I løpet av 1980-årene førte sosiale, politiske og økonomiske problemer til konflikter rundt om i Vest-Afrika. Da nabolandet Liberia ble herjet av krig, flyktet mange til Sierra Leone. Avdelingskontoret sørget for at private hjem og Rikets saler ble brukt til å huse de flyktningene som var Jehovas vitner, og brødrene tok seg av dem.

Selv om det var vanskelige tider for flyktningene, inntraff det også noen morsomme episoder. Isolde Lorenz, en erfaren misjonær, forteller: «En liten gutt ble sendt av faren sin for å varme opp litt mat på ildstedet i hagen bak Rikets sal, som lå på avdelingskontorets eiendom. Da gutten kom tilbake, sa han til faren sin at det ikke ble noe mat den dagen. Faren spurte hvorfor. ‘Fordi i dag har Jehova reddet meg fra løvens gap!’ utbrøt gutten. Hva hadde skjedd? På vei tilbake med maten støtte gutten på avdelingskontorets store, men ganske ufarlige schæfer, som het Lobo. Gutten ble livredd. Mens han holdt tallerkenen med mat, strakte han hendene så langt ut han kunne, for å holde hunden unna. Lobo oppfattet selvfølgelig dette som en invitasjon til å forsyne seg. Og det var akkurat det den gjorde!»

Den 23. mars 1991 spredte den væpnede konflikten i Liberia seg over grensen til Sierra Leone, noe som utløste en elleve år lang borgerkrig. En opprørsgruppe kalt Revolutionary United Front (RUF) rykket raskt fram  mot Kailahun og Koindu, og de fleste innbyggerne der flyktet til Guinea. Blant flyktningene var det omkring 120 brødre og søstre. Samtidig flyktet andre Jehovas vitner fra Liberia til Sierra Leone foran opprørsstyrkene.

«Gjennom flere måneder kom det grupper av utslitte, avmagrede og sultne brødre til Betel i Freetown», forteller Billie Cowan, koordinator for utvalget ved avdelingskontoret på den tiden. «Mange hadde vært vitne til ubeskrivelige grusomheter, og de hadde unngått å sulte i hjel ved å spise ville vekster. Vi sørget straks for at de fikk mat og klær, og tok oss også av slektninger og interesserte som kom sammen med dem. De lokale brødrene og søstrene åpnet hjertene sine og hjemmene sine for flyktningene. De flyktningene som var Jehovas vitner, begynte med én gang å gå på feltet og støtte opp om menighetene i området. Med tiden drog de fleste av dem videre, men så lenge de var her, styrket de oss.»

Avdelingskontoret sendte mat, medisiner, byggematerialer, verktøy og kokekar til vitnene i flyktningleirer i det sørlige Guinea. De sendte også et stort parti donerte klær fra Frankrike. «Barna mine danset, sang og takket Jehova», skrev en far. «De hadde nye klær å ha på seg på møtene.» Noen brødre og søstre sa at de aldri hadde hatt så fine klær!

Men flyktningene trengte mer enn materiell hjelp. Jesus sa: «Mennesket skal leve, ikke av brød alene, men av hver uttalelse som kommer fra Jehovas munn.» (Matt 4:4) Avdelingskontoret sendte derfor bibelsk  litteratur til området og organiserte stevner. Det ble også sendt pionerer og reisende tilsynsmenn dit.

Da kretstilsynsmannen André Baart besøkte Koundou i Guinea, spurte en av de ansvarlige i en flyktningleir om han ville holde en bibelsk tale for flyktningene. Rundt 50 personer hørte André tale over temaet «Ta din tilflukt til Jehova», basert på Salme 18. Da han var ferdig, reiste en eldre kvinne seg og sa: «Du har gjort oss veldig glade. Ris løser ikke problemene våre, men Bibelen viser oss at vi kan stole på Gud. Vi takker deg av hele vårt hjerte for at du har gitt oss trøst og håp.»

Da misjonærene William og Claudia Slaughter ble sendt til Guékédou i Guinea, var det en menighet der på over 100 flyktninger som var «glødende i ånden». (Rom 12:11) «Mange unge menn ønsket å gjøre åndelige framskritt», sier William. «Hvis noen ikke kunne holde talen sin på den teokratiske tjenesteskolen, var det mellom 10 og 15 unge brødre som meldte seg frivillig til å ta den. Store grupper var ute i tjenesten og forkynte ivrig. Noen av disse engasjerte unge mennene ble senere spesialpionerer og reisende tilsynsmenn.»

Kort tid etter at borgerkrigen begynte, kjøpte brødrene i Freetown en tomt på seks mål i Wilkinson Road 133, noen hundre meter unna avdelingskontoret. «Vi ønsket å bygge et nytt Betel-hjem på eiendommen, men krigen gjorde oss bekymret», sier Alfred Gunn. «Siden Lloyd Barry fra det styrende råd besøkte oss akkurat da, fortalte vi ham om bekymringene våre. Han svarte:  ‘Hvis vi lar oss stoppe av krig, vil vi aldri få gjort noe som helst!’ Disse motiverende ordene oppmuntret oss til å gå videre med planene.»

Hundrevis arbeidet på prosjektet, deriblant over 50 frivillige fra 12 forskjellige land og mange villige hjelpere fra de lokale menighetene. Arbeidet begynte i mai 1991. «Folk som iakttok oss, var imponert over at det ble oppført boligbygninger av så høy kvalitet på tomten. Disse bygningene med stålkonstruksjon var svært annerledes enn lokale bygninger», sier Tom Ball, tilsynsmannen for byggearbeidet. «Men noe som gjorde enda større inntrykk på folk, var å se hvite utlendinger og svarte fra lokalbefolkningen jobbe glade og fornøyde sammen på prosjektet.»

Den 19. april 1997 gledet brødre og søstre fra mange land seg over å komme sammen for å innvie det nye avdelingskontoret. En måned senere, etter fem år med brutale kamper på landsbygda, gikk RUF til angrep på Freetown.

Tusenvis av RUF-soldater med uflidd hår og røde pannebånd strømmet gjennom byen og plyndret, voldtok og drepte. «Situasjonen var svært anspent», forteller Alfred Gunn. «De fleste av de utenlandske misjonærene ble raskt evakuert. De siste som drog, var Billie og Sandra Cowan, Jimmie og Joyce Holland og Catherine og jeg.

Vi bad sammen med de lokale betelittene som sa seg villige til å bli igjen, og så skyndte vi oss til evakueringsstedet. På vei dit ble vi stoppet av cirka 20 fulle opprørssoldater som så veldig skumle ut. Da vi gav dem blad og penger, lot de oss passere. I likhet med over 1000 andre som også skulle evakueres, tok vi oss  fram til en kontrollpost som var bemannet av tungt bevæpnede amerikanske marinesoldater. Der gikk vi om bord i et militærhelikopter som raskt fløy oss ut til et amerikansk marinefartøy. En skipsoffiser fortalte oss senere at dette var den største evakueringen av sivile som den amerikanske marine hadde gjennomført siden Vietnamkrigen. Dagen etter ble vi fløyet med helikopter til Conakry i Guinea. Der opprettet vi et midlertidig avdelingskontor.»

Misjonærene ventet engstelig på nyheter fra Freetown. Til slutt kom det et brev der det stod: «Midt oppi alt kaoset har vi fortsatt å levere Rikets budskap nr. 35, ‘Vil den tid komme da alle viser nestekjærlighet?’ Folk reagerer veldig positivt, og til og med noen av opprørerne studerer med oss. Vi har derfor bestemt oss for å intensivere forkynnelsen.»

Jonathan Mbomah, som tjente som kretstilsynsmann, forteller: «Vi holdt til og med en spesiell stevnedag i Freetown. Programmet var så åndelig oppmuntrende at jeg reiste til Bo og Kenema for at den spesielle stevnedagen skulle bli holdt i de områdene også. Brødrene i disse krigsherjede byene takket Jehova for den enestående åndelige føden.

I slutten av 1997 holdt vi et områdestevne på nasjonalstadionet i Freetown. Den siste stevnedagen kom det noen opprørssoldater og befalte oss å forlate stadionet. Vi bad dem innstendig om å få lov til å fullføre programmet. Etter en lang diskusjon gav de etter og drog sin vei. Over 1000 overvar stevnet, og 27 ble døpt. Flere brødre foretok den farefulle reisen til Bo og hørte programmet en gang til der. For noen fantastiske og spennende stevner dette var!»