Verdensrapporten

▪ AFRIKA

Antall land og områder: 56

Folketall: 770 301 093

Antall forkynnere: 983 057

Antall bibelstudier: 1 769 182

Visste du at det gode budskap blir forkynt i Sahara? Sytten år gamle Nafissatou bor i en gruveby i det nordlige Niger. En gang en gruppe av skolekameratene hennes begynte å snakke om pornografi, trakk Nafissatou seg unna dem. En av de andre elevene fulgte etter henne og spurte om det var noe i veien. Nafissatou svarte at hun ikke likte den slags prat. Til å begynne med gjorde den andre jenta narr av henne og sa at det ikke kan skade å se på pornografi. Nafissatou innvendte at dette var en alvorlig sak fordi Skaperen ikke godkjenner slike ting. Så åpnet hun skolevesken og tok fram  boken De unge spør — tilfredsstillende svar. Hun viste jenta den delen som tar for seg farene ved pornografi. Deretter fant hun fram bibelen sin og leste 2. Korinter 7: 1. Jenta innrømmet at hun fikk sterke, uforklarlige følelser når hun så på umoralske videoer. Hun bad om å få et eksemplar av De unge spør. Nafissatou gav henne en bok og fortalte senere: «Neste gang jeg så henne, var hun alene, så jeg spurte hvor vennene hennes var. Hun svarte: ’Det er denne boken som er vennen min.’ Jeg startet et studium med henne, og hun kom på minnehøytiden.»

For over 15 år siden studerte en kvinne i Tanzania Bibelen sammen med en misjonærsøster. Studiet pågikk i flere år. Kvinnen nølte med å ta standpunkt for sannheten fordi hun møtte motstand fra familien, og med tiden ble studiet avsluttet. De to unge døtrene hennes hadde imidlertid hørt på drøftelsene under studiet. Da den eldste datteren flyttet hjemmefra som 18-åring, oppsøkte hun umiddelbart Rikets sal og bad om å få et studium. Hun gjorde raske framskritt og ble døpt. Den yngste datteren bad også om å få et bibelstudium, og også hun ble døpt. Moren ble oppmuntret av at døtrene tok et fast standpunkt for sannheten, så hun bestemte seg for å gjenoppta bibelstudiet. Denne gangen overvant hun den menneskefrykten som hadde holdt henne tilbake tidligere, og hun ble døpt på et kretsstevne i mai 2004.

Menigheter som adlyder befalingen om «å se til foreldreløse og enker i deres trengsel», blir alltid velsignet av Jehova. (Jak. 1: 27) Slik var det med en menighet i Lesotho. Et av menighetens døpte medlemmer var en søster som het Mapolo, og som var alenemor til fire unge gutter. Mapolo visste at hun hadde en dødelig sykdom, så hun forberedte sønnene på å klare seg selv. Hun studerte Bibelen med dem, tok dem med på møtene og lærte dem å lage sopelimer, som de solgte langs veikanten. Da Mapolo døde i 1998, ble de foreldreløse  guttene tatt hånd om av bestemoren. Den misjonærsøsteren som hadde hjulpet Mapolo til å bli et døpt vitne, henvendte seg til et sosialkontor på guttenes vegne og sørget for at de fikk dekket skolepengene. Andre medlemmer av menigheten gav guttene klær. Så døde bestemoren. En bror i menigheten studerte Bibelen med guttene og betalte husleien deres. Alle de fire guttene går regelmessig på møtene. To av dem er udøpte forkynnere, og den eldste, Rantso, som nå er 20 år, ble døpt på et kretsstevne i mars 2004. Han ledet et bibelstudium med sin fetter Retselisitsoe, som ble døpt samme dag. Rantso sier at han er veldig takknemlig for den kjærlige omsorgen som brødrene har vist ham og søsknene hans gjennom mange år.

En misjonær i Kamerun forteller: «Hver uke når jeg studerte Bibelen med en ung mann, hørte jeg noen i huset synge religiøse sanger. Jeg spurte den unge mannen: ’Hvem er den mystiske sangeren?’ Det var broren hans, Stephen, som er blind. Jeg startet et bibelstudium med Stephen ved å bruke kassettutgaven av brosjyren Hva krever Gud av oss? Vi satte oss som mål å lære ett bibelvers utenat under hvert studium. Stephen har glimrende hukommelse og lærte mange bibelvers. Han er til stede på møtene og kommer ofte med kommentarer. Nylig hadde han sitt første oppdrag på den teokratiske tjenesteskolen. Det var en opplesning fra Bibelen, og siden Stephen ikke kan blindeskrift, måtte han lære versene utenat. Jeg ser fram til å kunne ta ham i hånden og gå sammen med ham ut i tjenesten i nær framtid. Et av Stephens yndlingsvers i Bibelen er Jesaja 35: 5, der det står: ’De blindes øyne skal åpnes.’ Stephen gleder seg over at hans åndelige øyne allerede er blitt åpnet, og han synger nå lovsanger til Jehova for å takke ham for at han i framtiden kommer til å bli fysisk helbredet, slik at han også kan se med sine bokstavelige øyne.»

 I det krigsherjede Liberia henvendte en kvinne ved navn Nancy seg til et av Jehovas vitner og bad om å få et bibelstudium. Presten i den kirken hun tilhørte, hadde sagt til henne at Gud skulle sende Jehovas vitner til helvete fordi de er falske kristne. Hun hadde imidlertid noen naboer som var Jehovas vitner, og hun la merke til at hver gang det ble et opphold i skytingen, pleide de eldste i den lokale menigheten å undersøke hvordan det stod til med deres brødre. Hun la også merke til at vitnene benyttet enhver rolig periode til å forkynne for andre. Det gjorde inntrykk på Nancy og mange andre i byen da en bil fra avdelingskontoret var den første som krysset frontlinjen for å skaffe til veie sårt tiltrengte hjelpeforsyninger, donert av Jehovas vitner i Frankrike og Belgia. «Jeg tror at dere har sannheten,» sa hun. Det går fint framover med det studiet som blir ledet med henne.

En ung mann kom til en landsby i Uganda for å utføre noe murerarbeid på det huset der brødrene har møter. En av pionerene benyttet anledningen til å forkynne for mureren, som likte det han hørte. Snart måtte han imidlertid reise tilbake til sin egen landsby lenger oppe i fjellene. Siden det ikke fantes noen Jehovas vitner på mannens hjemsted, forklarte pioneren ham hvor han kunne finne den nærmeste Rikets sal. Den unge mannen syklet tre mil på smale grusveier ned fra et fjell for å prøve å finne brødrene. Det var ingen til stede i Rikets sal, så han la igjen en lapp under døren der han bad om å få et bibelstudium. En pioner som senere drog for å besøke ham der han bodde, ble overrasket over å oppdage at det var omkring 200 personer som ventet på å få høre Bibelens budskap. Mange av dem var oppriktig interessert i å studere Bibelen. Det blir nå holdt møter i dette avsidesliggende området.

Tidlig på kvelden skjedde det noe spesielt i en liten landsby med omkring 600 innbyggere i det sørvestlige Nigeria.  Landsbyboerne så et skarpt lys på himmelen som ble reflektert i elven. Siden lyset så ut til å bevege seg mot landsbyen, ble landsbyboerne redde og la på flukt. Mange trodde at dette var den ødeleggelsen som Jehovas vitner hadde forkynt om, så de løp til Rikets sal. De sa: «Harmageddon kommer ikke til å ødelegge denne bygningen.» Senere, omkring klokken ti om kvelden, forstod de at lyset kom fra en stor skogbrann. Da brødrene spurte landsbyboerne om hvorfor de ikke hadde løpt til kirker i nærheten, svarte en mann: «Det er bare tull og tøys med de kirkene. Det Harmageddon dere snakker om, kommer til å ødelegge dem, men ikke Rikets sal.»

En søster som er alminnelig pioner i en flyktningleir i Guinea, forteller: «Mens jeg forkynte fra hus til hus, traff jeg en åtte år gammel jente hjemme. Hun er funksjonshemmet. Hun fortalte meg at foreldrene hennes pleier å la henne være alene hjemme hele dagen og låser døren. Jeg sa til henne at jeg gjerne ville bli venner med henne. Så spurte jeg henne om hva hun ville at Gud skulle gjøre for henne. Hun svarte at hun ønsket at Gud skulle hjelpe henne til å gå. Jeg slo opp i Bibelen i Jesaja 35: 5, 6 og viste henne at Jehova lover at de halte skal kunne gå. Så tok jeg fram brosjyren Du kan få leve evig på jorden! og pekte på det bildet som viser hvordan Jesus helbredet syke mennesker. Jeg fortalte henne også at hun ville få oppleve disse velsignelsene hvis hun studerte Bibelen og gjorde det Jehova krever av henne. Hun tok imot tilbudet om et hjemmebibelstudium. Vi er nå ferdig med brosjyren Du kan få leve evig på jorden! og er også snart ferdig med brosjyren Du kan være Guds venn! Etter tre ukers studium sa hun at hun hadde lyst til å være med på møtene. Siden hun ikke kan gå dit, drar jeg innom henne og bærer henne på ryggen til møtene. Hun liker møtene så godt at hvis jeg ikke drar for å hente henne, blir hun så skuffet at hun gråter.»

 ▪ NORD-, SØR- OG MELLOM-AMERIKA

Antall land og områder: 56

Folketall: 868 871 739

Antall forkynnere: 3 165 925

Antall bibelstudier: 3 089 453

Marie på Guadeloupe forteller: «På stranden ved det hotellet der jeg arbeider, gjorde et par gjester meg oppmerksom på noen klær og et par sko som hadde ligget gjenglemt på en klippe i to dager. Jeg samlet sammen tingene i håp om å finne opplysninger om hvem eieren var. Det jeg fant, var en lommebok som inneholdt 1067 euro [8750 kroner]! Flere tilskuere oppfordret meg til å beholde noen av pengene og gi resten til dem. Men jeg sa straks at jeg er et av Jehovas vitner, og at min samvittighet forbyr meg å være uærlig. Så jeg tok alt sammen med til hotellets resepsjon. Betjeningen der  var også overrasket over at jeg ikke beholdt pengene. Jeg forklarte på nytt mitt standpunkt. Da jeg gikk tilbake til stranden, ønsket noen av dem som var der, å få vite mer om våre trosoppfatninger. Jeg brukte Bibelen og forkynte for dem. Blant tilhørerne var en kvinne som sa: ’Fra nå av vil jeg bare ha Jehovas vitner til å arbeide for meg.’» Siden er eieren blitt funnet, og politiet roste søsteren for hennes ærlighet.

Antonio, som tjener på Betel i Mexico, benytter enhver anledning til å snakke med andre om sannheten. Da han for en tid siden tok bussen til et menighetsmøte, leverte han en traktat til to velkledde mennesker, en mann og en kvinne. Han fikk en hyggelig samtale med dem. «Jeg sa farvel til dem på den holdeplassen der jeg skulle av,» forteller Antonio, «men til min overraskelse ville de gå av bussen sammen med meg for å fortsette samtalen, selv om de egentlig ikke skulle av der. Etter at vi hadde gått av bussen, snakket vi litt mer sammen, og jeg sa på nytt farvel. De spurte: ’Hvor skal du?’ ’Jeg skal på et møte i menigheten min,’ svarte jeg. De så på hverandre og spurte videre: ’Kan vi få bli med deg?’ ’Ja, dere er hjertelig velkommen til å være med,’ svarte jeg.» Både den unge kvinnen, som er advokat, og nevøen hennes, som går på universitetet, hadde hørt sannhetens budskap noen år tidligere, men de hadde ikke gått inn for sannheten på grunn av motstand fra familien. Mens de gikk sammen med Antonio til møtet, sa de at de håpet å treffe den kvinnen som først hadde snakket med dem om Bibelen. Så hyggelig det var for dem å oppdage at hun var til stede der! Etterpå var de glad for at de hadde overvært møtet, og de ville gjerne studere Bibelen. «Det var Jehova som ledet oss hit, og fra nå av skal vi fortsette å komme,» sa den unge kvinnen. Det ble truffet avtale om et studium, som blir ledet to ganger i uken.

På Haiti var Jacqueline, som er gift med en kretstilsynsmann, ute i forkynnelsen sammen med en pionersøster da  de fikk øye på en ung kvinne som satt alene i veikanten og gråt. Søstrene henvendte seg til henne og spurte om hvorfor hun var så lei seg. Først ville hun ikke svare, men da de vennlig insisterte på å få vite hva som var galt, sa hun: «Jeg har gjort det jeg hadde bestemt meg for å gjøre.» Jacqueline fikk straks mistanke om at hun hadde tatt gift. Da hun spurte om det var tilfellet, fikk hun et bekreftende nikk. Søstrene tok henne umiddelbart med til et sykehus for at hun skulle få behandling. Uken etter gikk pionersøsteren tilbake for å besøke og oppmuntre den unge kvinnen. Det ble startet et bibelstudium.

I kassen på et supermarked i Paraguay ble en søster ved navn Lourdes rystet over å få vite at hun hadde betalt med en falsk pengeseddel. Kassereren tilkalte straks sikkerhetsvakten. Lourdes og den femårige datteren hennes, Ingrid, ble tatt med til et lite rom, der de skulle vente på politiet. Bestyreren for supermarkedet og sikkerhetsvakten forlangte at søsteren skulle fortelle dem hvor hun hadde fått tak i den falske seddelen. Lourdes kunne ikke huske hvor hun hadde fått den fra, og hun fortalte dem at hun ikke visste at den var falsk. Opprørt så Ingrid på bestyreren og sikkerhetsvakten og sa: «Dere behandler oss som tyver. Mamma er ikke tyv. Vi er Jehovas vitner, og vi lyver ikke for folk.» Bestyreren spurte Lourdes om det var sant at hun var et av Jehovas vitner, og hun svarte bekreftende. Etter at mennene hadde ringt til Jehovas vitners avdelingskontor, ble de til slutt overbevist om at Lourdes virkelig var et av Jehovas vitner. De bad Lourdes og Ingrid om unnskyldning for bryderiet og lot dem gå. Lille Ingrid sa senere at det verste med hele greia var at de ikke hadde fått kjøpt det popkornet som hun hadde hatt sånn lyst på.

En bror som var ute i forkynnelsen i Costa Rica, bestemte seg for å avlegge et vitnesbyrd for sin katolske nabo.  Broren følte seg ikke særlig høy i hatten, for mannen likte ikke Jehovas vitner og hadde tidligere skjelt dem ut. Til brorens overraskelse inviterte mannen ham inn og fortalte at han hadde forandret innstilling. En venn av ham hadde bedt ham komme til et sted langt unna for å være med på en gudstjeneste i en evangelisk kirke. Da han var til stede der, ble han bedt om å avlegge et personlig «vitnesbyrd». Han sa bare at han var katolikk. Forsamlingen tok dette ille opp og beordret ham ut av kirken. Vennen hans fikk høre at han risikerte å gå fortapt fordi han hadde kontakt med en katolikk. Mannen forlot kirken, men fordi han var langt hjemmefra i et ukjent område, hadde han ikke noe sted å overnatte. Han banket på i et hus og forklarte hva som hadde skjedd, og han ble invitert inn. Der fikk han mat, og han ble tilbudt en seng for natten. Husets beboere forkynte også for mannen. Ja, de var Jehovas vitner. Så stort inntrykk det gjorde på denne mannen da han fant ut at Jehovas vitner virkelig elsker sin neste! Nå studerer han Bibelen sammen med vitnene.

En søster på Trinidad skriver: «Da jeg utførte gatearbeid, kom en kvinne bort til meg og spurte etter de nyeste bladene. Etter at jeg hadde gitt henne flere blad, tilbød jeg henne et gratis hjemmebibelstudium. Kvinnen sa at hun hadde studert tidligere, men at hun nylig hadde flyttet til dette området. Jeg bad om å få navnet og adressen hennes, noe hun ikke ville oppgi. Hun sa at hvis vi virkelig tjener den sanne Gud, ville han vise meg hvor hun bodde. Da jeg dagen etter gikk fra hus til hus, banket jeg på en dør, og den samme kvinnen lukket opp. Hun lo overrasket da hun så partneren min og meg og sa: ’Hvordan klarte dere å finne meg så raskt?’ Jeg spurte henne om hun husket hva hun hadde sagt til meg dagen før. Hun inviterte oss inn, og vi fikk startet et studium. Nå er kvinnen udøpt forkynner.»

 ▪ ASIA OG MIDTØSTEN

Antall land og områder: 47

Folketall: 3 971 703 969

Antall forkynnere: 574 927

Antall bibelstudier: 444 717

Ghanshyam er alminnelig pioner i Nepal. Han kjører drosje for å forsørge seg. Når han er på jobb, treffer han mennesker med vidt forskjellig bakgrunn. De fleste har det travelt, også om natten, og har ikke særlig tid til å snakke. Likevel går han samvittighetsfullt inn for å prøve å få i gang samtaler. Når det er mulig, gir han passasjerene en traktat og adressen til den nærmeste Rikets sal. Mange passasjerer har satt pris på det. Fem av dem studerer nå Bibelen sammen med Ghanshyam.

Ektemannen til en søster på Taiwan brukte ofte sin kraftige  stemme til å skjelle ut sin kone, særlig når hun skulle av gårde på kristne møter. Så en dag fikk han slag. Han ble lam og måtte ligge på sykehuset. Kona stelte ham tålmodig og benyttet taktfullt rehabiliteringstiden til å hjelpe ham til å forstå sannheten i Bibelen. Hun sa: «Hjernen din trenger mosjon, så jeg skal gi deg noen opplysninger, og så skal du prøve å huske dem. OK?» Han gikk med på det, for han forstod at det ville være bra for ham. Kona brukte forskjellige brosjyrer for å lære ham noen grunnleggende sannheter, for eksempel hva Guds navn er, hvilke egenskaper Gud har, og hva Bibelens tema er. Dessuten fikk han besøk av mange brødre som var vennlige mot ham. Dette gjorde så dypt inntrykk på ham at han sa ja takk til et bibelstudium da han kom hjem fra sykehuset. Han har nå begynt å komme på møtene, i rullestol, og han bruker sin kraftige stemme til å gi kommentarer der.

Rohana er spesialpioner på Sri Lanka. I sitt tildelte distrikt på landsbygda møtte han motstand fra en mann som kjører sykkeldrosje — en trehjulssykkel med en kupé med plass til to passasjerer. Når han så Rohana ute i forkynnelsen, pleide han å rope ukvemsord etter ham. En gang truet han Rohana og sa at han kunne risikere å bli knivstukket hvis han ikke sluttet å forkynne i området. Rohana reagerte med mildhet. Senere kom denne mannen ut for en ulykke og ble innlagt på sykehus med alvorlige skader. Rohana besøkte ham på sykehuset og hadde med en gave til ham. Da mannen så hvem som hadde kommet for å besøke ham, begynte han å gråte og bad Rohana om unnskyldning for at han hadde behandlet ham så dårlig. «Sånn som jeg har oppført meg, hadde det passet bedre at du kom og slo meg med en stang, enn at du kom denne lange veien for å oppmuntre meg,» sa mannen. Nå er han utskrevet fra sykehuset og kjører fortsatt sykkeldrosje. Han leser også bladene våre regelmessig.

 Det kommer mange utlendinger til Hongkong for å ta jobb som hushjelp. Én av dem er en kvinne som hadde begynt å studere brosjyren Hva krever Gud av oss? på Filippinene, og som ønsket å fortsette bibelstudiet. Men hun visste ikke hvordan hun skulle finne noen Jehovas vitner, så hun bad Gud om hjelp til å finne dem. På fridagen sin reiste hun over havnen til det største forretningsstrøket og den største parken, der mange filippinere samles i helgene. Hun lette, men kunne ikke se noen som så ut som Jehovas vitner, enda de bestandig pleier å forkynne i parken i helgene. Hun fikk derimot øye på «Krever-brosjyren» i en søppelkasse. Da hun plukket opp brosjyren, så hun at det var skrevet et telefonnummer på den. Nummeret var til den søsteren som hadde levert brosjyren. Kvinnen ble svært overrasket og glad da hun ringte nummeret og fikk høre at søsteren arbeidet i det samme boligkomplekset som hun selv. Hun fikk tatt opp igjen bibelstudiet og går nå på møtene.

En kretstilsynsmann og en annen eldste i Sør-Korea foretok et hyrdebesøk akkurat i rette tid. De besøkte en søster som hadde vært uvirksom i ti år. Mannen hennes, som var ateist, hadde bestemt seg for å begynne å gå i kirken etter at han hadde gjennomgått en operasjon. Da brødrene kom, traff de ektemannen, som etter en hyggelig samtale tok imot «Krever-brosjyren». Den eldste begynte å studere med ektemannen og oppmuntret samtidig søsteren. Mannen sa ja til å bli med på områdestevnet da han ble invitert med på det. Etter stevnet sluttet han å gå i kirken, og han begynte å gå fast på møtene. Søsteren gjorde også framskritt og bad om at noen måtte besøke de fire barna deres som bodde i en annen by. Resultatet av det hele var at denne søsterens ektemann, den eldste datteren deres og hennes mann og den yngste datteren ble døpt. Senere ble også den eldste sønnen og hans kone døpt, så totalt er det blitt seks nye vitner for Jehova.

 Yuki, en skoleungdom i Japan, syntes det var vanskelig å fortelle de andre i klassen at hun var et av Jehovas vitner. Hun var klar over at hun burde forkynne, men hun skjønte at hun ville bli nødt til å ta initiativet selv, for klassekameratene snakket aldri om religion. Hun bestemte seg for å la vennene sine se at hun bad for maten i spisefrikvarteret. Hele formiddagen bad hun inderlig om å få mot. Så istedenfor å be en rask bønn før lunsj som ingen ville legge merke til, bøyde hun hodet og bad litt lenger. Da hun var ferdig, spurte en i klassen om hun følte seg bra. Yuki klarte ikke å forkynne. Hun var veldig skuffet over seg selv og bad senere til Jehova om tilgivelse og bad igjen om å få mot. Da Yuki så hadde bedt dagen etter, spurte klassevenninnen igjen om hun følte seg bra. Yuki tenkte da: «Nå må jeg bare gjøre det!» Hun fortalte at hun er et av Jehovas vitner. Klassevenninnen ble overrasket, men bombarderte så Yuki med spørsmål. Hva ber du om? Hva er Guds navn? Hvem var Jesus? og så videre. Yuki var kjempeglad.

Glenn, som bor i Kupang i Indonesia, var kjent for å være en fyllik og stoffmisbruker. Folk betalte ham for å true eller banke opp andre. Han bodde hos foreldrene sine da to av Jehovas vitner kom for å drøfte Bibelen med dem. Glenn tok snart imot tilbudet om et bibelstudium, og etter iherdige anstrengelser begynte han å få bukt med sine dårlige vaner. En dag kom en butikkeier til ham med en stor pengesum som han skulle få for å banke opp en mann. Glenn tenkte over tilbudet, men bestemte seg for ikke å ta slike jobber lenger. Han leverte tilbake pengene og sa nei til jobben. Da Glenn senere var innom en annen butikk, var eieren der redd for at han hadde kommet for å banke ham opp. Glenn forsikret eieren om at han nå studerer Bibelen og lever et fredelig liv. Butikkeieren tok imot tilbudet om et bibelstudium og tilbød ham også jobb i butikken. På områdestevnet i fjor ble Glenn døpt, og butikkeieren var til stede.

 ▪ EUROPA

Antall land og områder: 46

Folketall: 728 373 014

Antall forkynnere: 1 490 345

Antall bibelstudier: 733 728

Etter at Jacoba, en 88 år gammel søster i Nederland, døde, fikk familien hennes et offisielt brev fra politiet på stedet. Jacoba hadde trofast levert bladene på politistasjonen i mange år. Det sies blant annet i brevet: «Hun hadde en spesiell plass i vårt hjerte. Hun besøkte oss her på stasjonen regelmessig, og vi syntes det var hyggelig å ta en kopp te sammen med henne. Vi beundret hennes pågangsmot — til tross for sin høye alder drog hun fortsatt ut på sykkelen sin, uansett vær, for å besøke folk og fortelle dem om sin tro. Vi kommer virkelig til å savne henne.»

 Fra Sveits kommer denne opplevelsen: En familie som er Jehovas vitner, skulle på ferie. De betrodde nøklene til leiligheten sin til sønnen i en annen familie som også er Jehovas vitner. De spurte ham om han kunne mate fiskene i akvariet mens de var borte. Da gutten drog til leiligheten første gang, slet han litt med å få låst opp. En kvinne i leiligheten rett overfor hørte lyder og kikket ut av døren. Da hun så gutten som stod og fiklet med låsen til leiligheten, trodde hun at han var en innbruddstyv, så hun ringte til politiet. Da gutten hadde gjort det han hadde kommet for, og var på vei ut, ble han møtt av to bevæpnede politimenn! «Hva gjør du her?» spurte de. «Jeg har bare matet fiskene, sånn som jeg er blitt bedt om,» svarte han. Politimennene trodde ham ikke. Han forklarte: «Både jeg og den familien som bor her, er Jehovas vitner. De spurte om jeg kunne gjøre dette for dem mens de er borte, så de gav meg nøklene.» Politimennene ble ikke overbevist, så de ville ta ham med til politistasjonen. «Vent litt,» sa gutten. «Vennene mine har skrevet opp mobilnummeret sitt her på denne lappen. Dere kan ringe dem med én gang og spørre om det jeg har sagt, er sant.» Politimennene ringte og fikk bekreftet det gutten hadde sagt. De bad da om unnskyldning og drog. Da familien kom hjem fra ferien, tok de kontakt med kvinnen i naboleiligheten, som nettopp hadde flyttet inn. De takket henne for omtanken. Så forklarte de at de selv og gutten er Jehovas vitner, og at gutten helt og holdent er til å stole på. Kvinnen visste ikke noe særlig om Jehovas vitner, så det ble en samtale ut av det, og hun sa ja takk til et bibelstudium.

En søster som gikk fra hus til hus i Italia, fikk en samtale med en ung kvinne som er mor og travel karrierekvinne. Etter mange mislykkede forsøk på å treffe henne  igjen bestemte søsteren seg for å ringe henne. På telefonen sa den unge kvinnen at hun virkelig ikke hadde tid til å drøfte Bibelen. Søsteren sa: «På bare 10—15 minutter kan du lære noe nytt, og vi kan godt ta det over telefon.» «Tja, hvis det kan gjøres på telefonen så, greit!» svarte kvinnen. Søsteren gav henne nylig boken Kunnskap som fører til evig liv og begynte å studere med henne over telefon. Studiet blir vanligvis holdt lørdag formiddag, men de 10—15 minuttene er nå blitt til 30 minutter.

Angela er en av de stadig flere forkynnerne i Storbritannia som gjør en innsats for å forkynne for de mange utlendingene som nå bor der. Da hun oppsøkte en butikk der de selger ferdiglaget kinamat, viftet en av de ansatte henne bort. Men da Angela skulle til å gå, kom en kinesisk kvinne løpende fra bakrommet og ropte Guds navn på kinesisk. Etter denne første samtalen begynte Angela å levere bladene til henne regelmessig. Kvinnen likte bladene, men forklarte at hun likevel hadde vanskelig for å tro at Gud hadde skapt universet. Hun trodde at alt var blitt til ved en tilfeldighet.

Kvinnens arbeid i butikken var å lage vårruller. Angela spurte henne hvor mange ingredienser hun brukte for å lage en vårrull. Hun svarte: «Fem.»  Angela foreslo da at neste gang hun laget vårruller, skulle hun kaste de fem ingrediensene opp i været og se hvor mange vårruller det ble av dem. Neste uke da Angela kom til butikken, møtte kvinnen henne med en helt nylaget vårrull og sa at hun nå godtok at Gud har skapt universet. Et regelmessig bibelstudium kom i gang, og denne kvinnen gjør nå fine framskritt og lærer stadig mer om sannheten fra Guds Ord.

I Tyskland pleier miljøaktivister å protestere når det skal transporteres radioaktivt avfall fra atomkraftverk med jernbanen. Aktiviteten langs jernbanelinjen blir derfor nøye overvåket av politiet, som må rydde linjen før toget kommer. I november 2003 var det en slik aksjon i nærheten av det stedet der en søster som heter Gudrun, tjener som pioner. «Jeg så for meg at politiet kom til å sitte og vente i mange timer, så jeg bestemte meg for å henvende meg til dem og tilby dem noe å lese,» forteller hun. Politimennene var hyggelige mot Gudrun. Med en kurv full av Vakttårnet og Våkn opp! hadde hun ingen vanskeligheter med å få lov til å snakke med politimennene. Noen av dem, en gruppe fra Bayern, tok til og med bilde av henne mens hun tilbød dem Våkn opp! ved bilen deres. I løpet av to dager reiste hun over tolv mil og snakket med over hundre politimenn langs veien. Hun leverte 184 blad. «Dette er en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme!» sier hun begeistret.

En dag Ana María i Spania var ferdig på jobb, gikk hun til bussholdeplassen, og mens hun ventet der, begynte hun å lese noen av de oppslagene som var hengt opp. Et av dem fanget øyeblikkelig hennes oppmerksomhet. Det stod: «Jeg må komme i kontakt med Jehovas vitner snarest, så jeg kan fortsette mitt bibelstudium.» Ana María ringte straks telefonnummeret og avtalte å treffe kvinnen, som het Felicitas.  Hun hadde nettopp kommet fra Ecuador, der hun hadde studert Bibelen i to år. Bibelstudiet ble fort tatt opp igjen, og Felicitas og sønnen hennes har gått på alle møtene hele tiden siden. De er glade for at deres åndelige vekst ikke fikk et altfor langt avbrudd.

En kvinne i Bulgaria ble med barnebarnet sitt når han skulle studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Hun ble fascinert over å få vite at Guds navn er Jehova. Hennes bibel inneholdt ikke Guds navn, så hun bestemte seg for å gå til en bokhandel og kjøpe seg en ny bibel, en med Guds navn i. Bokhandleren spurte henne hva det var hun så etter. Da hun fortalte det, begynte han å rope til henne: «Du tilhører den sekten!» Akkurat da kom det en prest inn i butikken. Da han fikk spørsmålet «Hva er Guds navn?», svarte han: «Jehova, selvfølgelig. Hold nå opp med å rope til denne kvinnen.» Bokhandleren ble svært overrasket. Kvinnen og tre andre i familien hennes gjør fine åndelige framskritt.

En familie i Russland opplevde en tragedie — foreldrene mistet sin kjære sønn. Kvelden før begravelsen ringte moren til alle sønnens venner. Hun brukte de telefonnumrene som stod i en notisbok han hadde. I denne boken stod også telefonnummeret til en familie som er Jehovas vitner, og moren inviterte også dem til begravelsen. Denne familien kjente ikke foreldrene, men bestemte seg for å benytte anledningen til å trøste familien. Broren fortalte faren om oppstandelseshåpet og gav ham brosjyren Når en du er glad i, dør. Broren besøkte ham to dager senere. Faren sa: «Brosjyren har gjort dypt inntrykk på oss. Vi har bestemt oss for å sette av tid til å studere Bibelen.» Moren har meldt seg på den teokratiske tjenesteskolen og arbeider mot å bli udøpt forkynner.

 ▪ OSEANIA

Antall land og områder: 30

Folketall: 34 820 382

Antall forkynnere: 94 087

Antall bibelstudier: 48 307

Olena på Hawaii var bare tolv år da hun ble døpt i desember 2003. Til forskjell fra ungdommer som er mest opptatt av fornøyelser, har Olena konkrete åndelige mål. Hun sier: «Jeg var hjelpepioner i mars og mai, og det synes jeg gikk veldig fint. Jeg likte veldig godt å samarbeide med pionerene og de eldre. Om ettermiddagen på lørdagene fikk jeg for eksempel være med en tidligere misjonær på hennes kinesiske gjenbesøk og bibelstudier. Jeg synes språket var interessant. Mitt største mål er å bli alminnelig pioner i en fremmedspråklig menighet. For å nå det målet går jeg på  feltet etter skolen på onsdager og på lørdager og søndager. Jeg har også tenkt å være hjelpepioner så ofte jeg kan.» Hva annet mener Olena kan hjelpe henne til å nå de målene hun har satt seg? «For å vokte hjertet mitt må jeg vise ved det jeg gjør, at Jehovas vilje er viktig for meg,» sier hun. «Jeg liker å være sammen med andre som også er glad i Jehova, for da blir det lettere for meg å gå på rettferdighetens sti. Når jeg bruker mye tid i tjenesten for Jehova, blir det ikke så mye tid igjen til å være sammen med folk som har verdslige holdninger. Det beskytter meg mot å tro at materielle ting og umoralsk underholdning kan gjøre meg lykkelig.»

På Salomonøyene er det vanlig at foreldre overlater ett eller to av barna sine til slektninger for at de skal oppdra dem. Et ektepar som lærte hva Jehova venter av foreldre, fikk ordnet med at datteren deres Deborah flyttet tilbake til dem. Deborah var da tenåring. Hvordan ville hun reagere når hun nå plutselig tilhørte en familie som var Jehovas vitner, og som hadde en travel timeplan med møter, forkynnelse og familiestudium? Deborah sier: «På mitt aller første møte fikk jeg følelsen av at de som var der, var oppriktig glad for at jeg hadde kommet. Jeg hadde ventet å se prester i spesielle drakter, men det var ingen av dem. Det virket som alle deltok i møtene, også de små.» Det tok ikke lang tid før Deborah gjorde det samme. Noe annet som har gjort inntrykk på henne, er den måten faren underviser henne og søsknene på. Hun sier: «Pappa hjelper oss til å tenke nøye over hva vi kan lære av det forskjellige personer i Bibelen gjorde. Dette er virkelig til hjelp for meg når jeg sliter med et eller annet.» Deborah, som nå er udøpt forkynner, sier at hun er så glad for at sannheten i Guds Ord fikk foreldrene til å hente henne tilbake til familien og få henne inn på veien til livet.

Det er en del fjellområder i Papua Ny-Guinea, og mange av landsbyene der er uten veiforbindelse. Noen slike landsbyer  er helt isolert fra moderne sivilisasjon. Men det gode budskap om Riket klarer på en eller annen måte å nå fram til og med til disse områdene. En mann som heter Leanna, kom på et menighetsmøte i hovedstaden, Port Moresby. Brødrene ble overrasket da de fikk høre at han er høvding i en isolert landsby langt oppe i fjellene. Innbyggerne har ikke tilgang til noen moderne bekvemmeligheter. Leanna hadde brukt fem dager på å gå gjennom bushen for å komme til hovedveien. Derfra hadde han sittet på med en lastebil til hovedstaden. Han fortalte at han for cirka fire år siden hadde vært i byen, og på gaten hadde han møtt en bror som gav ham et nummer av Vakttårnet. Leanna hadde tatt med seg bladet hjem til landsbyen, og etter at han hadde lest det, begynte han å undervise folk i landsbyen ut fra det som stod i bladet. Det gjorde han hver søndag i flere år, og han var nøye med å ha plastomslag på bladet, for å beskytte det. Folk i landsbyen overtalte ham til slutt til å finne dem som hadde gitt ut bladet. Han reiste tilbake til byen og tok kontakt med brødrene, som begynte å studere Bibelen med ham. Leanna bodde hos en familie som er Jehovas vitner, i cirka to uker og fikk studert hele «Krever-brosjyren». Da han fikk vite at det fantes en menighet i en by ikke så altfor langt unna landsbyen hans, ble han veldig begeistret og sa: «Det er lett! Det tar bare to dager å gå dit fra landsbyen min!» Med en bag full av litteratur og med en dypere forståelse av sannheten i Guds Ord drog han så den lange veien tilbake til landsbyen. Det er blitt avtalt at denne landsbyen snart skal få besøk, slik at folk der kan bli hjulpet til å få nøyaktig kunnskap fra Bibelen.

I øystaten Kiribati kan en søster som arbeider på Jehovas vitners oversettelseskontor, fortelle denne opplevelsen: «En formiddag la jeg et nummer av Vakttårnet som handlet  om helvete, i vesken og bestemte meg for å tilby det, selv om det var et eldre nummer. Samarbeidspartneren min og jeg traff en mann. Vi presenterte oss og tilbød bladet til ham etter at vi hadde sagt litt om hva Bibelen sier om helvete. Han bøyde hodet, og det gikk lang tid før han sa noe, så jeg spurte ham om det var noe i veien. Da han løftet hodet, så jeg at han gråt. Han sa at temaet i bladet hadde gjort inntrykk på ham. Sønnen hans hadde dødd bare noen uker tidligere, og han og hans kone sørget fremdeles. Begge hadde bedt uopphørlig til Gud om at han måtte trøste dem, for de trodde at sønnen deres var i et brennende helvete. Da mannen fikk høre hva Bibelen i virkeligheten sier om de dødes tilstand, ble han overrasket og veldig glad. På neste besøk ble det startet et bibelstudium. Han sier ofte at han hadde bedt til Gud om at han måtte vise ham hva som var sant, og at han lengtet etter å finne en religion som lærer det Bibelen virkelig sier. Han har begynt å gå på møtene, og han forbereder seg godt, slik at han kan komme med oppriktige kommentarer på Vakttårn-studiet.»

I desember 2003 var det over 60 000 til stede på det største områdestevnet som Jehovas vitner noen gang har holdt i Australia. Da seks år gamle Alyscea kom hjem fra stevnet i Sydney, var hun ivrig etter å vise klassekameratene den nye boken, Hør på den store Lærer. Da moren til Alyscea kom for å hente henne den ettermiddagen, ble hun overrasket over å se ordene «Gi Gud ære» stå med store bokstaver på tavlen i klasserommet. Den formiddagen hadde Alyscea holdt en rapport fra stevnet for tre lærere og for sine 24 klassekamerater. Alle syntes den nye boken var fin, og var imponert over Alysceas begeistrede gjennomgang av noen av programmets høydepunkter. Ordene «Gi Gud ære» hadde stått på tavlen hele dagen.

[Bilde på side 43]

Rantso (nummer to fra høyre) sammen med fetteren sin og brødrene sine i Lesotho

[Bilde på side 43]

Nafissatou i Niger

[Bilde på side 48]

Marie på Guadeloupe

[Bilde på side 48]

Antonio i Mexico

[Bilde på side 52]

Ghanshyam i Nepal

[Bilde på side 56]

Jacoba i Nederland

[Bilde på side 58]

Angela i Storbritannia

[Bilde på side 61]

Olena på Hawaii