I løpet av året gjorde organisasjonen noen endringer som bidro til større enhet blant bibelstudentene. The Watch Tower begynte å publisere kommentarer til det skriftstedet de drøftet under det ukentlige bønne-, lovprisnings- og vitnesbyrdsmøtet. I tillegg laget bibelstudentene en kalender med skriftstedet for hver uke og en sang man kunne synge under sitt personlige studium eller familiestudium.

På møtene kom bibelstudentene med «vitnesbyrd» som kunne være en opplevelse fra felttjenesten, et uttrykk for takknemlighet overfor Jehova, en sang eller til og med en bønn. Eva Barney, som ble døpt i 1923 da hun var 15 år, fortalte: «Hvis du ville gi et vitnesbyrd, reiste du deg og sa noe slikt som: ‘Jeg ønsker å takke Herren for alt det gode han har gjort for meg.’» Noen brødre likte veldig godt å gi vitnesbyrd. Søster Barney fortalte videre: «Kjære gamle bror Godwin hadde så mye han ville takke Herren for. Men når kona hans så at den broren som ledet møtet, begynte å bli rastløs, pleide hun å dra i frakken hans, og da satte han seg.»

En gang i måneden hadde hver klasse (menighet) et spesielt bønne-, lovprisnings- og vitnesbyrdsmøte. The Watch Tower for 1. april 1923 (Vagt-Taarnet for april 1923) beskrev dette møtet slik: «Den andre halvdelen av møtet bør anvendes til vitnesbyrd i forbindelse med virksomheten og til å oppmuntre arbeiderne. ... Vi tror at denne samlede aksjon vil knytte vennene fastere sammen.»

Charles Martin, en 19 år gammel klassearbeider (menighetsforkynner) i Vancouver i Canada, fikk mye ut av disse møtene. Han fortalte senere: «Det var der jeg for første gang lærte hva jeg skulle si ved dørene. Ofte fortalte noen en opplevelse fra hus-til-hus-arbeidet. Det ga meg ideer til hva jeg kunne si, og hvordan jeg kunne imøtegå forskjellige innvendinger.»

Noe som også bidro til enheten, var «arbeidsdager» med felttjeneste. The Watch Tower for 1. april 1923 (Vagt-Taarnet for april  1923) kunngjorde: «For at Herrens tjenere på ethvert sted kan dra ut i en samlet aksjon, er tirsdag den 1. mai 1923 fastsatt som en alminnelig arbeidsdag. Likeledes bør ... deretter den første tirsdag i hver måned betraktes som en slik felles arbeidsdag. ... Ethvert medlem av alle klassene bør ha en andel i arbeidet.»

Også unge bibelstudenter var med på dette arbeidet. Hazel Burford, som bare var 16 år på den tiden, fortalte: «Bulletin inneholdt vitnesbyrd (en form for forslag til samtaler) som vi skulle lære utenat. a Sammen med bestefar deltok jeg ivrig i alle disse aktivitetene.» Men Hazel møtte en viss motstand fra uventet hold. Hun fortalte videre: «En kjær gammel bror hadde sterke innvendinger mot at jeg snakket med folk. På den tiden var det enkelte som ikke forsto at alle bibelstudenter, også ‘unge menn og unge kvinner’, skulle være med på å lovprise vår store Skaper.» (Sal 148:12, 13) Men Hazel fortsatte å forkynne. Hun gjennomgikk senere den andre klassen på Gilead-skolen og tjente som misjonær i Panama. Etter hvert fikk disse brødrene et annet syn på det at unge var med ut i felttjenesten.

Lokale og regionale stevner hjalp også brødrene og søstrene til å bli mer forent. På mange av disse stevnene ble det arrangert felttjenestedager. Den 31. mars ble for eksempel alle deltakerne på et stevne i Winnipeg i Canada oppfordret til å være med på et «spesielt bombardement av Winnipeg». Slike felttjenestedager la grunnlaget for framtidig vekst. Den 5. august var det anslagsvis 7000 som var til stede på et annet stevne i Winnipeg. Den gangen var dette ny rekord for antall til stede på et stevne i Canada.

Et veldig viktig stevne for Jehovas folk i 1923 var det som ble holdt 18.–26. august i Los Angeles i California. I ukene før hadde avisene annonser for dette stevnet, og bibelstudentene delte ut mer enn 500 000 løpesedler. Reklamebannere for stevnet ble festet på trikker og privatbiler.

 På lørdagen, den 25. august, holdt bror Rutherford talen «Sauene og geitene», der han tydelig viste at «sauene» er mennesker med en rett innstilling som skal få leve på en paradisisk jord. Han leste også opp resolusjonen «En advarsel». Denne resolusjonen fordømte kristenheten og kom med en inntrengende oppfordring til oppriktige mennesker om å gå ut fra «Babylon den store». (Åp 18:2, 4) Ivrige bibelstudenter verden over var senere med på å dele ut millioner av eksemplarer av denne resolusjonen.

Den siste stevnedagen hørte en forsamling på godt over 30 000 bror Rutherford holde foredraget «Alle nasjoner marsjerer mot Harmageddon, men millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». Ettersom bibelstudentene regnet med at det ville komme mange, hadde de leid det nye stadionet Los Angeles Coliseum. For å forsikre seg om at alle kunne høre, brukte brødrene stadionets høyttalersystem, som var ny teknologi på den tiden. Mange flere hørte programmet på radio.

I 1923 ble det satt fart i forkynnelsesarbeidet i både Afrika, Europa, India og Sør-Amerika. A.J. Joseph i India, som hadde kone og seks barn å ta seg av, var med på å produsere litteratur på hindi, tamil, telugu og urdu.

I Sierra Leone skrev bibelstudentene Alfred Joseph og Leonard Blackman til hovedkontoret i Brooklyn i New York for å be om hjelp. Den 14. april 1923 fikk de svar. Alfred fortalte: «Sent en lørdagskveld ... fikk jeg en uventet telefon.» Han hørte en kraftig stemme spørre: «Var det du som skrev til Selskapet Vakttårnet og ba om forkynnere?» «Ja», svarte Alfred. «Vel, de har sendt meg.» Stemmen tilhørte William R. Brown. Han hadde kommet den dagen fra Karibia sammen med kona si, Antonia, og de to små jentene deres, Louise og Lucy. Brødrene trengte ikke å vente lenge før de fikk møte de nyankomne.

Alfred fortalte videre: «Morgenen etter da Leonard og jeg hadde vårt ukentlige bibelstudium, dukket en ruvende skikkelse opp i døråpningen. Det var bror Brown. Han brant  sånn for sannheten at han ønsket å holde et offentlig foredrag allerede neste dag.» På mindre enn en måned leverte bror Brown all den litteraturen han hadde hatt med seg. Snart fikk han 5000 bøker til, og det gikk ikke lang tid før han trengte enda flere bøker. Men bror Brown var ikke kjent som en bokselger. I de mange årene han tjente Jehova trofast, henviste han så ofte til Bibelen i talene sine at han ble kalt Bibel-Brown.

I Tyskland hadde det begynt å bli dårlig plass på avdelingskontoret i Barmen. Og det var fare for at den franske hæren skulle invadere byen. Bibelstudentene fant et bygningskompleks i Magdeburg som passet perfekt til trykkevirksomheten deres. Den 19. juni var brødrene ferdige med å pakke ned trykkeutstyret og annet inventar og flyttet til det nye Betel i Magdeburg. Allerede dagen etter at hovedkontoret hadde fått beskjed om at flyttingen var gjennomført, meldte avisene at Frankrike hadde tatt kontroll over byen Barmen. Brødrene så på flyttingen som et bevis for at Jehova velsignet og beskyttet dem.

I Brasil reiste George Young over store områder for å forkynne det gode budskap. Han opprettet et nytt avdelingskontor og begynte å utgi The Watch Tower på portugisisk. På bare noen måneder leverte han mer enn 7000 blad og brosjyrer. Det at han hadde kommet til Brasil, ga også Sarah Ferguson en spennende mulighet. Hun hadde lest The Watch Tower siden 1899, men hun hadde aldri fått muligheten til å bli døpt i vann som symbol på sin innvielse. Noen måneder senere ble både Sarah og de fire barna hennes endelig døpt.

På slutten av året ble resultatet av bibelstudentenes forente innsats kommentert slik i The Watch Tower for 15. desember 1923 (Vagt-Taarnet for januar 1924): «Det er lett å se at klassene ... er i en god åndelig tilstand ... La oss stå iført vår rustning og med fornyet nidkjærhet og besluttsomhet skynde oss videre i det året som nå ligger foran oss, og la oss glede oss mens vi skynder oss framover.»

Året etter skulle bli et merkeår for bibelstudentene. Brødrene på Betel hadde arbeidet i flere måneder på en ny tomt på Staten Island, som ikke lå så langt unna hovedkontoret i Brooklyn. Bygningene der sto ferdig tidlig i 1924, og de bidro til å forene brødrene og søstrene og spre det gode budskap på måter som aldri før hadde vært mulig.