Jeg ble født i 1935 i Darlaston, som ligger i Black Country, et område i England som har fått navn etter den svarte røyken som ble spydd ut fra mange støperier og andre fabrikker. Da jeg var rundt fire år, begynte foreldrene mine å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Tidlig i tenårene ble jeg overbevist om at dette var sannheten, og jeg ble døpt i 1952 som 16-åring.

Rundt den tiden begynte jeg i lære på en stor fabrikk som laget verktøy og bildeler. Jeg fikk opplæring med tanke på å jobbe i administrasjonen, et arbeid som jeg likte veldig godt.

Jeg måtte ta et viktig valg da en reisende tilsynsmann spurte om jeg ville begynne å lede bokstudiet i Willenhall, den menigheten jeg hadde vokst opp i. Det ga meg et problem. På den tiden gikk jeg i to menigheter. På hverdagene gikk jeg i den menigheten som lå nærmest jobben min i Bromsgrove, drøye tre mil hjemmefra. Og i helgene, når jeg dro hjem til foreldrene mine, gikk jeg i menigheten i Willenhall.

Fordi jeg ønsket å støtte Jehovas organisasjon, sa jeg ja til den oppgaven den reisende tilsynsmannen ville gi meg, selv om det betydde at jeg måtte slutte i den jobben jeg likte så godt. Jeg har aldri angret på at jeg lot Jehova vise vei den gangen, for det har gitt meg et fantastisk liv.

I den tiden jeg hadde gått i menigheten i Bromsgrove, hadde jeg blitt kjent med Anne, en vakker og åndeligsinnet søster. Vi giftet oss i 1957, og sammen har vi gledet oss over flere forskjellige privilegier. Vi har vært alminnelige pionerer og spesialpionerer, vært i reisetjenesten og tjent på Betel. Livet sammen med Anne har vært godt og lykkelig.

I 1966 hadde vi den store gleden å få gå i Gileads 42. klasse. Vi ble sendt til Malawi, som ofte blir kalt Afrikas varme hjerte fordi  innbyggerne er så vennlige og imøtekommende. Vi så ikke for oss at vi ikke skulle få lov til å bli der særlig lenge.

Vi kom til Malawi den 1. februar 1967. Etter en måned med intens språkopplæring begynte vi i områdetjenesten. Vi kjørte en jeep som noen trodde kunne ta seg fram overalt, til og med gjennom elver. Men i virkeligheten kunne vi bare kjøre gjennom veldig grunt vann. Noen ganger bodde vi i leirhytter med stråtak der man måtte spenne opp en presenning under taket i regntiden. Det var litt av en start på misjonærtjenesten, men vi elsket det!

I april ble jeg klar over at det kom til å bli problemer i Malawi. Jeg hørte en tale på radioen som ble holdt av presidenten, dr. Hastings Banda. Han påsto at Jehovas vitner ikke betalte skatt, og at de blandet seg bort i politikken. Det var selvfølgelig ikke sant. Vi visste alle at det saken egentlig dreide seg om, var vår nøytralitet, spesielt det at vi ikke ville kjøpe politiske partimedlemskort.

I september leste vi i avisen at presidenten hadde anklaget brødrene for å skape trøbbel overalt. Han sa på en politisk kongress at hans regjering snart ville legge fram en resolusjon som anbefalte at Jehovas vitner ble forbudt. Dette forbudet trådte i kraft den 20. oktober 1967. Kort tid senere kom det noen politibetjenter og immigrasjonsoffiserer til avdelingskontoret for å stenge det og for å sende misjonærene ut av landet.

 Etter tre dager i fengsel ble vi sendt til et land som var en britisk koloni – Mauritius. Men myndighetene på Mauritius ville ikke gi oss oppholdstillatelse som misjonærer. Vi fikk derfor i oppdrag å tjene i Rhodesia (nå Zimbabwe). Da vi kom dit, støtte vi på en fiendtlig immigrasjonsoffiser som ikke ville slippe oss inn i landet. Han sa: «Dere fikk ikke lov til å være i Malawi, de ville ikke ta imot dere på Mauritius, og nå tror dere at det bare er å komme inn her!» Anne begynte å gråte. Det virket som om ingen ville ta imot oss! Der og da fikk jeg lyst til å dra rett hjem til England. Til slutt ga immigrasjonsmyndighetene oss lov til å overnatte på avdelingskontoret på den betingelsen at vi meldte oss på hovedkontoret deres dagen etter. Vi var utslitt, men vi fortsatte å stole på at Jehova ville sørge for at hans vilje skjedde. Ettermiddagen etter ble vi overrasket da vi faktisk fikk oppholdstillatelse i Zimbabwe. Jeg kommer aldri til å glemme hva jeg følte den dagen – jeg var overbevist om at Jehova viste vei.

På avdelingskontoret i Zimbabwe ble jeg plassert i tjenesteavdelingen, der jeg skulle ta hånd om Malawi og Mosambik. Brødrene og søstrene i Malawi ble brutalt forfulgt. En del av oppgaven min var å oversette rapporter som ble sendt inn av kretstilsynsmennene i Malawi. Sent en kveld, da jeg holdt på med å gjøre ferdig en rapport, gråt jeg da jeg leste om den forferdelige behandlingen mine brødre og søstre ble utsatt for. * Men jeg ble også dypt rørt over den lojaliteten, troen og utholdenheten de viste. – 2. Kor 6:4, 5.

Vi gjorde alt vi kunne for å sørge for åndelig mat til de brødrene og søstrene som var igjen i Malawi, og også til dem som hadde flyktet til Mosambik for å slippe unna volden. Det oversetterteamet som oversatte til chichewa, det største språket i Malawi, flyttet til Zimbabwe, der de fikk bo på en stor gård som en bror eide. Han bygde boliger og et kontor til dem. Der kunne de fortsette det viktige arbeidet med å oversette bibelsk litteratur.

Vi ordnet med at kretstilsynsmennene i Malawi hvert år fikk overvære det områdestevnet i Zimbabwe som ble holdt på chichewa. Der fikk de disposisjonene til stevnetalene. Når de hadde kommet tilbake til Malawi, drøftet de stoffet med brødrene og søstrene så godt de kunne. En av de gangene disse modige kretstilsynsmennene var i Zimbabwe, arrangerte vi et oppmuntrende Kurs i Rikets tjeneste for dem.

I februar 1975 reiste jeg for å besøke Jehovas vitner fra Malawi som hadde flyktet til leirer i Mosambik. Brødrene der fulgte den nyeste veiledningen fra Jehovas organisasjon. De hadde blant annet innført ordningen med eldsteråd i menighetene. De nye eldste hadde satt i gang mange åndelige aktiviteter. De holdt offentlige foredrag, drøftet dagsteksten, ledet vakttårnstudiet og holdt til og med stevner. De hadde organisert leirene akkurat som et stort stevne, med avdelinger for renhold, matservering og orden. Disse trofaste brødrene hadde fått til så mye med Jehovas velsignelse, og jeg var veldig oppmuntret da jeg dro derfra.

På slutten av 1970-tallet begynte avdelingskontoret i Zambia å føre tilsyn med Malawi. Men jeg tenkte fortsatt mye på brødrene og søstrene i Malawi og ba for dem, og det gjorde også mange andre. Som medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Zimbabwe var jeg flere ganger med på møter med representanter for hovedkontoret sammen med ansvarlige brødre fra Malawi, Sør-Afrika og Zambia. Hver gang drøftet vi det samme spørsmålet: Hva mer kan vi gjøre for brødrene og søstrene Malawi?

 Etter hvert som tiden gikk, avtok forfølgelsen. Brødre og søstre som hadde flyktet fra Malawi, begynte å komme tilbake, og de som hadde blitt værende, ble ikke lenger behandlet like brutalt som de hadde blitt før. Flere naboland ga Jehovas folk juridisk anerkjennelse og opphevet restriksjoner. Mosambik gjorde det samme i 1991. Men vi stilte oss spørsmålet: Når vil Jehovas vitner i Malawi få friheten tilbake?

Den politiske situasjonen i Malawi forandret seg, og i 1993 opphevet myndighetene endelig forbudet mot Jehovas vitner. Ikke lenge etter snakket jeg med en misjonær som spurte meg: «Kommer dere til å dra tilbake til Malawi?» På det tidspunktet var jeg 59 år, så jeg svarte: «Nei, jeg er for gammel.» Men allerede samme dag fikk vi en faks fra det styrende råd der vi ble spurt om vi ville dra tilbake dit.

Vi likte oss veldig godt i Zimbabwe, så dette var et vanskelig valg å ta. Vi hadde bodd der lenge og fått mange gode venner. Det styrende råd var hensynsfulle og sa at vi ikke trengte å flytte hvis vi ikke ville. Så vi kunne lett ha valgt veien videre selv og blitt værende i Zimbabwe. Men jeg husker at jeg tenkte på Abraham og Sara, som forlot sitt komfortable hjem på sine eldre dager for å være lydige mot Jehovas veiledning. – 1. Mos 12:1–5.

Vi bestemte oss for å følge oppfordringen fra Jehovas organisasjon og reiste tilbake til Malawi den 1. februar 1995, på dagen 28 år etter at vi kom dit første gang. Det ble opprettet et utvalg som skulle føre tilsyn med Jehovas vitners arbeid i Malawi. Det besto av meg og to andre brødre, og vi var snart i gang med å organisere virksomheten.

For en glede det var å se at Jehova fikk arbeidet til å vokse så raskt! Tallet på forkynnere økte fra rundt 30 000 i 1993 til over 42 000 i 1998. * Det styrende råd godkjente planene om å bygge et nytt avdelingskontor som kunne ta seg av alt det arbeidet som måtte gjøres. Vi kjøpte en tomt på 120 mål i Lilongwe, og jeg ble utnevnt til å være med i byggeutvalget.

 Bror Guy Pierce i det styrende råd holdt innvielsestalen for det nye avdelingskontoret i mai 2001. Flere enn to tusen lokale Jehovas vitner var til stede, og de fleste av dem hadde vært døpt i over 40 år. Disse trofaste brødrene og søstrene hadde holdt ut brutal forfølgelse under forbudet. De var materielt fattige, men utrolig rike åndelig sett. Og nå var de lykkelige over å få en omvisning på sitt nye Betel. Overalt på Betel kunne man høre Rikets sanger bli sunget med afrikanske harmonier, og det gjorde hele arrangementet til den mest rørende opplevelsen jeg noen gang har hatt. Det var et levende bevis for at Jehova rikt velsigner dem som trofast holder ut i vanskelige tider.

Etter at avdelingskontoret var ferdig, gledet jeg meg over at jeg begynte å få i oppdrag å innvie nye Rikets saler til Jehova. Menighetene i Malawi dro nytte av programmet for å bygge Rikets saler i land med begrensede midler. Tidligere hadde noen menigheter hatt møter i skur som var laget av eukalyptustrær. De brukte stråmatter som tak og satt på lange benker laget av leire. Nå brente brødrene teglsteiner i ovner som de selv hadde laget, og bygde vakre nye møtelokaler. Men de foretrakk fortsatt benker fordi, som det sies: «Det er alltid plass til én til på en benk!»

Jeg har også gledet meg over å se hvordan Jehova har hjulpet folk til å bli åndelig modne. Jeg ble spesielt imponert over unge afrikanske brødre som stilte seg til disposisjon og raskt ble erfarne fordi de fikk opplæring av Jehovas organisasjon. Det gjorde at de kunne påta seg større ansvar på Betel og i menighetene. Menighetene ble også styrket av nyutnevnte lokale kretstilsynsmenn, som i mange tilfeller var gift. Disse ekteparene valgte å gjøre mer i tjenesten for Jehova ved å utsette det å få barn, selv om samfunnet, og noen ganger familien deres, forventet at de skulle få barn.

Etter 52 år i Afrika fikk jeg problemer med helsen. Det styrende råd godkjente anbefalingen fra utvalget ved avdelingskontoret om å flytte oss til Storbritannia. Vi syntes det var leit å forlate et oppdrag vi hadde satt stor pris på, men Betel-familien i Storbritannia tar seg veldig godt av oss nå som vi har blitt gamle.

Jeg er overbevist om at det å la Jehova vise vei er det beste valget jeg noen gang har tatt. Hvis jeg hadde stolt på min egen vurderingsevne, ville livet mitt ha sett helt annerledes ut. Jehova visste hele tiden hva som skulle til for at jeg skulle ‘gjøre mine stier jevne’. (Ordsp 3:5, 6) Som ung mann var jeg fascinert over å lære hvordan en stor bedrift fungerer. Men Jehovas globale organisasjon har gitt meg et åndelig rikt liv som har overgått det jeg kunne forestille meg. Det å tjene Jehova har vært og fortsetter å være veldig meningsfylt!