Etter hvert som forholdene stabiliserte seg, vendte brødre og søstre tilbake til det som var igjen av hjemmene deres. Menigheter som hadde blitt oppløst under krigen, blomstret opp igjen, spesielt i den krigsherjede østlige delen av Sierra Leone. Noen spesialpionerer fra ett område rapporterte: «Det kom 16 på vårt første møte, 36 på det neste og 56 på det etter der igjen, og så kom det 77 på minnehøytiden! Vi var så glade!» Det ble opprettet 9 nye menigheter, så det totale antallet ble 24. Ti nye Gilead-misjonærer hjalp til med å sette fart i forkynnelsesarbeidet. I 2004 var det 7594 til stede på minnehøytiden – over fem ganger så mange som antall forkynnere! Det var lignende vekst i Guinea.

Det styrende råd sørget raskt for at midler fra et krisefond ble brukt for å hjelpe hjemvendte flyktninger til å etablere seg. (Jak 2:15, 16) En gruppe hjelpearbeidere reiste rundt og bygde eller reparerte tolv Rikets saler og en stevnehall i Koindu. De bygde også 42 enkle leirsteinshus til familier som hadde fått ødelagt hjemmene sine. En enke i 70-årene som stod ved siden av sitt nye hus med bølgeblikktak, ropte med tårer i øynene: «Takk, Jehova! Takk, Jehova! Takk, brødre!»

Avdelingskontoret begynte også å bygge Rikets saler ved hjelp av midler fra programmet for land med  begrensede ressurser. Saidu Juanah, en eldste og pioner i Bo Vest menighet, forteller: «En søster sa til meg: ‘Hvis jeg får høre at vi skal få en ny Rikets sal, skal jeg klappe med både hendene og føttene!’ Da jeg opplyste at vi skulle få en ny sal, spratt søsteren opp fra plassen sin og applauderte og danset – hun ‘klappet’ med hendene og føttene!»

I 2010 innviet Waterloo menighet en ny Rikets sal som kan utvides til en stevnehall med plass til 800. Den dagen menigheten kjøpte tomten, mottok eieren et høyere bud fra noen andre. Hun sa: «Jeg vil heller at det skal være et religiøst konferansesenter på eiendommen min, enn at den skal brukes til kommersielle formål.»

Ved hjelp av byggeprogrammet for land med begrensede ressurser har det blitt oppført 17 Rikets saler i Sierra Leone og 6 i Guinea. Disse beskjedne, men verdige møtelokalene har ført til at mange nye har fått lyst til å gå på møtene.

Etter hvert som forkynnelsesarbeidet skjøt fart, arrangerte avdelingskontoret en to måneders kampanje for å forkynne i distrikter som sjelden ble gjennomarbeidet. Forkynnerne leverte nesten 15 000 bøker og fikk mange fine opplevelser. Noen spurte om Jehovas vitner kom til å opprette menigheter i noen av byene i området. Som følge av det ble det etter hvert opprettet to nye menigheter. I en avsidesliggende landsby fant brødrene to søstre som var blitt flyktninger under krigen og hadde mistet kontakten  med organisasjonen. Brødrene organiserte straks regelmessige møter, og de startet flere bibelstudier i landsbyen.

I 2009 fikk avdelingskontoret høre om en landsby dypt inne i Guineas skoger hvor folk sa at de var Jehovas vitner. Noen brødre ble sendt for å undersøke saken. Avdelingskontoret fikk så vite at en eldre bror hadde reist tilbake til landsbyen sin da han ble pensjonist. Han studerte med flere menn før han døde. En av mennene begynte å tro på Jehova og å dele sin bibelkunnskap med andre. Han holdt også møter hvor han brukte den avdøde brorens publikasjoner. Gruppen hadde tilbedt Jehova i over 20 år før en forkynner tilfeldigvis traff på dem. Avdelingskontoret sendte med én gang brødre for å gi gruppen åndelig hjelp. I 2012 var det 172 personer i landsbyen som kom på minnehøytiden.

I den senere tid er stadig flere ‘bortkomne sauer’ blitt funnet. Dette er personer som hadde glidd bort eller var blitt ekskludert. Mange slike har snudd om og kommet tilbake til sannheten, og Jehovas folk har tatt imot dem med åpne armer. – Luk 15:11–24.

Når Paulus forkynte det gode budskap, ble han «alt for alle slags mennesker». (1. Kor 9:22, 23) På lignende måte har Jehovas tjenere i Sierra Leone og Guinea tilpasset sin måte å gå fram på for å appellere til forskjellige folk. Tenk for eksempel over hvordan noen forkynnere resonnerer med tolerante personer blant muslimene, den største religiøse gruppen i begge landene.

 Saidu Juanah, som før var muslim, forklarer: «Muslimer tror at Adam ble skapt av støv i et himmelsk paradis, og at han senere levde på jorden. For å hjelpe dem til å få den rette forståelsen spør jeg dem: ‘Hvor kommer støv fra?’

‘Jorden’, svarer de.

‘Så hvor må Adam ha blitt skapt?’ fortsetter jeg.

‘På jorden’, svarer de.

For å understreke poenget leser jeg 1. Mosebok 1:27, 28 og spør: ‘Har himmelske vesener barn?’

‘Nei. Engler er verken menn eller kvinner’, svarer de.

‘Da Gud sa til Adam og Eva at de skulle få barn, hvor må de så ha vært?’ spør jeg.

‘På jorden’, sier de.

‘Så når Gud gjenoppretter paradiset, hvor må det paradiset være?’ spør jeg.

‘Her på jorden’, svarer de.»

Saidu forteller: «Slike resonnementer ut fra Bibelen får mange oppriktige muslimer til å ville høre mer og ta imot bibelsk litteratur.»

Ta for eksempel Momoh, en muslimsk butikkeier som hadde som mål å bli imam. Da noen misjonærer resonnerte med ham ut fra Bibelen, ble Momoh nysgjerrig. Han overvar en del av et kretsstevne og likte det han hørte. Fire dager senere kom han og kona hans, Ramatu, og de fem barna deres på minnehøytiden. Momoh begynte deretter ivrig å studere Bibelen. Etter å ha studert en stund sluttet han å selge sigaretter. Han fortalte kundene sine at det er skadelig å røyke, og at det er imot Guds vilje. Han begynte  også å studere med kona si og barna sine i butikken. Når det kom kunder under familiestudiet, bad han dem sette seg ned og vente og forklarte dem at studiet var veldig viktig for familien hans. Da han og Ramatu legaliserte ekteskapet sitt, begynte familiene deres å motarbeide dem kraftig. Men Momoh og Ramatu lot seg ikke skremme og forkynte frimodig for slektningene sine, som etter hvert begynte å respektere dem for deres gode oppførsel. Momoh ble døpt i 2008 og Ramatu i 2011.

Jehovas vitner holder modig fast ved Guds moralnormer, deriblant hans syn på blodet. (Apg 15:29)  Dette standpunktet blir respektert av et økende antall leger i Sierra Leone og Guinea.

I 1978 leverte brødrene brosjyren Jehovas vitner og spørsmålet om blod til leger, sykepleiere, sykehusadministratorer, advokater og dommere rundt om i Sierra Leone. Kort tid etter fikk en søster som skulle føde, indre blødninger, men legene nektet å behandle henne uten blod. Én lege var imidlertid villig til å hjelpe henne på grunn av den informative og logiske redegjørelsen han hadde lest i brosjyren. Søsteren fødte et friskt barn, og hun kom seg helt.

Rundt 1991 leste Bashiru Koroma, en kirurg på Kenema sykehus, brosjyren Hvordan kan blod redde ditt liv? Han ble imponert over innholdet og begynte å studere Bibelen og gå på møtene. Da en ni år gammel gutt som var et Jehovas vitne, skadet milten i en ulykke, nektet guttens leger å operere ham uten blod. De sa til foreldrene: «Ta med gutten deres hjem og la ham dø!» Foreldrene kontaktet dr. Koroma, som utførte en vellykket operasjon.

Dr. Koroma ble snart bror Koroma – en trofast forsvarer av medisinsk behandling uten blod. Andre leger frøs ham ut på grunn av hans standpunkt, men pasientene hans klarte seg alltid bra. Senere begynte noen av kollegene hans å be ham om assistanse i forbindelse med vanskelige operasjoner.

Siden 1994 har avdelingen for sykehusinformasjon på avdelingskontoret i Freetown opprettet flere sykehuskontaktutvalg i Sierra Leone og Guinea. Disse utvalgene har gitt kjærlig støtte til mange syke Jehovas vitner og fått en rekke leger til å ta hensyn til vårt standpunkt til blod.