EN ETTERMIDDAG kom en gruppe opprørere inn i byen vår og skjøt i luften i to timer. Noen av dem var unge tenåringer som bare så vidt klarte å bære våpnene sine. De var veldig skitne, hadde bustete, uflidd hår og så ut til å være påvirket av narkotika.

Dagen etter begynte drepingen. Folk ble brutalt lemlestet eller likvidert. Kvinner ble voldtatt. Det var fullt kaos. Bror Amara Babawo og familien hans og fire interesserte søkte dekning hjemme hos meg. Vi var livredde.

Snart kom det en opprørsleder som befalte oss å melde oss til militær opplæring neste morgen. Vi var fast bestemt på å holde oss nøytrale, selv om det å nekte betydde døden. Vi bad nesten hele den natten. Etter å ha stått tidlig opp drøftet vi dagsteksten og ventet på at opprørerne skulle komme, men de kom aldri.

 Senere ble huset mitt overtatt av en opprørsoffiser og fire av mennene hans. De bad oss bli værende, så vi fortsatte å holde de vanlige møtene og å drøfte dagsteksten hjemme. Noen soldater sa: «Dere leser dagsteksten. Dere må være Jehovas vitner.» De var ikke interessert i Bibelen, men de respekterte oss.

En dag kom en overordnet offiser for å inspisere de soldatene som var innkvartert i huset mitt. Han gjorde honnør til bror Babawo og tok ham i hånden. Så henvendte han seg til soldatene og brølte: «Denne mannen er min sjef og deres. Hvis han eller de som er sammen med ham, får så mye som en skramme, ligger dere tynt an. Er det forstått?» «Ja, sir!» svarte de. Offiseren gav oss så et brev som forbød Revolutionary United Front å skade oss, ettersom vi var fredelige borgere.

Flere måneder senere begynte ulike opprørsfraksjoner å kjempe mot hverandre, så vi flyktet til nabolandet Liberia. Der ble vi truet av en annen opprørsgruppe. «Vi er Jehovas vitner», sa vi til dem. «Så hva står det i Johannes 3:16?» spurte en soldat. Da vi siterte verset, lot han oss gå.

Senere møtte vi en annen opprørsleder som befalte bror Babawo og meg å bli med ham. Vi fryktet for livet vårt. Så sa opprørslederen til oss at han hadde studert sammen med Jehovas vitner før krigen. Han gav oss penger og tok imot et brev fra oss som han leverte til brødrene i en menighet i nærheten. Kort tid etter kom to brødre med hjelpeforsyninger og førte oss i sikkerhet.