16.

10. Hvordan straffet Jehova Manasse, og hvordan reagerte han på det?

¹⁰ I likhet med Akab nektet Manasse å høre på de advarslene Jehova ga ham gjennom sine profeter. Til slutt sendte Jehova assyrerkongens hærførere mot Juda, og «de tok Manasse til fange med kroker, bandt ham med to kobberlenker og førte ham til Babylon». Der, som fange i et fremmed land, begynte Manasse tydeligvis å tenke alvorlig over det han hadde gjort. Han «ydmyket seg dypt framfor sine forfedres Gud». Men han gjorde mer enn det. Han ‘bønnfalt sin Gud Jehova om velvilje’. Manasse «fortsatte å be til Gud». Denne onde mannen var i ferd med å forandre seg. Han begynte å se på Jehova som «sin Gud», og han ba til ham inderlig og ofte. – 2. Krøn 33:10–13.

11. Hvordan viste Manasse at han virkelig angret, ifølge 2. Krønikebok 33:15, 16?

¹¹ Etter hvert besvarte Jehova bønnene til Manasse. Det han ba om, viste at han virkelig hadde forandret seg, og det så Jehova. Jehova ble rørt av Manasses inderlige bønn og lot ham få tilbake kongemakten. Manasse gjorde alt han kunne for å vise hvor dypt han angret. Han gjorde det Akab aldri gjorde. Han forandret oppførselen sin. Han kjempet aktivt mot avgudsdyrkelsen og oppfordret folket til å tilbe Jehova. (Les 2. Krønikebok 33:15, 16.) Det må ha krevd mot og tro, for i mange tiår hadde Manasse vært et dårlig eksempel for familien sin, for landets høytstående menn og for folket. Men nå på slutten av livet prøvde han å rette opp i noe av det gale han hadde gjort. Han hadde sannsynligvis positiv påvirkning på barnebarnet sitt Josjia, som senere ble en veldig god konge. – 2. Kong 22:1, 2.

12. Hva kan vi lære om anger av eksemplet med Manasse?

¹² Hva kan vi lære av eksemplet med Manasse? Han ydmyket seg, og det stoppet  ikke med det. Han bønnfalt Gud om å tilgi ham. Og han forandret oppførselen sin. Han gjorde alt han kunne for å rette opp i den skaden han hadde gjort, og han begynte å tilbe Jehova og å hjelpe andre til å gjøre det samme. Eksemplet med Manasse viser at det er håp også for dem som har begått veldig alvorlige synder. Det understreker virkelig at Jehova Gud «er god og tilgir villig». (Sal 86:5) Når man angrer oppriktig, er det mulig å få tilgivelse.

13. Hvordan kan vi illustrere et viktig poeng som har med anger å gjøre?

¹³ Manasse gjorde mer enn å være lei seg for de syndene som han hadde begått. Det lærer oss noe viktig om anger. Tenk over denne illustrasjonen: Du er på et konditori og sier at du vil ha en kake. Men ekspeditøren gir deg et egg i stedet for en kake. Ville du være fornøyd? Selvfølgelig ikke! Ville det hjelpe om ekspeditøren forklarte at egg er en viktig ingrediens i kaken? Igjen må vi si: Selvfølgelig ikke! Vi kan sammenligne det med hva Jehova ønsker når noen har begått en synd. Han vil at synderen skal angre. Hvis synderen er lei seg for det han har gjort, er det bra. Den følelsen er en viktig ingrediens i anger, men er ikke nok. Hva mer må til? Vi kan lære mye av en rørende illustrasjon som Jesus fortalte.

14. Hva var de første tegnene på at sønnen i Jesu illustrasjon angret?

¹⁴ I Lukas 15:11–32 fortalte Jesus en gripende historie om en sønn som hadde tatt noen dårlige valg. En ung mann var respektløs mot faren sin, flyttet hjemmefra og reiste «til et land langt borte». Der levde han et umoralsk og vilt liv. Men da livet ble vanskelig, begynte han å tenke alvorlig over det han hadde gjort. Han forsto hvor mye bedre han hadde hatt det da han bodde hjemme hos faren. Jesus sa at den unge mannen «kom til fornuft». Han bestemte seg for å dra hjem igjen og be faren om tilgivelse. Det at sønnen forsto hvor dypt han hadde sunket, var viktig. Men var det nok? Nei, han måtte forandre seg.

15. Hvordan viste sønnen i Jesu illustrasjon at angeren var oppriktig?

¹⁵ Den bortkomne sønnen viste at han angret oppriktig. Han dro den lange veien hjem. Da han møtte faren, innrømmet han ærlig: «Jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å bli kalt din sønn.» (Luk 15:21) Det han sa, viste at han var opptatt av å reparere sitt forhold til Jehova. Han skjønte også at han hadde såret faren med det han hadde gjort. Og han var klar  til å gjøre alt han kunne for å få et godt forhold til faren igjen. Han var til og med villig til å bli behandlet som en av farens leiearbeidere. (Luk 15:19) Denne illustrasjonen er ikke bare en hyggelig historie. Den inneholder noen prinsipper som kan hjelpe de eldste når de skal vurdere om en trosfelle som har begått en alvorlig synd, angrer oppriktig.

16. Hvorfor kan det være vanskelig for de eldste å finne ut om en person angrer oppriktig?

¹⁶ Det er ikke en lett oppgave for de eldste å finne ut om en som har begått en alvorlig synd, virkelig angrer. Hvorfor ikke? De eldste kan ikke lese hjerter, så de må se etter ytre tegn på at personen nå har fått et helt annet syn på sin egen oppførsel. I noen tilfeller kan en person ha syndet så skamløst at de eldste som har et møte med ham, kanskje trekker den konklusjonen at angeren ikke er ekte.

17. (a) Hvilket eksempel viser at en person kanskje ikke angrer oppriktig, selv om han sier at han er veldig lei seg? (b) Hva forventes av en som angrer oppriktig, ifølge 2. Korinter 7:11?

¹⁷ La oss ta et eksempel. En bror er utro mot kona si i mange år. I stedet for å be om hjelp skjuler han dette for kona si, vennene sine og de eldste. Til slutt blir han avslørt. Når de eldste forteller ham at de vet hva som har skjedd, innrømmer han det han har gjort, og det virker også som han er veldig lei seg. Er det nok? De eldste som behandler en slik sak, må se mer enn at personen er lei seg. Dette var ikke noe som skjedde bare én gang i et svakt øyeblikk. Han syndet alvorlig mange ganger over lang tid. Han kom ikke selv og fortalte hva han hadde gjort, men han ble avslørt. Så de eldste må se tegn på at synderen virkelig har forandret seg, både når det gjelder tenkemåte, følelser og oppførsel. (Les 2. Korinter 7:11.) Det kan være at han må bruke lang tid på å gjøre de forandringene som skal til. Høyst sannsynlig blir han utelukket fra menigheten. – 1. Kor 5:11–13; 6:9, 10.

18. Hvordan kan en som er ekskludert, vise at han angrer oppriktig, og hva vil det føre til?

¹⁸ En som er ekskludert, vil vise at han virkelig angrer, ved å komme fast på møtene og ved å følge den veiledningen han har fått av de eldste om å ha en god rutine for å be og studere. Han vil også være nøye med å unngå situasjoner som kunne friste ham til å gjenta synden. Hvis han gjør alt han kan for å få et godt forhold til Jehova igjen, kan han være sikker på at Jehova vil tilgi ham fullstendig, og at de eldste vil komme fram til at han kan bli gjenopptatt i menigheten. Når de  eldste skal prøve å finne ut om en person angrer oppriktig, vet de selvfølgelig at ingen saker er helt like, så de vurderer hver sak veldig nøye og passer på at de ikke er unødvendig strenge.

19. Hva innebærer ekte anger? (Esekiel 33:14–16)

¹⁹ Som vi har sett, innebærer ekte anger mer enn å si at man er lei seg etter at man har begått en alvorlig synd. Man må forandre den måten man tenker og føler på, og ha en oppførsel som viser at man virkelig angrer. Man må slutte med det gale man har gjort, og begynne å følge Jehovas normer igjen. (Les Esekiel 33:14–16.) Det synderen først og fremst vil være opptatt av, er å reparere sitt skadede forhold til Jehova.

20, 21. Hvordan kan vi hjelpe en som har begått en alvorlig synd?

²⁰ Jesus forklarte hva som var en viktig side ved hans tjeneste, da han sa: ‘Jeg er kommet for å oppfordre syndere til å angre.’ (Luk 5:32) Vi ønsker også å hjelpe syndere til å angre. Sett at vi får vite at en nær venn har begått en alvorlig synd. Hva bør vi gjøre da?

²¹ Vi ville bare skade vennen vår hvis vi prøvde å dekke over synden hans. Det vil vi uansett ikke klare, for Jehova ser alt. (Ordsp 5:21, 22; 28:13) Du kan hjelpe vennen din ved å minne ham om at de eldste ønsker å hjelpe ham. Hvis vennen din ikke vil gå til de eldste, bør du fortelle de eldste om hva som har skjedd. På den måten viser du at du virkelig bryr deg om vennen din. Han risikerer jo å ødelegge sitt forhold til Jehova!

22. Hva skal vi se på i den neste artikkelen?

²² Men hva om en person har syndet så alvorlig og så lenge at de eldste kommer fram til at han må bli ekskludert? Betyr det at de har behandlet ham på en ubarmhjertig måte? I den neste artikkelen skal vi se nærmere på Jehovas barmhjertige måte å korrigere syndere på og hvordan vi kan etterligne ham.