Jeg ble født i 1941 i Paris og vokste opp i en familie som ikke hadde særlig mye penger. Jeg likte å lære nye ting, så jeg ble veldig skuffet da jeg som tiåring fikk tuberkulose og måtte slutte på skolen. Legene anbefalte at jeg holdt sengen for å unngå å slite ut lungene. Så i flere måneder fikk jeg tiden til å gå med å lese i et leksikon og høre på lærerike programmer på Radio Sorbonne, en radiostasjon som ble drevet av universitetet i Paris. Da legen min endelig sa at jeg var frisk og kunne begynne på skolen igjen, ble jeg overlykkelig. Jeg tenkte: «Leger gjør jammen en fantastisk jobb!» Fra da av drømte jeg om å gjøre syke folk friske. Hver gang faren min spurte meg om hva jeg hadde lyst til å bli når jeg ble stor, svarte jeg: «Jeg vil bli lege!» Det målet ble det viktigste i livet mitt.

Familien vår var katolikker. Men jeg visste ikke så mye om Gud, og det var mange ting jeg lurte på. Det var først da jeg begynte å studere medisin på universitetet, at jeg ble overbevist om at livet er skapt.

Jeg husker første gangen jeg så tulipanceller under et mikroskop. Jeg ble imponert over hvordan cellene reagerte på varme og kulde. Jeg så også hvordan cytoplasmaet (en væskeaktig substans i cellen) trekker seg sammen når det kommer i kontakt med salt, og utvider seg når det legges i rent vann. Disse og utallige andre reaksjoner gjør at levende organismer kan tilpasse seg forskjellige miljøer. Da jeg så hvor utrolig  komplisert hver eneste celle er, skjønte jeg at livet ikke har oppstått av seg selv.

Under det andre året av medisinstudiet fikk jeg flere beviser for at Gud finnes. I anatomitimene lærte vi hvordan underarmens oppbygning gjør det mulig for oss å bøye og rette ut fingrene. Samarbeidet mellom musklene, leddbåndene og senene er virkelig imponerende ingeniørkunst. Jeg lærte for eksempel at de senene som fester en av musklene i underarmen til den andre knokkelen i fingeren, er delt i to. Det gjør at de senene som går til fingertuppene, kan gli mellom disse delene og bli holdt på plass. I fingrene finnes det også sterkt vev som sørger for at senene ligger tett inntil knoklene. Uten disse mekanismene ville senene i hånden være som spente buestrenger. Jeg kunne tydelig se at det sto en veldig intelligent Designer bak menneskekroppen.

Jeg ble enda mer imponert over Skaperen da jeg studerte det som skjer under en fødsel. Før fødselen får et friskt foster oksygen fra moren gjennom navlestrengen. Derfor har ikke alveolene, de små blærene i lungene, blitt fylt med luft ennå. Når fødselen nærmer seg, fylles alveolene med et stoff som kalles surfaktant. Etter fødselen settes det så i gang en utrolig kjede av hendelser når den nyfødte trekker pusten for første gang. Et hull i barnets hjerte lukker seg, slik at det ledes blod til lungene. I dette avgjørende øyeblikket sørger surfaktanten for at alveolene kan utvide seg når de raskt blir fylt med luft. Med det samme blir barnet i stand til å puste selv.

Jeg ønsket å bli kjent med ham som har skapt alt dette fantastiske, så jeg begynte å lese Bibelen grundig. Jeg ble fascinert av de hygieneforskriftene som var en del av den loven Gud ga israelittene for over 3000 år siden. Gud sa til israelittene at de skulle grave ned avføringen, vaske seg regelmessig med vann og sette dem som hadde symptomer på en smittsom sykdom, i karantene. (3. Mos 13:50; 15:11; 5. Mos 23:13) Dette har stått i Bibelen hele tiden, men det er først i de siste 150 årene at vitenskapen har funnet ut hvordan sykdom spres. Jeg ble også klar over at lovene om seksualhygiene i 3. Mosebok var bra for folkehelsen i det gamle Israel. (3. Mos 12:1–6; 15:16–24) Jeg kom fram til at Skaperen ga israelittene disse lovene til deres eget beste, og at han velsignet dem som var lydige mot hans lover. Jeg ble overbevist om at Bibelen er inspirert av Gud – en Gud som jeg den gangen ikke kjente navnet på.

Mens jeg studerte til å bli lege, møtte jeg en ung kvinne som het Lydie, og jeg ble forelsket i henne. Vi giftet oss i 1965, da jeg var halvveis i studiene. I 1971 hadde Lydie og jeg allerede fått tre av de seks barna våre. Lydie har vært en utrolig god støtte for meg, både i arbeidet mitt som lege og i familien.

 Jeg jobbet på et sykehus i tre år før jeg startet min egen praksis. Kort tid senere kom et ektepar, de to nye pasientene jeg nevnte i innledningen, til en legetime. Da jeg skulle til å skrive en resept til ektemannen, sa kona: «Det må ikke være noe blod i medisinen.» Jeg ble overrasket og spurte: «Å? Hvorfor ikke?» Hun svarte: «Vi er Jehovas vitner.» Jeg hadde aldri hørt om Jehovas vitner eller om deres syn på blod. Hun tok fram bibelen sin og viste meg den bibelske grunnen til at de ikke ville ta imot blod. (Apg 15:28, 29) Så viste hun og mannen hennes meg hva Guds rike skal gjøre. Det skal fjerne lidelser, sykdom og død. (Åp 21:3, 4) «Det dere forteller meg om, er det jeg har drømt om siden jeg var barn!» sa jeg begeistret. «Jeg ble lege for å hjelpe de syke til å bli kvitt plagene sine.» Jeg ble så engasjert at vi snakket sammen i en og en halv time. Da ekteparet dro, følte jeg meg ikke som katolikk lenger, og jeg hadde fått vite at den Skaperen jeg beundret så høyt, hadde et navn – Jehova!

Ekteparet kom til legekontoret tre ganger, og hver gang snakket vi i over en time. Jeg inviterte dem hjem til meg så vi kunne få bedre tid til å snakke om Bibelen. Lydie var villig til å være med på bibelstudiet, men hun var uenig i at noen av de katolske læresetningene ikke var riktige. Derfor inviterte jeg en prest hjem til oss. Vi diskuterte kirkens lære til sent på kvelden, og vi brukte bare Bibelen. Den samtalen overbeviste Lydie om at det er Jehovas vitner som har sannheten. Etter det ble vi mer og mer glad i Jehova, og vi ble døpt i 1974.

Det jeg lærte om Guds hensikt med menneskene, fikk meg til å prioritere annerledes. Tjenesten for Jehova ble det viktigste i livet for Lydie og meg. Vi ønsket å oppdra barna våre i samsvar med Bibelens normer. Vi lærte dem å elske Gud og medmenneskene sine, og det knyttet familien vår sammen. – Matt 22:37–39.

Når Lydie og jeg ser tilbake, ler vi ofte når vi tenker på hvordan barna oppfattet oss som veldig samkjørte som foreldre. De visste at det Jesus sa om at vårt ja skal bety ja og vårt nei skal bety nei, var den regelen vi fulgte hjemme hos oss. (Matt 5:37) En gang den eldste datteren vår var 17 år, fikk hun ikke lov av Lydie å bli med en  gruppe ungdommer ut. En av ungdommene sa til datteren vår: «Hvis du ikke får lov av moren din, så spør faren din!» Men datteren vår svarte: «Det er ikke noen vits. De er alltid enige.» Ja, de seks barna våre visste at vi var enige om å følge Bibelens prinsipper. Vi er takknemlige mot Jehova for at så mange i familien vår tjener ham.

Selv om sannheten hadde fått meg til å prioritere annerledes, ønsket jeg å bruke det jeg hadde lært som lege, til å hjelpe Guds folk. Derfor stilte jeg meg til disposisjon for å tjene som lege på Betel-hjemmet i Paris og senere på det nye Betel-hjemmet i Louviers. Jeg har vært Betel-pendler i nesten 50 år. I løpet av denne tiden har jeg fått mange gode venner i Betel-familien, og noen av dem er nå i 90-årene. Jeg fikk også en hyggelig overraskelse en dag jeg møtte en ny betelitt. Det viste seg at jeg hadde hjulpet til under fødselen hans 20 år tidligere!

I årenes løp har jeg blitt enda mer glad i Jehova fordi jeg har sett hvordan han leder og beskytter sitt folk gjennom sin organisasjon. Tidlig på 1980-tallet satte det styrende råd i gang et program i USA for å forbedre kommunikasjonen mellom Jehovas vitner og medisinsk personell.

I 1988 opprettet så det styrende råd en ny avdeling på Betel som kalles sykehusinformasjonstjenesten. Til å begynne med førte denne avdelingen tilsyn med de sykehuskontaktutvalgene som ble opprettet i USA. De skulle hjelpe pasienter som er Jehovas vitner, til å finne leger som respekterer vårt syn på blod. Da denne ordningen ble innført i hele verden, ble det også opprettet sykehuskontaktutvalg i Frankrike. Jeg synes det er fantastisk å se den kjærlige støtten Jehovas organisasjon gir syke brødre og søstre når de trenger det som mest!

Legeyrket var en gang det jeg brant mest for. Men da jeg tenkte nærmere over hva som virkelig betyr noe, forsto jeg at åndelig helbredelse er det aller viktigste – å hjelpe folk til å få et godt forhold til Skaperen, Jehova Gud. Etter at jeg ble pensjonist, brukte Lydie og jeg mange timer hver måned på å forkynne det gode budskap om Guds rike som alminnelige pionerer. Vi gjør fortsatt alt vi kan i dette livreddende arbeidet.

Jeg prøver fortsatt å hjelpe syke mennesker. Men jeg innser at ikke engang de beste legene kan kurere alle sykdommer eller hindre at mennesker dør. Så jeg gleder meg til den tiden da smerte, sykdom og død ikke skal være mer. I den nye verden som snart kommer, vil jeg ha hele evigheten på meg til å lære mer om Guds skaperverk, blant annet om den utrolig flotte måten han har designet menneskekroppen på. Barndomsdrømmen min vil snart bli til virkelighet. Jeg er overbevist om at det beste ligger foran oss!